I en tid der tilliten til våre ledere sprekker opp som en tynn ishinne over dypt vann, kan vi like godt dykke litt ned i dypet. Norge, vårt lille land som velter seg i høye tillitsbarometre og lave korrupsjonsindekser, har så lenge jeg har levd blitt fremstilt som et fyrtårn av transparens og integritet. Etter årtusenskiftet synes forekomsten av stygge avsløringer å avdekke at dette fyrtårnet ikke bare har noen riper i malingen. Med «Epstein-Files» kommer også følelsen av dråpen som får begeret til å flyte over. Det er nesten så man kan ane noe i retning av en # METOO kampanje rettet mot våre samfunnstopper. Mange oppfatter «Epstein-files» som en sterk bekreftelse på eksistensen av en korrupt og selvorientert holdning blant samfunnseliten, som egentlig skulle hatt folkets ve og vel i fokus. Dessverre har det gjennom mange år kommet den ene historien etter den andre som avdekker en samfunnselite som blander sine personlige interesser med offentlig ansvar, og som i tillegg aktivt motarbe

Fra fredshelter til maktkonsentrasjon Terje Rød-Larsen og Mona Juul har lenge figurert i norsk diplomati. De er kjent som arkitekter bak Oslo-avtalen i 1993, de har blitt hyllet for sitt bidrag til fredsarbeid i Midtøsten. Rød-Larsen, en sosiolog og tidligere FAFO-direktør, og Juul, en karrierediplomat som i dag er Norges ambassadør i Irak, representerer angivelig det beste og ypperste av norsk utenrikspolitikk. En nærmere gransking av deres karrierer viser imidlertid at også disse to har noen riper i lakken. Deres historie legger igjen et mønster hvor personlige økonomiske interesser, habilitetsbrudd og tvilsomme relasjoner synes å ha blandet seg med offentlige roller på en måte som, i alle fall for Monsens Revelje, minner sterkt om korrupsjonslignende forhold. FAFO, UD og sammenblandede roller På 1980- og 1990-tallet sto Rød-Larsen i spissen for FAFO, en forskningsstiftelse finansiert av LO og som er tett forbundet med Arbeiderpartiet. FAFOs forskningsarbeid knyttet til Midtøsten, i

Norwait-studien ble etablert for å undersøke et viktig spørsmål innen behandling av endetarmskreft. Kan enkelte pasienter unngå kirurgi dersom svulsten forsvinner fullstendig etter stråle- og cellegiftbehandling?. Kun pasienter med «klinisk komplett respons» skulle inkluderes i studien, det vil si pasienter hvor svulsten ikke lenger var synlig ved grundig klinisk undersøkelse. Studien skulle ellers ikke eksperimentere. Den skulle kun registrere og overvåke pasienter som allerede var avklart som klinisk komplett respons. Alt annet ville være brudd på egen protokoll og på grunnleggende medisinsk praksis. Krav til medisinsk forsvarlighet og protokoll For pasienter uten komplett respons var det altså ikke medisinsk forsvarlig å velge annet enn kirurgi, og slett ikke deltakelse i en slik studie. Den enkelte kirurg hadde ansvar for å vurdere om pasienten oppfylte kriteriene. Journalføring var her avgjørende som et kontroll/protokollpunkt. Pasientene som var kvalifisert skulle overvåkes tett

Saken som i disse dager ruller i media, springer ut av en revisjonsgjennomgang som avdekket alvorlige mangler i NAVs internkontroll og systemforvaltning. Riksrevisjonen oppdaget at etaten hadde gitt uriktige opplysninger til både Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Riksrevisjonen selv, om at loggføring i sentrale databaser var aktivert. Disse databasene håndterer blant annet opplysninger knyttet til pensjon, uføretrygd og foreldrepenger, med en samlet forvaltningssum på om lag 475 milliarder kroner. Etaten hadde forsikret myndighetene om at loggene var på plass, men i virkeligheten var de ikke engang slått på. Først flere måneder senere, i juni og september 2024, ble loggføringen faktisk aktivert. Da saken ble kjent, uttalte arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) at tilliten til NAVs ledelse var brutt. Direktør Hans Christian Holte «gikk av på dagen», men fortsetter likevel til åremålet hans utløper i 2026. Riksrevisjonen har samtidig kritisert NAV for svakheter i

Monsens Revelje har ved noen tidligere anledninger omtalt og kritisert de rettsløse tilstandene rundt dette med granskninger/faktaundersøkelser. Undersøkelser som ofte ender i oppdrags/arbeidsgivervennlige prosesser uten synlig forankring i fakta. I saken mellom tidligere juridisk direktør i Equinor Hans Henrik Klouman og Equinor, er det mye som tyder på at en slik undersøkelse ble brukt som et gjengjeldende maktmiddel mot Klouman, kort tid etter hans kritikk/varsel om selskapets compliance-håndtering i utenlandsprosjekter. Her formidlet han sin opplevelse av selskapets manglende etterlevelse av blant annet etiske og juridiske standarder, og mer enn antydet at Equinor brøt med etiske retningslinjer og lovverk i vertslandene. I medieomtalen som fulgte kan det forstås dithen at korrupsjon og økonomisk mislighold var relevante elementer i saken. Kort tid etter at Klouman sa ifra, mottok Equinor beleilig nok en bekymringsmelding mot nettopp Klouman. Hvem som stod bak bekymringsmeldingen er

Å skrive "Sannhetens fall: En varslers undergang" har vært en temmelig personlig reise. Sluttproduktet opplever jeg som mer enn bare en bok – det er mitt vitnesbyrd om en realitet jeg ikke hadde forestilt meg, til tross for mine tidligere erfaringer med varsling på samme nivå. Da jeg først varslet om kritikkverdige forhold i Frelsesarmeen, trodde jeg i det store og hele fortsatt på systemet, på rettferdighet og på at sannheten til slutt ville vinne frem. Men så nedslående feil kan man altså ta. Det har tatt tid å få boken ferdig. Etter at saken rettslig sett var over, trengte jeg noen år for å få nødvendig avstand til det som hadde skjedd. Jeg måtte bearbeide erfaringene, alle de sterke negative følelsene, og finne styrken som trengtes for å dele historien på en måte som kunne gjøre den tilgjengelig og virkelig leseverdig for andre. Boken ble altså ikke skrevet i sinne, selv om det likevel medførte at de begynnende sårskorpene ble revet opp igjen. Først og fremst vil jeg si at den er