En ung aktivist i konflikt med systemet Tonje Omdahl vokste opp med barnevernets inngrep, institusjonsopphold, flytting, og en barndom der offentlige tjenester var i hennes hverdag. Etter hvert som hun ble eldre, fant hun at mange hadde det som henne. De var alle del av et mønster foreldre, ungdommer og barn i møte med barnevernet i Rogaland kjenner seg igjen i. Mønsteret går på manglende informasjon, brå vedtak, uforholdsmessige inngrep og et system som utviser større lojalitet til egne prosesser enn til borgerne det skal beskytte. Barnevernet formet et engasjement Da Omdahl som (enda yngre) ung voksen begynte å ytre seg offentlig, formidlet hun sin personlige erfaring blandet med dokumentasjon om egen og andres saker, og en sterk tro på at feil i systemet må forsøkes rettes gjennom synlighet. Med sosiale medier, videoopptak og skriftlige innlegg belyste/belyser hun feilslått praksis, diskuterer barnevernets metoder, politiets håndtering av sårbare og domstolenes rolle i konflikter me

Norwait-studien ble etablert for å undersøke et viktig spørsmål innen behandling av endetarmskreft. Kan enkelte pasienter unngå kirurgi dersom svulsten forsvinner fullstendig etter stråle- og cellegiftbehandling?. Kun pasienter med «klinisk komplett respons» skulle inkluderes i studien, det vil si pasienter hvor svulsten ikke lenger var synlig ved grundig klinisk undersøkelse. Studien skulle ellers ikke eksperimentere. Den skulle kun registrere og overvåke pasienter som allerede var avklart som klinisk komplett respons. Alt annet ville være brudd på egen protokoll og på grunnleggende medisinsk praksis. Krav til medisinsk forsvarlighet og protokoll For pasienter uten komplett respons var det altså ikke medisinsk forsvarlig å velge annet enn kirurgi, og slett ikke deltakelse i en slik studie. Den enkelte kirurg hadde ansvar for å vurdere om pasienten oppfylte kriteriene. Journalføring var her avgjørende som et kontroll/protokollpunkt. Pasientene som var kvalifisert skulle overvåkes tett

Nylig leste jeg et innlegg skrevet av Saka Maljicai, administrator for Facebook-gruppen «Pårørende i Front». Gruppen synliggjør de store utfordringene som møter pårørende i deres kamp for rettssikkerhet og verdige tjenester for utviklingshemmede under kommunal og statlig omsorg. Maljicai setter i sine innlegg ord på mange av de samme mekanismene man ser i arbeidslivets varslingsinstitutt: et svakt rettsvern, et system som krever at man opptrer rolig, behersket og nærmest «med luen i hånden», selv etter år med psykisk belastning, og et press om å godta narrativer definert av dem som sitter med makten. Bryter man med disse uskrevne reglene, blir reaksjonene ofte enda hardere. Under følger hennes innlegg, ett av mange som deles i denne og flere andre grupper, og som fortjener oppmerksomhet og spredning. Monsens Revelje ønsker å løfte dette frem, både i kraft av gruppens formål og dens kamp for ytringsfrihet og rettssikkerhet, men også fordi erfaringene som beskrives bærer en tydelig paral

Saken som i disse dager ruller i media, springer ut av en revisjonsgjennomgang som avdekket alvorlige mangler i NAVs internkontroll og systemforvaltning. Riksrevisjonen oppdaget at etaten hadde gitt uriktige opplysninger til både Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Riksrevisjonen selv, om at loggføring i sentrale databaser var aktivert. Disse databasene håndterer blant annet opplysninger knyttet til pensjon, uføretrygd og foreldrepenger, med en samlet forvaltningssum på om lag 475 milliarder kroner. Etaten hadde forsikret myndighetene om at loggene var på plass, men i virkeligheten var de ikke engang slått på. Først flere måneder senere, i juni og september 2024, ble loggføringen faktisk aktivert. Da saken ble kjent, uttalte arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) at tilliten til NAVs ledelse var brutt. Direktør Hans Christian Holte «gikk av på dagen», men fortsetter likevel til åremålet hans utløper i 2026. Riksrevisjonen har samtidig kritisert NAV for svakheter i

I 2018 skjerpet Norge arbeidsmiljøloven for å gi varslere et sterkere vern. Årsaken var behovet for å få deg og meg til å tørre å si ifra om alvorlige forhold, som ellers vil koste samfunnet hundrevis av millioner kroner hvert eneste år. Varsling skulle altså bli tryggere, gjengjeldelsene skulle stoppes, og arbeidsgivere skulle holdes ansvarlige for ussel håndtering av kritikkverdige forhold. I stedet har det hele endt opp i et paradoks. Varslere straffes hardere i dag enn før lovendringene. Domstolene og Diskrimineringsnemnda saboterer aktivt lovens intensjon. Arbeidsgivere har blitt mer bevisste og flinkere til å omgå vernet, og riksmediene bryr seg lite. Hvordan kunne det gå så galt? De viktigste endringene i lovens varslervern ble vedtatt i 2018. Varsling fikk et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, kapittel 2 A. Dette for å tydeliggjøre regelverket og styrke vernet. Loven fikk for første gang lovfestede definisjoner av varsling, av kritikkverdige forhold og hva som utgjør gjengjelde

Dagens sak har i lang tid vært omtalt i norsk presse, og mange ganger i nettavisen FriFagbevegelse. Den omhandler varsleren Janne Cecilie Thorenfeldt som varslet om kritikkverdige forhold i NAV, og som enda engang illustrerer den voldsomme motstanden varslere møter når de løfter av lokket på alvorlige uredeligheter og systemsvikt. For nærmere detaljer søk opp Thorenfeldts sak hos FriFagbevegelse. Dette dreier seg om noe langt mer enn en individuell konflikt mellom en arbeidstaker og etaten hun var ansatt i. Den er enda et vindu inn i en av Norges mest alvorlige og lite erkjente demokratiske svakheter: mangelen på reell rettssikkerhet, og særlig for varslere som utfordrer statlige maktorganer. Her får man innsyn i hvordan etatene, fagforeningene, forvaltningen, rettsvesenet og staten opererer innenfor et system som systematisk beskytter seg selv, også på bekostning av lover, menneskerettigheter og grunnleggende rettsprinsipper, som mest synes å gjelde i festtaler. Selv om Thorenfeldt fo