I dag er det nok ikke så mange som lenger lurer på hvorfor så få tør å varsle i Norge, men det gjør ikke at jeg ikke vil skrive mer om det, og dessuten gjenta og gjenta hvorfor man ikke tør.  

Loven lover, praksis knuser

Norges lover borger for beskyttelse for de som våger å si ifra, med arbeidsmiljøloven kapittel 2A som skal skjerme deg mot gjengjeldelse etter varsling om kritikkverdige forhold. Men etter å selv ha samlet og analysert rundt domsavsigelser siden Siemens-saken i 2004, pluss flere avgjørelser fra Diskrimineringsnemnda, må jeg enda engang fortelle dere: Dette vernet er en farlig felle. Det er svært misvisende på papiret, og kan i ekstreme tilfeller føre til død, og uansett ødelegger det arbeidstakere som bare gjør sin plikt, som for blant annet helsesektoren dessuten kan være lovpålagt.

Tallenes nådeløse tale

I 2023 foretok jeg en gjennomgang av varslingsdommer som lå i Lovdata, i tillegg til å hente ut varslingsstatistikken fra Diskrimineringsnemndas egne hjemmesider. Det jeg fant, med utgangspunkt i Siemenssaken fra 2004 og frem til 2023, viser et system som utvilsomt straffer varslerne mens arbeidsgivere nærmest fullt og helt går fri. Tallene er rett og slett nådeløse. Nesten 100 rettsavgjørelser fra 2004 til 2023 viser at varslere taper i mer enn 85 prosent av sakene. Kun litt over 10 prosent ender med mer og mindre positivt utfall, og med to-tre unntak, lav erstatning som verken dekker reelle saksomkostninger eller som retter opp varslerens ødelagte karriere.

I gjennomsnitt kan det synes som varsleren taper mellom 500 000 og 600 000 kroner netto, inkludert arbeidsgiverens saksomkostninger som domstolene i all sin urimelighet ofte pålegger varsleren å betale. Dommene er som regel i klar strid med lovens varslerbestemmelser og lovgivernes intensjon. Det kommer til syne blant annet ved måten delt bevisbyrde ignoreres, det vil si blank ignorering av kravet om at arbeidsgiver må bevise at ugunstig behandling ikke er hevn. Ofte snevrer domstolene også inn «gjengjeldelse» til noe ubetydelig.

Nemnda; avvist før det starter

Og i Diskrimineringsnemnda? Av 180 saker siden «oppstart» i 2021, er flertallet avsluttet eller avvist uten realitetsbehandling, og kun fem varslere har fått fullt medhold. En av de klareste «seirene» medførte et vedtak om 30 000 kroner i erstatning, mens varsleren likevel måtte dekke flere hundretusener i egne advokatkostnader. Den omvarslede kommuneledelsen lot kommunens skattebetalere spandere prosessen med å anke vedtaket inn for domstolene.

Mest beskyttet, minst rettferdig

Offentlig sektor, med kommuner, sykehus og staten, synes mest beskyttet. Varslere fra denne sektoren synes å tape i enda større grad enn varslere fra privat sektor. Man kan spørre seg hvorfor Domstoladministrasjonen ikke fører noen offisiell statistikk om utfallene fra de ulike kategoriene som landets rettsinstanser behandler. Antakelig skyldes det en begrunnet frykt for å avsløre urimeligheten som ligger i dette systemet. Ikke minst i avviket mellom hva som loves av varslervern og hva som skjer i praksis.

Styrket vern? Heller økt ruin

De ulike lovendringene fra 2018 og fremover, som skulle styrke vernet, har heller ikke endret noe til det bedre. Statistikken frem til 2023 viser at tapene for varslere faktisk har økt noe etter 2018, og i enda større grad har de økonomiske konsekvensene blitt voldsomme, rett og slett ruinerende.

Ekstremt eksempel; Camilla Buknotten

Ta for eksempel Camilla Buknotten-saken fra Namdal tingrett (TNAMD-2018-60139). Denne vernepleieren varslet sammen med kolleger om uforsvarlig omsorg i Namsos kommune; økt tvang, dispensasjoner og fare for brukere. Fylkesmannen sendte varslet tilbake til kommunen som hevnet seg med «motvarsling». De kom med ubegrunnede anklager om hardhendt behandling og suspensjon uten undersøkelser. Buknotten som klart ble trakassert og gjengjeldt, tok sitt eget liv etter dette. Konstituert dommer Marianne Klausen, som til daglig er advokat i Føyen advokatfirma, ignorerte helt både delt bevisbyrde og omsorgsplikt, og skrev en dom i strid med alt lovens varslervern står for. Hun frikjente kommunen, nektet sakens varslingskarakter og kalte de åpenbare gjengjeldelsene for «faglig uenighet», og påla til slutt enkemannen å dekke drøyt 400 000 kroner av kommunens sakskostnader.

Pyrrhusseier; Rita Kral

Eller den «seirende» Rita Kral mot Universitetssykehuset Nord-Norge (Nord-Troms tingrett, 19-166811TVI-NHER). Hun varslet om grov feilbehandling av ektemannen. Ledelsen svarte med negative referanser som «vanskelig å samarbeide med» til nye arbeidsgivere, og manipulerte søknader for å hindre henne i å få jobb andre steder, særlig i nærheten av hjemmet. Tingretten frikjente arbeidsgiver og bagatelliserte fryktkulturen ved UNN.

I ankebehandlingen ved Hålogaland lagmannsrett ble Kral innrømmet «litt rett» i påstandene om gjengjeldelser, men det var bare «et uhell». Ingenting var gjort med viten og vilje fra ledelsen. For å få til dette bildet måtte det meste renses bort, ikke minst UNNs meget omtalte fryktbaserte ledelse, deres uredelige underrapporteringer av alvorlige feil og mangler, og ledelsens stygge og usanne karakterdrap av Kral.

Retten avsluttet med å skrive at ettersom en vesentlig anførsel for tingretten gjaldt erstatningsspørsmålet, som Kral hadde tatt bort i anken, måtte hun selv stå for mer enn 100 000 kroner fra tingrettsprosessen. Samtidig innrømmet de henne omtrent samme beløp i oppreisningserstatning, foruten at UNN måtte dekke hennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Etter mange år med slit, motgang, uendelig antall arbeidstimer og bekymringer, knusende nederlag, sviende dyre advokatsalærer og mye mer, endte Kral altså med betydelig reduserte karrieremuligheter og i praksis null reell økonomisk oppreisning. Og dette er altså en sak som omtales som en varslerseier.

Klassisk snever tolkning

Se på varsleren fra Simula Research Laboratory (Asker og Bærum tingrett, 09-067427TVI-AHER/2). Hun varslet om kvinnediskriminering og trakassering, og fikk sitt prosjekt skrinlagt og karriere ødelagt. I klassisk stil ble varslingens innhold snevret inn til noe irrelevant av retten. Dommer Diderik Heiberg Danbolt konkluderte med den uriktige påstanden om at det ikke varsling, fordi forholdene var allment kjent. Han ignorerte delt bevisbyrde, frikjente arbeidsgiveren, og påla varsleren å dekke motpartens sakskostnader på 230 000 kroner.

Ulovlig..men ikke gjengjeldelse?

Og varsleren i Havnesaken, som anla sak mot Oslo kommune (Oslo tingrett, 17-060448TVI-OTIR/03). Hun varslet om en trakasserende leder, ble omorganisert til stilling uten ansvar. Retten kalte prosessen ulovlig, men ikke som en gjengjeldelse, til tross for blant annet den umiddelbare tidsnærheten.

HMS-varsling straffes også hardt

Et annet eksempel er varsleren fra fagforbundet SAFE, som gikk til gjengjeldelsessak mot Odfjell Drilling (Gulating lagmannsrett, LG-2011-017283). Mannen varslet om stygg lederstil og svært farlige HMS-brudd, ble deretter degradert og overført til et kontraktsoppdrag arbeidsgiver allerede visste var tapt. Retten frikjente arbeidsgiver, hoppet over delt bevisbyrde, og påla varsleren å betale motpartens saksomkostninger på 495 537 kroner.

Vi betaler alle prisen

Det er et utall tilsvarende saker, og svært få saker som går den andre veien. Det gjennomgående mønsteret er at varsler må bevise, og som selv etter solid bevisføring likevel taper. Dette er ikke tilfeldigheter, men det er et system som stort sett beskytter makten. Konsekvensene av dette er betydelig for samfunnet, arbeidslivet og for ytringsfriheten.

For det første fører den systematiske undergravingen av varslervernet til en avskrekkingseffekt som lammer ytringsfriheten. Potensielle varslere tier stille av frykt for økonomisk ruin, karrierestopp og psykisk belastning, noe som resulterer i færre rapporter om kritikkverdige forhold som korrupsjon, mobbing eller HMS-brudd. Dette svekker samfunnets evne til å avdekke og rette opp feil tidlig, og leder til større skader som unødvendige dødsfall i helsevesenet, økonomiske tap i offentlig sektor eller miljøkatastrofer i industrien.

I arbeidslivet forsterkes en fryktbasert kultur der ledere kan operere uten ansvar, mens flere og flere ansatte mister tillit til systemet, noe som øker sykefravær, turnover og produktivitetstap. For samfunnet som helhet undergraves demokratiet. Uten frie ytringer svekkes offentlig kontroll, tilliten til institusjoner som domstoler forvitrer, og ulikheten øker når makten beskyttes mens vanlige arbeidstakere knuses. Til syvende og sist betaler vi alle prisen i form av dyrere skatter, dårligere tjenester og et samfunn der sannheten ofres for makt. Den som roper ULV blir spist..

God søndag!