Linn Catalina Ertsås jobbet som helsefagarbeider og varslet om alvorlige, ulovlige forhold i et kommunalt bofellesskap i Inderøy kommune i Trøndelag høsten 2023. Det førte til oppsigelse i prøvetiden, alvorlige helseproblemer og en lang, tøff kamp. Hennes varsler avdekket omfattende brudd på beboernes rettigheter som dessuten hadde pågått siden oppstart nærmere 20 år tilbake i tid.

Bakgrunn

I 1988 vedtok Stortinget den såkalte ansvarsreformen, ofte omtalt som HVPU-reformen. Reformen ble gjennomført i perioden 1991–1995 og innebar en omfattende avvikling av institusjoner for mennesker med utviklingshemming. I stedet skulle kommunene etablere mindre bofellesskap og andre boformer i lokalsamfunnene, med mål om økt selvbestemmelse og et mer selvstendig liv for den enkelte.

Ulovlig tvang og belønningssystem som straff

Linn Catalina Ertsås ble 1. august 2023 ansatt i et slikt bofellesskap. Enkelte av beboerne hadde bodd der i opptil 18–19 år, og praksisen var stort sett uendret siden oppstart. Den ferske medarbeideren oppdaget raskt ulovlig bruk av tvang og makt uten nødvendige vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 og Helsedirektoratets rundskriv fra 2015.

Blant annet gjaldt dette et tavle-system til bruk mot en av beboerne. Mannen var gitt en egen magnettavle, der det var listet opp hvilke regler og oppgaver han måtte forholde seg til hver uke. For hver oppgave han utførte vanket det en magnetbrikke på tavlen. Den skulle tjene som motivasjon for å få belønning. Belønningen i enden var at han fikk en brusboks på søndager.

Reglene gikk på at han ikke kunne lade mobilen før den var ned på 10 prosent eller at han ladet den gjennom natten.  Han fikk ikke lov til å ha med seg noe til og fra jobb. Han måtte gå med søpla fra fellesarealet, rydde leiligheten sin, trene, holde avtaler og passe på seg selv.

Om ikke disse forventningene ble innfridd fikk han en surmunn på magnettavlen, noe som betød at brusboksen på søndag bare var noe han kunne glemme, selv om det var han selv og de øvrige beboerne i fellesskapet som hadde betalt for denne «premien»

Ertsås observerte «belønnings»systemet, og så raskt at det i stor grad preget hverdagen til brukeren, i form av angst og uro. Til Trønder-Avisa fortalte Ertsås at beboeren kunne spørre om slike ting som å få ha bare T-skjorte under jakken da han gikk på jobb, selv om det var kaldt ute. Om han ikke gjorde slik personalet «veiledet» ham til å gjøre, mistet han en brikke på tavlen, og dermed også søndagsbrusboksen han selv hadde betalt for.

Ertsås beskrev belønningssystemet som en avleggs pedagogikk fra 1960-tallet, som i praksis tjente som et straffesystem.

Deres mat og drikke ble låst av i en fellesbod, samtidig som beboerne hadde forbud mot selvstendige handlinger som å stikke bort og kjøpe seg et ferskt oppskåret brød i butikken. Sine egne bankkort fikk de ingen tilgang til, for noen hadde dette pågått i 17 år.

Lovpålagt tvang krever vedtak, men her fantes ingen

I loven om kommunale helse- og omsorgstjenester er det et kapittel; «Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning». Under vilkår for bruk av tvang og makt står det at dette bare kan brukes i tilknytning til skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner, planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner og som tiltak for å dekke brukerens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak.

Praksisen som pågikk i dette bofellesskapet har altså i mange år vært ansett som tvang, og som derfor forutsetter særskilt, tidsavgrenset skriftlig vedtak fra statsforvalteren. Ingen slike vedtak fantes. Foruten fraværet av interne avviksmeldinger og varsler rundt praksisen, hadde det gjennom årene heller ikke vært ført noen form for kontrolltilsyn.

Sivilombudsmannen advarte

Allerede i 2021 uttalte Sivilombudsmann Hanne Harlem seg om slik praksis, som åpenbart var et problem også andre steder i landet; «Vi ser alvorlig på at beboere utsettes for ulovlige tvangstiltak, og at dette skjer gjentatte ganger og over lange perioder. Praksisen bryter med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er bekymringsfullt at saken ikke har høyere prioritet, verken hos kommunen eller statsforvalteren, når en person underlegges inngripende tvang uten at det foreligger gyldig vedtak»

Da Ertsås to år etter denne uttalelsen meldte inn 12 avvik i virksomhetens avvikssystem, sendte e-poster og involverte Statsforvalteren, ble det ikke møtt med begeistring. Til tross for at statsforvalteren er tilsynsmyndighet, sendte de mange måneder etter mottak, varslingsinnholdet tilbake til Inderøy kommune for intern oppfølging.

I avgjørelsen skrev de; «Statsforvalteren har tidligere vært i kontakt med Inderøy kommune og gitt råd/veiledning knyttet til bruk av tvang og makt. Vi finner derfor ikke grunn til å følge opp dette forholdet ytterligere».

Da hadde Ertsås allerede fått sparken av virksomhetsledelsen i bofellesskapet, bare tre måneder inn i prøvetiden. Begrunnelsen fra kommunen: Hun skapte uro, var vanskelig å samarbeide med og var arrogant. Flere kolleger hadde også meldt avvik mot henne, og påfallende nok kom de alle umiddelbart etter at hun hadde varslet.

Fylkeslege Kathinka Meirik hos Statsforvalteren i Trøndelag uttalte til Trønder-Avisa at de hadde fått «gode og konkrete tilbakemeldinger om at avvikene var lukket, og da er vi fornøyd. Vi driver ikke «politiaktig» tilsyn med oppsøkende virksomhet i folks hjem». På spørsmål om det ikke var «litt spesielt at dere ikke har hatt tilsyn ved det aktuelle bofellesskapet på 18 år?», svarte fylkeslegen; «Dette er tillitsbasert». Da hun ble foreholdt at en bruker ikke har hatt tilgang på sitt eget bankkort i 17 år, var svaret; «Vårt mål er å bedre pasientsikkerheten framover. Disse avvikene er lukket nå, og det er vi fornøyd med».

Slike reaktive holdninger bare to år etter Sivilombudsmann Hanne Harlems uttalelser om alvoret, forteller litt om nivået hos Statsforvalteren og hva man kan forvente fra den kanten.  

Oppsigelse og gjengjeldelse

Som alle andre varslere som faller i unåde, ble også Linn Catalina Ertsås sykmeldt. Hun slet med søvnvansker, angst, dårlig matlyst, panikkangst og PTSD-lignende symptomer. Symptomene meldte hun inn som yrkesskade til Nav og i senere intervjuer til media har hun uttalt; «Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve».

Med hjelp fra sitt forbund saksøkte Ertsås Inderøy kommune for usaklig oppsigelse med anførsel om gjengjeldelse etter varsling. Rettssaken var planlagt juli 2024. Etter at Statsforvalteren slo fast at tiltakene kommunen brukte mot bofellesskapets brukere var ulovlige, inngikk de et forlik med varsleren.

Oppsigelsen ble trukket. Ertsås ble anerkjent som varsler. De betalte henne 12 måneders lønn samt 100 000 kroner i oppreisningserstatning og saksomkostninger. Men varsleren fikk ikke tilbake jobben. Sett fra et varslerperspektiv med inngående kunnskap om landets reelle varslervern, er utfallet i denne saken en stor seier for varsleren.

Men faktum er at Ertsås sa ifra om meget alvorlige forhold knyttet til omsorg og rettssikkerhet for en svakere stilt gruppe i samfunnet, og etter å ha gjort denne i tillegg lovpålagte plikten, mistet hun jobben. Dette er noe svært mange varslere kjenner seg igjen i, særlig fra helse- og omsorgssektoren, og underveis i slike livsødeleggende løp er det ikke få varslere som må forholde seg til nettopp slike uttalelser som kom fra denne sakens fylkeslege/Statsforvalter.

God søndag.