Sak 2022/1394 Nemndleder Elisabeth Deinboll - lagrettsdommer Nemndmedlem Jens Kristian Johansen - partner i advokatfirmaet Hjort Nemndmedlem Gislaug Øygarden - nemndleder i Barneverns- og helsenemnda i Oslo Hendelsesforløp før nemndas behandling; En erfaren sykepleier jobbet fra 2011 i B kommune i heltids/deltidsstilling. Fra 1. januar 2022 inngikk hun en rammeavtale om tilkallingsvakter i hjemmetjenesten frem til 31. januar 2023. Dette i sammenheng med at hun fra 1. februar 2022 gikk over i 80 % stilling hos en annen arbeidsgiver. I perioden februar 2022 til juli 2022 arbeidet hun ekstravakter som stort sett varierte mellom 7 og 30 timer pr. måned. Hennes siste vakt var 4. juli 2022. Etter dette fikk hun ikke flere vakter. 4. april 2022 sendte sykepleieren et varsel til Statsforvalteren om det hun oppfattet som kritikkverdige forhold i virksomheten. Varselet omhandlet stor arbeidsbelastning for ansatte i hjemmebasert omsorg og at arbeidstid og arbeidsforhold ikke var innenfor regelve

Mens jeg en regnværsdag likevel satt foran pc-en, tok jeg igjen turen innom Diskrimineringsnemndas hjemmesider, bare for å tone ned humøret enda et hakk. Denne gang hentet jeg opp deres liste over «avgjorte» varslingssaker. Allerede to minutter inn i materien fant jeg en sak å skrive om, og som illustrerer hvorfor varslerstatistikken deres er som den er. Ekstrem saksbehandlingstid: Varslingsklagen tar 19 måneder Etter vanvittige 19 måneder kom avgjørelsen i denne saken. Klagen ble meldt inn i september 2022, og vedtaket ble forfattet i slutten av mai 2024, av Anniken Mellegaard Douglass (lagdommer og nemndleder). Øvrige nemndmedlemmer i saken; Magne Strandberg, professor ved det juridiske fakultet, Bergen, og Tine Eidsvaag førsteamanuensis og Strandbergs kollega ved det samme fakultetet. Begge angivelige arbeidsrettseksperter. Det rådet ellers, og som det pleier, full enighet om avgjørelsen. Saken: En mann jobbet som frilanstolk for NAV under en rammeavtale for samarbeid. I perioden 2.

Ifølge FriFagbevegelse og Fafo-forsker Sissel C. Trygstad har omtrent én av fem arbeidstakere som har varslet om kritikkverdige forhold, opplevd gjengjeldelse i form av blant annet utstøting, tap av oppgaver, manglende karriereutvikling og sosial mistenkeliggjøring. Siden 2021 har Diskrimineringsnemnda hatt myndighet til å behandle slike saker, og det har ført til en markant økning i antall klager: «Hvis vi sammenligner med antall saker som kom inn til de ordinære domstolene før Diskrimineringsnemnda fikk denne myndigheten, ser vi en enorm økning i antall saker som bringes inn til rettslig avgjørelse», sier direktør for Diskrimineringsnemda, Ashan Nishantha. Han tolker dette som et tegn på at flere tør å si ifra. Denne tolkningen er relativt åpenbar, og like åpenbar er årsaken til hvorfor de gjør det; det handler om hva varslere tør å legge i risikopotten. Men først; når én av fem varslere i Norge oppgir å ha blitt utsatt for gjengjeldelse, er det selvfølgelig ikke bare et arbeidsmilj

De siste månedene har mediene rapportert om alvorlige problemer i Fretex. Et underskudd på mer enn 20 millioner kroner i 2024, trusler om å fjerne innsamlingsbokser i 42 kommuner, og klær som blir liggende i hauger utenfor containere og ødelagt av vær og vind. Kunder har reagert på at prisene i butikkene er blitt for høye, med eksempler på plagg som koster mer brukt enn nytt. Konsernledelsen peker på økte husleier, drivstoffkostnader, konkurranse fra digitale markedsplasser og nye kildesorteringskrav som forklaringer på situasjonen. Men dette er bare fragmenter av sannheten i et større og atskillig mer nyansert bilde. For den som ønsker å forstå hva som virkelig har brakt Fretex dit selskapet står i dag, er min bok Sannhetens fall – en varslers undergang et rimelig klart vitnesbyrd. Her beskrives hvordan Fretex Miljø AS egentlig ble til, gjennom en omorganiseringsprosess preget av hastverk, manglende analyser, økonomisk uforsvarlighet og disposisjoner som i bunn og grunn var uredelige

Den 20. september publiserte menneskerettsjuristen Marius Reikerås et innlegg på Facebook der han kritiserte norsk rettskultur. Han viste til uttalelser fra Carl Baudenbacher, tidligere president i EFTA-domstolen, som advarer mot at norske myndigheter og domstoler gir staten et uforholdsmessig stort «spillerom» i møte med menneskerettighetene. Reikerås pekte samtidig på hvordan norsk juriststand tier i møte med dette, og stilte det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal da beskytte borgerne mot statlig maktmisbruk? Monsens Revelje tar i dag opp tråden fra Reikerås, ikke for å gjenta retorikken hans, men fordi tematikken er viktig. Rettssikkerheten er jo en bærebjelke i ethvert demokratisk samfunn, og når den synes å forvitre, berører det hver eneste borger i vårt land. Barnevernssaker for EMD Norge har i senere år fått gjentatte domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen verner borgernes rett til privat- og

Ohio State-skandalen som pågår den dag i dag, dreier seg om idrettslegen Richard Strauss ved Ohio State University (OSU) fra slutten av 1970‐tallet til slutten av 1990‐tallet. I løpet av disse tiårene ble mange mannlige studenter, særlig idrettsutøvere, utsatt for både voldtekter og medisinske undersøkelser som senere ble avdekket som seksuelle overgrep. For studentene etterlot dette dype spor av skam, frykt, forvirring og en følelse av total maktesløshet. Mange opplevde et voldsomt indre sammenbrudd fordi hendelsene sto i skarp kontrast til deres selvforståelse og oppfatning av sin egen maskulinitet. De forventet som de fleste at deres «naturlige» reaksjon i en slik situasjon ville være å umiddelbart stanse den fysisk underlegne legen, men opplevde i stedet lamslåtthet, tanker om usikkerhet og frykt for om inngripen ville endt deres videre studenttilværelse og stipend. Konsekvensene i etterkant ble dramatiske. Flere sluttet både på universitetet og med idretten, noen tok sitt eget li