I år 416 f.Kr. utspilte det seg en scene på den lille øya Melos i Egeerhavet som mange norske varslere vil kjenne seg igjen i. Det som startet som en «dialog», endte i total utslettelse.

Under Peloponneskrigen sendte Athen en stor flåte til Melos. I Thukydids berømte skildring av «den meliske dialogen» ser vi maktens sanne ansikt. Athenerne krevde underkastelse. Da melierne appellerte til rettferdighet og sannhet, ble de møtt med et kaldt flir og et svar om at rettferdighet bare er noe man diskuterer mellom likeverdige parter. Når makten er skjev, er det bare makt som gjelder. Og dette er selve definisjonen på det norske «skinndemokratiet» i møte med varslere.

Vi liker å skryte av våre varslerparagrafer og arbeidsmiljølov. Men som melierne på sin lille øy, oppdager norske varslere fort at lovverkets beskyttelse er en papirtiger i møte med skinndemokratiets sanne maktstruktur.

Når varslere knuses av maktens logikk

«De sterke gjør som de vil, de svake lider det de må.» Dette er ikke bare en 2400 år gammel læresetning fra Antikkens Hellas, men også den brutale realiteten for norske varslere. De som truer makten står foran tre faser i maktens krigføring mot sannheten;

Isolasjon gjennom å bli fratatt oppgaver og utestengt fra fellesskapet.

Karakterdrap gjennom fokus på varslerens «samarbeidsevner» fremfor saken (sannheten).

Eliminering gjennom «uendelig» tilgang til advokater, HR-eksperter og for eksempel narrativmakere (kommunikasjonsrådgivere). Varsleren står som regel alene, for egne midler og mot en statlig eller korporativ krigsmaskin.

Athenerne fryktet ikke meliernes puslete hær, de fryktet prinsippet om nøytralitet. På samme måte frykter ikke det norske systemet nødvendigvis faktaene i et varsel, men selve handlingen. Nemlig det at noen våger å sette sannheten over lojalitet til ledelse og systemet.

I et skinndemokrati er ytringsfriheten noe som feires i festtaler, så lenge ingen bruker den til å peke på keiserens nye klær. For i det øyeblikket noen blåser i fløyta, ser vi at maktens logikk er fullstendig uendret siden 416 f.Kr.; Statuér et eksempel, alle skal vite at; «dette skjer også med deg om du følger samme linje».

Skinndemokratiets viktigste spiller

I den meliske dialogen definerte athenerne rammene for samtalen. De nektet å snakke om moral og fremhevet snakk om nytte og makt. I norske rettssaler ser man det samme gjennom for eksempel tolkningen av begrepet «forsvarlig fremgangsmåte». Selv om innholdet i et varsel er 100% sant (korrupsjon, lovbrudd), ender varsleren likevel med tap. Det skjer fordi domstolene i slike tilfeller velger å finne en vinkling hvor måten varselet ble fremført på, kan kritiseres og dermed konkluderes som uforsvarlig.  

Systemet straffer ikke varsleren for sannheten, men for at hun bryter den sosiale ordenen (lojaliteten). Domstolene følger opp med å dømme varslerens personlighet fremfor arbeidsgiverens lovbrudd.

Loven sier at det er «delt bevisbyrde». Hvis varsleren kan sannsynliggjøre at det har skjedd gjengjeldelse, må arbeidsgiver bevise at sanksjonene skyldtes andre forhold (som f.eks. samarbeidsproblemer). Men her trer maktens overlegenhet frem.

En stor arbeidsgiver har «arkiv»makt, det vil si at de eier dokumentasjonen, e-postene og personalmappene. Med det følger også narrativ makt, og de kan produsere tidslinjer, referater, vitner og mye annet underveis og i etterkant av prosessen. Videre har de økonomisk utholdenhet, ofte med tilgang til de mest skruppelløse, mektigste og dyreste advokatene. Domstolene som den siste signatør for utfallet, bygger en dom hvor ressursene har fått definere virkeligheten.

Athenerne argumenterte med at de måtte knuse Melos for ikke å virke svake overfor andre. I domstolene, eller hos for eksempel Diskrimineringsnemnda, ser man akkurat det samme.  Det ligger en uuttalt frykt for at dersom man følger loven og lar varslere vinne frem, kan det utløse uoversiktlige konsekvenser. Særlig gjelder det saker som vedrører stat og kommune. Det er ikke få ganger domstolene prioriterer systemets stabilitet (Athens sikkerhet) på bekostning av den enkelte varslers rettferdighet (Melos' frihet).

Melos ble beleiret til de sultet. I norsk rettsvesen blir analogien omtalt som prosessøkonomi. Varslersaker går som regel over mange år, kostnadene og den psykiske belastningen oppleves på mange måter som en beleiring. Mange varslere tvinges til dårlige forlik, eller de taper fordi de rett og slett ikke orker mer. De har brukt opp alt de har av ressurser. Domstolene, og dessverre ofte mediene, omskriver denne realiteten til en «frivillig løsning». I virkeligheten er det en betingelsesløs kapitulasjon fremtvunget av massive overgrep og utmattelse.

Den «meliske dialogen» lever med andre ord i beste velgående, og folket er til for staten. Slik har det vært lenge.  

God søndag og god påske!