Det koker for tiden i Sortland kommune etter at revisjonsrapporten fra KomRev Nord (kommunerevisjonen NORD) slo ned som en bombe for et par uker siden. Avsløringen om at kommunedirektør Trond Stenhaug lot fellesskapet betale for sin voksne datters flyreise til Bergen, har utløst et ras av reaksjoner fra både innbyggere og politikere. Mens kommunen står midt i smertefulle kutt og tvinges til å snu hver eneste krone for å berge budsjettet, fremstår direktørens personlige bruk av skattemidler som en betydelig provokasjon.

Rapporter om IT-utstyr for over 100 000 kroner på under to år, og en hinsides avtalepakke som sikrer ham nesten to millioner kroner i årslønn, pendlerbolig og en gullkantet retrettstilling, tegner et bilde av en leder som har fått forsyne seg grovt av fellesskapets midler.

Reaksjonene fra øverste lokalpolitisk hold er plutselig også blitt sterke. Etter ganske massive medieoppslag snakkes det nå om omdømmetap og en tillit som er tynnslitt. Likevel kan Stenhaug sitte tilsynelatende trygt, beskyttet av en avtale ordføreren sikret ham, og som trolig vil koste kommunen (dvs. innbyggerne) dyrt om den brytes.

For skattebetalerne reiser dette et betimelig spørsmål: Hvordan har det vært mulig å gi ut slike ekstreme privilegier, selv når varsellampene rundt personen Stenhaug har blinket rødt lenge før det som nå avdekkes i Sortland kommune.

Bare ved et lite google-søk ses skriverier allerede fra 15 år tilbake i tid. Fra 2011 finner man for eksempel følgende innlegg i Tønsberg Blad;

«Tønsbergs rådmann, Trond Stenhaug, mener selv at det ikke er så viktig om han kommer på jobben om morran. Nå blir han Tønsbergs «ambassadør» i EU med full lønn fra kommunen i et år. – Jeg har et lite stikk av dårlig samvittighet, men vet samtidig at det går bra med kommunen også under mitt fravær, sier han til Tønsbergs Blad. Du verden! Det spiller altså ingen rolle om den administrative lederen i vår gamle by er på kontoret eller ei. Og pytt. Lønnen hans – uten å gjøre et arbeidsslag – er bare på skarve 1, 2 millioner kroner – omtrent det samme som statsminister Jens Stoltenberg har.

Den gullkantede ansettelsesavtalen har Stenhaug fått under eksordfører Per Arne Olsens regjeringstid. Vi nøler ikke med å karakterisere dette som en hån. Det er en hån mot de 2.600 ansatte i kommunen som må ta til takke med brøkdelen av lønnen og slett ingen permisjon verken uten eller med full lønn, hvis man går lei av jobben og trenger et sabbatsår.Det er en hån mot eldre og syke som har måttet tåle nedskjæringer i hjemmetjenesten. Det er en hån mot elever og foreldre på skoler som er nedlagt og skal nedlegges. Det er en hån mot det lokale kulturliv som får nok et luftslott og null penger til drift av verken Oseberg eller Støperiet. Noen vil kalle det umoral.

Også tidligere har rådmann Stenhaug tatt seg sine friheter. I 2006 gikk han på et to måneders kurs på Forsvarets Høyskole. Kurset skulle gi militært og sivilt nøkkelpersonell kunnskap om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Så lærerikt var kurset at Stenhaug fluksens ble engasjert av høyskolen til å forelese på kurs som ble holdt neste vår. Han er i godt selskap. Foreleserne på Forsvarets høyskole er håndplukket blant de mest profilerte størrelsene i norsk samfunnsliv. – Det er veldig hyggelig å bli spurt om å forelese. Dette blir jo en god anledning til å profilere Tønsberg, sa Stenhaug.

Og permittere seg fra rådmannsjobben var jo greit. Han vet jo at det går like bra med kommunen selv om han ikke jobber. Nå bruker han den samme syltynne unnskyldning som den gang. – Det blir jo en god anledning til å profilere Tønsberg, sier han.

Grådigheten blant vår gamle bys politiske og administrative ledelse kjenner ingen grenser. I disse krisetider hvor det offentlige må snu og vende på alle steiner for å finne midler til å dekke elementære skole-, helse- og omsorgstilbud, bevilger de lokale høvdinger seg selv millionlønninger og skaffer seg fordeler andre bare kan drømme om.

Ordfører Petter Berg (H) er sammen med opposisjonsleder Brith Fjalestad (Ap) og permittert varaordfører Bent Moldvær (Frp) ansvarlig for rådmannens nåværende skyhøye lønn. Nå må ordføreren sørge for at det ryddes opp. Vi kan ikke leve med at vår kommuneledelse later til å arbeide – eller ikke arbeide – ut fra prinsippet: «Først meg sjæl og så meg sjæl». Våre ledere – både valgte og ansatte – må være forbilder, ikke fremstå som griske og grådige uten magemål.»

En nærmere undersøkelse viser at Stenhaugs avtale, angivelig inngått med det kommunale trekløveret Berg, Fjalestad og Moldvær, innebar en årslønn på 1,3 millioner kroner og 12 måneders lønnet permisjon etter sju års ansettelse. Allerede 2. mars 2011 kunne lokalmediene formidle at rådmannens permisjon hadde begynt å løpe. Denne forseringen hadde åpenbart inntrådt etter en siste dråpe, en dråpe som gjaldt utbetaling av feriepenger. Et notat fra kommunens lønnsavdeling skal avdekke at utbetalingen kom etter instruksjon fra rådmannen selv. Han mente seg berettiget til pengene for ferie han ikke hadde avviklet.

Ved å kreve dette, krevde han i praksis dobbel lønn for de aktuelle dagene. Han hadde allerede fått utbetalt sin vanlige månedslønn for å være på jobb. Det var tydeligvis ikke nok. At arbeidsåret ikke engang var over, hadde ingen betydning. Heller ikke ferieloven, selv om den sier at det kun er ved opphør av arbeidsforhold at man kan få utbetalt feriepenger for dager man ikke har tatt ut.

Denne saken sprakk midt i en tid der Tønsberg kommune måtte gjennomføre tøffe kutt. Stenhaug hevdet at utbetalingen skulle kompensere for at han hadde vært «nødt» til å jobbe. Politikerne i kommunen mente at en rådmann med 1,3 millioner i lønn og en stab av underordnede, selv har ansvaret for å planlegge sin egen tid slik at ferie kan avvikles. At han ikke klarte det, gir ham ikke rett til å sende ekstraregningen til skattebetalerne.

Da feriepengene gikk ut av vinduet, involverte Stenhaug advokat mot egen arbeidsgiver. Konflikten eskalerte dermed ytterligere, og en av politikerne uttalte til Tønsberg Blad; «Som rådmann er han nok blitt for mye konge». Rådmannen var imidlertid ikke snauere enn at han offentlig brukte den skyhøye lønna som bevis for at kommunen «har vært fornøyd med den jobben jeg har gjort».

Relevant for rådmannsgjerningen

Nesten ingen i administrativ/politiske ledelse kjente til «forhandlingene» som var gjort med Stenhaug om lønn og øvrige goder. Kanskje var årsaken at ordføreren forvekslet forhandlinger med total aksept? Det kan i alle fall virke som han innså at generelt innsyn i prosessen i etterkant, neppe ville falle ut til fordel for ham selv. Stenhaug endte jo med en avtale Tønsberg kommune overhodet ikke hadde råd til. 

Et slikt bakteppe vil kunne forklare hvorfor Ordfører Petter Berg nektet å kommentere saken. Han ville ikke engang gå inn på hvorvidt Stenhaugs plutselige permisjon var det siste man så til denne fyren i Tønsberg kommunes forvaltning.

Tønsberg Blad var svært så nysgjerrige på hva som egentlig hadde foregått i kulissene, og begjærte innsyn i sakens dokumenter, men også dette satte ordføreren en stopper for. Selv et pålegg fra Fylkesmannen om å etterkomme innsyn, falt på stengrunn. Og der stoppet det vel for denne gang i Tønsberg kommune.

I Stenhaugs forserte permisjonstid deltok han angivelig på et utdanningsprogram i regi av kommunenes interesseorganisasjon KS og Osloregionens europakontor. Til Tønsberg Blad sa han da; «Jeg vil også få en god mulighet til å profilere Tønsberg og vil få tilgang til nyttige nettverk og viktige europeiske kontakter». Han påstod også at «han vil få med seg hjem nyttig kunnskap som er relevant for rådmannsgjerningen i Tønsberg».  Med det signaliserte han til kommunens innbyggere at alt egentlig var som før.  

Det var det jo selvfølgelig ikke, og han kom aldri tilbake. Mens han i permisjonen nøt godt av millionlønnen og angivelig «videreutdannet seg til beste for kommunen», satt han i Brussel og planla sin neste karrierevei i staten. Blant annet søkte han jobben som direktør i Departementenes Servicesenter (DSS).

Etter at søknaden ble offentlig kjent, forstod de fleste at den påståtte tilbakekomsten til rådmannsjobben bare var Stenhaugs spill for galleriet. Stillingen i DSS fikk han ikke, så han ble værende i sin lønnede permisjon frem til han i 2012 dukket opp som prosjektleder i Bufetat Region øst.  

Foruten høy lønn og masse ekstragoder, var en av hans hobbyer visstnok å kjøpe dyre klokker. På sine utenlandsreiser, som man nok kan anta i stor grad også ble dekket gjennom fellesskapets midler, fikk han anledning til flere «røverkjøp». Det kan synes som han tråkket inn bremsen for å bedrive ren smugling, men det han selv kom opp med var på ingen måte mer edelt.    

Ved hjelp av litt omfattende dokumentfalsk, oppga han en mye lavere kjøpspris på luksusklokkene enn hva sant var. På den måten unngikk dette kommunale «forbildet» det meste av den lovpålagte merverdiavgiften som fulgte innførselen av klokkene til Norge. Blant annet deklarerte han en klokke til en verdi av 100 pund, mens den faktiske prisen var 4 940 pund. Det blir mye penger spart av slikt for en stakkars rådmann.

Men Stenhaug fant også frem andre «spareløsninger» som var vel egnet for formålet; han kunne forlede tollvesenet til å utbetale penger (refusjon) ved å late som at klokker hadde kommet i retur etter garantireparasjon. Som tenkt så gjort. At det ikke var tilfelle er kanskje synd for statskassen, men det vedrører vel ikke en rådmann med en litt beskjeden millionlønn?

Karakterdrapet

3. juni 2015 tok imidlertid, eller kanskje forhåpentligvis, disse «røverkjøpene» slutt. Tollvesenet fikk rullet opp hele affæren og sendte Stenhaug rett inn i en strafferettssak som startet og sluttet i Tønsberg tingrett. Dommen viste frem den tiltalte som en person som systematisk har utvist et forsettlig mønster av økonomisk kriminalitet og dokumentfalsk. Det ble understreket av at det ikke var snakk om tilfeldig feiltrinn, men om gjentakende tilfeller over flere år.

I retten kunne tiltalte informere at han hadde «klokkesamling som hobby», uten at det er lett å se denne opplysningen som særlig formildende eller relevant for noe som helst, hvilket retten heller ikke gjorde. Faktum er at han bedrev omfattende momssvindel og falskneri, og retten mente han i utgangspunktet skulle hatt fengselsstraff. Det at politiet var trege med etterforskningen var den direkte årsaken til at han slapp soning.  

Den tiltaltes uforbeholdne tilståelse ble ellers ansett uten verdi, ettersom den omfattende bevisførselen etter rettens syn var så klar at det ikke forelå andre realistiske alternativ for Stenhaug enn å tilstå.

Retten fremhevet at tiltalte hadde unndratt midler fra fellesskapet for å finansiere «en privat hobby», til tross for en svært høy inntekt. Under tiden Stenhaug bedrev denne svindelen var han alltid i godt betalte offentlige stillinger, med månedsinntekt på 70 000–80 000 kroner. Han hadde altså ingen økonomisk nød som kunne forklare handlingene på annen måte enn som ren personlig berikelse. Han utnyttet bevisst systemet for egen vinning. Handlingsmønsteret var ikke impulsstyrt, men en planlagt atferd som strakte seg over lang tid.

Jamfør Stenhaugs CV, bedrev han faktisk svindelen samtidig som han var rådmann i Tønsberg kommune, styremedlem i Tønsberg Utvikling, styreleder for 30 legater i Tønsberg, styremedlem i Vestfold Interkommunale Brannvesen, strategisk råd i DnBNOR/Vital AS, styremedlem i Tønsberg Hovedvegfinans AS, internship i EU-kommisjonen/Brussel, og til slutt regiondirektør i Bufetat Region øst, Oslo. 

Det er grunn til å tro at dommen i det minste fikk betydning for den dømtes fortsatte engasjement i Bufetat, for tiden etter gikk åpenbart med til igjen å søke nye toppstillinger. Og ikke lenge etter ble han ansatt som generalsekretær i Norges speiderforbund. Imidlertid ble jobben så kortvarig at han ikke engang rakk å begynne. Speiderforbundet hadde etter hvert fått med seg at det var et par litt problematiske vedheng til denne mannen, enn hva de kunne lese av hans CV.

Stenhaug, som ikke synes å ha latt seg merke stort av domstolens karakterdrap, uttalte offentlig at dette jobbopphøret før start, var "en gjensidig avgjørelse"..

Fortsettelse følger neste uke

God søndag!