Politiansatte Alexander Karlsen ble varsler etter at han i Politiets IT-enhet (PIT) varslet om blant annet arbeidstidsbrudd, om ufin lederatferd, og om personvern. Han gjorde det først internt, ofte i kraft av å være tillitsvalgt. Senere, i 2020, gikk han eksternt til Datatilsynet og Økokrim. Saken hans fikk sin avslutning for få dager siden. Det vil si; den fikk den typen avslutning som politiledelsen så seg nødt til å gå etter, et forlik. Karlsen fikk et beløp og politiledelsen/systemet fikk et punktum for en sak de ikke hadde nok kontroll på. Vi andre, og selvfølgelig også Karlsen, konstaterer enda engang et svart hull der rettssikkerheten skulle stått. Forliket som maktmiddel Det er et gjennomgående trekk i varslersaker som ender i forlik, å anse utfallet som en akseptabel form for løsning. “Saken er avsluttet”, blir omkvedet og med det at noe har blitt reparert. I realiteten er det helst motsatt. Forlik er forståelig nok en vei ut for varsleren som er den klart svake part, og som

Godt nytt år. Årets første innlegg i Monsens Revelje handler om politivarsleren Odd Hove, og om hvordan norske domstoler sementerer at lovens varslervern i praksis ikke er annet enn et luftslott. Første del av saken om politimann Odd Hove er til orientering omtalt i Monsens Revelje, dvs. i mars 2023. Som med så mange varslersaker, viser også hans sak hvordan norske domstoler håndterer varslere, ikke minst i politiet. Uten dissens, som synes å være et ufravikelig krav blant fagdommere i tilknytning til varslersaker, konkluderte lagmannsretten i 2023 med at arbeidstakeren ikke hadde vært utsatt for gjengjeldelse. Samtidig mente disse tre dommerne at det var unødvendig å vurdere om det forelå opplysninger som ga grunn til å tro at gjengjeldelse hadde funnet sted, ettersom staten «under enhver omstendighet» hadde sannsynliggjort at slik gjengjeldelse ikke forelå. Denne typen drøye resonnementer er velkjent i varslingsdommer, også i min egen mot Frelsesarmeen. Retorikk erstatter reell bevis

Kjære leser, Når året nå går mot slutten og julefreden snart senker seg for mange, vet vi samtidig at den ikke gjør det for alle. For alt for mange er julen en påminnelse om urett som ikke er rettet opp, om stemmer som fortsatt ikke blir hørt, og om makt som fortsatt misbrukes, ofte i stillhet. Monsens Revelje ble ikke til for å servere komfortabel lesning. Den er ment å være nødvendig, en av mange påminnelser om at rettsstaten ikke er ment som et instrument for de få, men som noe som skal tilhøre oss alle. Det krever imidlertid mot, årvåkenhet og en kontinuerlig vilje hos nok mennesker til å stå i motvind og ta kampen mot urett. Historiene som belyses her i Monsens Revelje, enten det gjelder varslere, ofre for systemsvikt eller mennesker som utfordrer etablerte sannheter, handler i bunn og grunn om det samme: kampen for verdighet, rettssikkerhet og sannhet. Blant mange ting er julen også en tid for håp, dog ikke et naivt håp om at alt ordner seg av seg selv, men et håp som følger ett

En ung aktivist i konflikt med systemet Tonje Omdahl vokste opp med barnevernets inngrep, institusjonsopphold, flytting, og en barndom der offentlige tjenester var i hennes hverdag. Etter hvert som hun ble eldre, fant hun at mange hadde det som henne. De var alle del av et mønster foreldre, ungdommer og barn i møte med barnevernet i Rogaland kjenner seg igjen i. Mønsteret går på manglende informasjon, brå vedtak, uforholdsmessige inngrep og et system som utviser større lojalitet til egne prosesser enn til borgerne det skal beskytte. Barnevernet formet et engasjement Da Omdahl som (enda yngre) ung voksen begynte å ytre seg offentlig, formidlet hun sin personlige erfaring blandet med dokumentasjon om egen og andres saker, og en sterk tro på at feil i systemet må forsøkes rettes gjennom synlighet. Med sosiale medier, videoopptak og skriftlige innlegg belyste/belyser hun feilslått praksis, diskuterer barnevernets metoder, politiets håndtering av sårbare og domstolenes rolle i konflikter me

Norwait-studien ble etablert for å undersøke et viktig spørsmål innen behandling av endetarmskreft. Kan enkelte pasienter unngå kirurgi dersom svulsten forsvinner fullstendig etter stråle- og cellegiftbehandling?. Kun pasienter med «klinisk komplett respons» skulle inkluderes i studien, det vil si pasienter hvor svulsten ikke lenger var synlig ved grundig klinisk undersøkelse. Studien skulle ellers ikke eksperimentere. Den skulle kun registrere og overvåke pasienter som allerede var avklart som klinisk komplett respons. Alt annet ville være brudd på egen protokoll og på grunnleggende medisinsk praksis. Krav til medisinsk forsvarlighet og protokoll For pasienter uten komplett respons var det altså ikke medisinsk forsvarlig å velge annet enn kirurgi, og slett ikke deltakelse i en slik studie. Den enkelte kirurg hadde ansvar for å vurdere om pasienten oppfylte kriteriene. Journalføring var her avgjørende som et kontroll/protokollpunkt. Pasientene som var kvalifisert skulle overvåkes tett

Nylig leste jeg et innlegg skrevet av Saka Maljicai, administrator for Facebook-gruppen «Pårørende i Front». Gruppen synliggjør de store utfordringene som møter pårørende i deres kamp for rettssikkerhet og verdige tjenester for utviklingshemmede under kommunal og statlig omsorg. Maljicai setter i sine innlegg ord på mange av de samme mekanismene man ser i arbeidslivets varslingsinstitutt: et svakt rettsvern, et system som krever at man opptrer rolig, behersket og nærmest «med luen i hånden», selv etter år med psykisk belastning, og et press om å godta narrativer definert av dem som sitter med makten. Bryter man med disse uskrevne reglene, blir reaksjonene ofte enda hardere. Under følger hennes innlegg, ett av mange som deles i denne og flere andre grupper, og som fortjener oppmerksomhet og spredning. Monsens Revelje ønsker å løfte dette frem, både i kraft av gruppens formål og dens kamp for ytringsfrihet og rettssikkerhet, men også fordi erfaringene som beskrives bærer en tydelig paral