Om og om igjen, ikke minst her i Monsens Revelje, kan man høre og lese om hvordan «systemet» svikter, og hvordan det samme systemets maktpersoner lukker rekkene. Som regel blir sannheten det første offeret, tett fulgt av den som har varslet om forholdene. I lengre tid har barneverntjenesten i Nordre Follo kommune vært gjenstand for kritiske medieoppslag, spesielt fra lokalavisen Østlandets Blad. Men det som foreløpig har blitt servert offentligheten, er likevel bare toppen av et isfjell som skjuler en massiv og dypt foruroligende ukultur. En bitte liten del av dette ble omtalt i Monsens Revelje forrige søndag, i relasjon til PFU og deres håndtering av OAvisens bidrag til å stigmatisere varsleren i denne saken. Varslersaken startet i august 2024, da en ansatt valgte å gjøre det lovverket faktisk krever; hun varslet om utfrysing og uholdbar håndtering av en kollega som selv hadde varslet og som deretter ble møtt med gjengjeldelser. Som varsler i norsk arbeidsliv skal man være beskyttet a

I en tid der varslerbeskyttelse burde være et urokkelig fundament i norsk arbeidsliv og offentlig debatt, har Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Oppegård Avis (OAvis) levert et spektakulært eksempel på hvordan systemet kan svikte, ikke bare en enkelt varsler, men hele ideen om rettferdighet, etisk journalistikk og grunnleggende menneskeverd. Saken om varsleren i Nordre Follo kommunes barnevernstjeneste, som nå har versert over år, er ikke bare en historie om gjengjeldelse. Det er en skandale som avslører hvordan også medier og pressevaktbikkjer kan bli medskyldige i organisert mobbing, utfrysning og systematisk undergraving av de svakeste stemmene. I denne saken handler det overhodet ikke om «balansert journalistikk», men om ett helt klart overgrep forkledd som et debattinnlegg og et intervju som OAvisen og PFU hårdnakket presenterer som en «nyhetsartikkel». PFUs frikjennelse av OAvisen etter varslerens klage er et monument over inkompetanse og villet blindhet. PwC-rapporten og det lukke

UNOPS UNOPS står for United Nations Office for Project Services (FNs kontor for prosjekttjenester). Deres hovedoppgave er å støtte gjennomføringen av prosjekter for andre FN-organisasjoner, internasjonale finansinstitusjoner, myndigheter og ulike partnere over hele verden. UNOPS jobber med infrastruktur som bygging av skoler, sykehus, veier og broer i utviklingsland eller konfliktområder. De sørger for storskala og åpne innkjøp av utstyr, medisiner og kjøretøy, og bistår med logistikk, rådgivning og økonomisk forvaltning av bistandsmidler. Videre er UNOPS selvfinansierende. Det betyr at de ikke mottar direkte kjernebidrag fra medlemslandene, men dekker sine driftskostnader gjennom gebyrer på prosjektene de administrerer. Og det var nettopp forsøket på å reinvestere disse oppsparte overskuddsmidlene i private prosjekter, som under Grete Faremos lederskap ledet til den mye omtalte S3I-skandalen. Millionene som forsvant i en poplåt og tomme løfter Under Faremo lanserte UNOPS i 2018 et amb

En «sminket» CV At Stenhaug i slutten av 2016 ble sparket som «speidersjef» før han fikk begynne, førte ikke akkurat til noen langvarig depresjon. Ikke lenge etter fikk han los på utlysningen av rådmannsposten i Eidskog kommune. Sammen med noen gloser sendte han kommunen en CV som ser nokså imponerende ut, såpass imponerende at noen små røde flagg gradvis materialiserer seg etter hvert som man leser; Utdannelse; 2006: Forsvarets Høgskole, Oslo. Høyere nasjonalt/internasjonalt studie innen samfunns-, forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk. 1998–2000: Master of Business Administration (MBA), Norges Handelshøyskole (NHH). Spesialisering i økonomi, strategi og ledelse (inkludert opphold ved HEC, Paris). 1992–1995: Master of Science in Business (MsB) / Siviløkonom, Siviløkonomutdanningen i Bodø. Spesialisering: Organisasjon og informasjonsledelse. 1990–1991: Høyere studium innen organisasjon og ledelse, Norges Handelshøyskole (NHH). 1986–1989: Luftkrigsskolen (LKSK). 1984–1985: Befalssk

Det koker for tiden i Sortland kommune etter at revisjonsrapporten fra KomRev Nord (kommunerevisjonen NORD) slo ned som en bombe for et par uker siden. Avsløringen om at kommunedirektør Trond Stenhaug lot fellesskapet betale for sin voksne datters flyreise til Bergen, har utløst et ras av reaksjoner fra både innbyggere og politikere. Mens kommunen står midt i smertefulle kutt og tvinges til å snu hver eneste krone for å berge budsjettet, fremstår direktørens personlige bruk av skattemidler som en betydelig provokasjon. Rapporter om IT-utstyr for over 100 000 kroner på under to år, og en hinsides avtalepakke som sikrer ham nesten to millioner kroner i årslønn, pendlerbolig og en gullkantet retrettstilling, tegner et bilde av en leder som har fått forsyne seg grovt av fellesskapets midler. Reaksjonene fra øverste lokalpolitisk hold er plutselig også blitt sterke. Etter ganske massive medieoppslag snakkes det nå om omdømmetap og en tillit som er tynnslitt. Likevel kan Stenhaug sitte tilsy

I 2002 gjennomførte Stoltenberg I-regjeringen Helseforetaksreformen. Dette var den største administrative endringen i norsk helsevesen i moderne tid. Staten overtok ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene, og organiseringen ble endret til foretaksmodeller fra næringslivet. Motivasjonen bak reformen var preget av datidens styringstrender, ofte omtalt som New Public Management (NPM). Hovedmålene var å få sentral styring. Man ville fjerne de store forskjellene mellom fylkene og få en helhetlig nasjonal styring. Sykehusene hadde i mange år slitt med budsjettsprekk. Ved å innføre bedriftsøkonomiske prinsipper skulle man få «mer helse for hver krone». Ved å profesjonalisere ledelsen og innføre innsatsstyrt finansiering (stykkpris), skulle sykehusene motiveres til å behandle flere pasienter raskere. Men det noen kan ha «lært» gjennom studier av samfunnsøkonomiske teorier og modeller, betyr ikke at de alltid fremstår som gode løsninger i praksis. Krisen kommer Det som på papiret så ut som