En varsler med 3,1 millioner i saksomkostninger!

Fra sykepleier til saksøkt: Varslingssøksmålet mot kommunen

Saken gjelder sykepleieren Ida ved Nesoddtunet helse- og omsorgssenter, og hennes varslingssøksmål mot kommunen. I søksmålet anførte Ida at oppfølgingen hun hadde fått fra arbeidsgiver siden 2017, som kulminerte i oppsigelsen 3. juli 2020, var ulovlige gjengjeldelser etter varsling.

Etter å ha lest både tingrettsdommen og lagmannsrettsdommen fra saken, får man inntrykk av at Ida fullt og helt er å klandre for alt. Dessuten er hun ikke under noen omstendighet en varsler, i alle fall ikke jamfør arbeidsmiljølovens bestemmelser. Men alle vi varslere som har kjent på hvordan domstolene jukser, bedrar, fortier bevis, og totalt omskriver hendelsesforløp, vet at tilsynelatende rimelige domsavsigelser kan være forferdelige justismord.

Om denne dommen er justismord på bakgrunn av om Ida ble oppsagt pga. sitt varsel, er noe uklart. Imidlertid er det mye som taler for det. Det er nemlig liten tvil om at rettsbehandlingen både i tingrett og lagmannsrett har vært subjektive, arbeidsgivervennlig og selvfølgelig lovstridig.

Oppkonstruerte bevis: "Utskjelling" og manglende underskrifter

Ida tilrådte arbeidsforholdet ved Nesoddtunet i mars 2014. To år senere, i februar 2016 reagerte hun på turnusordningen hun var tildelt av sin leder. Den inneholdt blant annet åtte kveldsvakter etter hverandre, hvilket er en oppstilling i strid med regelverket. Uten å nevne dette og at nettopp dette forårsaket Idas reaksjon, omtaler retten det som at hun «skjelte ut» lederen sin på vaktrommet i «påsyn av ansatte, sykepleiestudenter og lærlinger.» Denne angivelige utskjellingen medførte at lederen hennes seks dager senere, ga Ida en skriftlig advarsel. Spesielt nok fremhevet lagmannsretten også at sykepleieren etter hendelsen, angivelig ved to anledninger unnlot å hilse på den samme lederen. Her må man undres over hvor objektivt det er å legge to slike påståtte observasjoner til grunn som bevis, og deretter bruke fillehendelsene på denne måten? Ellers er denne «realitetsbeskrivelsen» utelukkende basert på den omvarslede arbeidsgivers fremstilling, hvilket er konsekvent for hva begge rettsinstansene la til grunn som faktum.

Begge rettsinstansene støttet seg til arbeidsgivers referater, etter at «korrigerende» møter ble avholdt med Ida. Den samme status fikk ledernes beskrivende notater, som de angivelig skrev til seg selv umiddelbart etter deres opplevelse av Ida i de ulike sammenhengene. Kommunens lederhåndbok krever imidlertid at referater etter korrigerende samtaler, skal underskrives av arbeidstakeren. Men disse referatene og notatene mangler i påfallende grad underskriften til Ida. I tillegg foreligger det flere referater som Ida ikke engang har sett, ikke før etter søksmålets faktum. For de referatene hun likevel fikk tilsendt, både i rimelig og urimelig tid i etterkant, har hun som oftest svart pr. epost at referatet ikke speiler hennes opplevelse av møtene. At arbeidsgivers mangelfulle referathåndtering ble brukt mot Ida, mer enn antyder hvilken posisjon domstolene ville ta utover i dommene.

Konflikten som startet alt: Verneombudet mot ledelsen

I januar 2017 fikk Ida en ny leder, og ganske tidlig oppstod en hendelse. Tingretten skrev;

  • [Detaljert beskrivelse av møtet 13. mars 2017, bekymringsmeldingen fra sykehjemsoverlegen, og Idas kontakt med øyelegen.]

Foruten en nedtonet og upresis beskrivelse av arbeidsgivers fremferd og hendelsene ellers, unnlot retten her å nevne sentrale vitneforklaringer rundt forholdet. Først er det viktige å presisere at denne øyelegen ikke «avkreftet at manglende eller feil behandling var årsak til øyeskaden». Derimot avkreftet øyelegen helt konkret at sykepleiernes behandling skulle ha forårsaket øyeskaden. Videre er lagmannsrettens beskrivelse av møteinnkallingen og motivet bak, at det hele var noe helt uskyldig. Noe som nærmest ble gjort til gunst for sykepleierne. Disse sykepleierne fikk ifølge lagmannsretten et møte arrangert for seg, og overlegen tok opp bekymring knyttet til en pasient, og det ble stilt spørsmål om feil behandling ().»

De sykepleierne som vitnet om hendelsen, hadde imidlertid en helt annen tilnærming til episoden. De opplevde at møtet ble gjort i stand av avdelingslederen og virksomhetslederen, hvor de og denne overlegen hadde anklaget sykepleierne for feilbehandling, en behandling de mente førte til pasientens øyeskade. For narrativet er det en meget stor forskjell på det å stille spørsmål om feilbehandling, kontra det å bli anklaget for det. Domstolenes svært bevisste retorikk virker kanskje uskyldig på mange, men når slike nesten usynlige knep går igjen hver gang hendelser skal beskrives, endres virkeligheten til noe helt ugjenkjennelig og nesten uangripelig. For å avdekke bedraget, er eneste løsning å gå i dybden av saken.

Angrep på verneombudet: Irettesettelse og lovbrudd

En av sykepleierne som vitnet, hadde bedt Ida som verneombud om å kontakte legen ved OUS. Dette for å høre om det var tilfelle at sykepleierne virkelig var å klandre for utviklingen med pasientens øye. Etter at verneombudet Ida både muntlig og skriftlig i e-post, orienterte ledelse og ansatte om legens avkreftende svar, ble hun raskt kalt inn på teppet av avdelingsleder. Lagmannsretten ladet hendelsen med å føre frem lederens motiv som at hun reagerte på arbeidstakerens kontakt med legen i egenskap av verneombud, «uten å forsøke å avklare situasjonen internt først.» Men mye mer sannsynlig er det at lederens innkalling kom fordi hun ble sint for at hun og de to andre lederne måtte ha følt seg «hengt ut», og gjort til latter overfor personalet de feilaktig hadde anklaget.

Uansett er det utvilsomt at Ida her ble kalt inn på teppet. Som verneombud å bli irettesatt av arbeidsgiver for å gjøre jobben sin, er et overgrep og lovstridig. Retten fortiet imidlertid dette og omskrev det hele som om Ida «informerte» sin leder om kontakten med OUS legen. Dommerne syntes åpenbart at lederens reaksjon var berettiget, og at Idas egne undersøkelser lå utenfor hennes rolle som verneombud. Tingretten skrev i sin dom; «Å kontakte behandlende øyelege for å undersøke årsakene til en øyeskade, kan ikke sies å være et forhold som angår arbeidsmiljøet. Dette gjelder selv om de ansatte skulle føle seg mistenkeliggjort av ledelsen.» Lagmannsretten skrev; «Årsaken til øyeskaden kan ikke ses å ha hatt noe med arbeidsmiljøet å gjøre. Det klanderverdige i As (Idas) kontakt med øyelegen forsterkes av at hun også tilkjennega eksternt at sykepleierne var blitt anklaget for dårlig og uforsvarlig arbeid.»

Disse utsagnene fra dommere i våre domstoler vitner i beste fall om en uforsvarlig liten kunnskap om verneombudets rolle, samt om en fiendtlig tilnærming til hvilken ytringsfrihet arbeidstakere i viktige tillitsverv bør ha. Episoden med å gå etter verneombudet, kvalifiserer imidlertid som en varslingssak i seg selv, og kunne fint vært varslet inn til Arbeidstilsynet. Det er i den forbindelse helt sentrale forhold som retten har hoppet bukk over. [..] Slike urettmessige anklager fremført i plenum, som retten med sin snikretorikk omskrev til å være spørsmål, påvirker i betydelig grad både arbeidsmiljø og de ansattes velferd. [..] Med andre ord er rettens vurderinger rundt verneombudets rolle og mandat, både innsnevrende og direkte feil. [..]

Dødsfallet og det svertende referatet: En konstruert virkelighet

Elleve dager senere, dvs. 28. mars, oppsto en akutt situasjon med en eldre pasient som døde senere samme dag. Ida hadde avtalt med ledelsen allerede flere uker i forveien at hun skulle være på kurs fra klokken 11 til 13 denne dagen, hvilket skulle innebære at ledelsen selv sikret at bemanningen på avdelingen var forsvarlig. [..]

I enda ett usignert referat fra ledelsen, står det at en fysioterapeut ca. klokken 12 00 observerte den eldre pasienten som «surklete, svært urolig og med besværet respirasjon». [..] Sammen hadde de gått til pasienten og terapeuten hadde spurt Ida om ikke legen burde kontaktes. Hun skal da ifølge rettsgjengivelsen ha svart at; «det ikke var nødvendig og at hun måtte tilbake på kurset. Pasienten ble derfor overlatt til seg selv.»

I lagmannsretten hevdet Ida at hun ikke hadde truffet på fysioterapeuten under kursets pause. Hun påpekte ellers at det ikke var hun som hadde ansvaret, og at det dessuten var flere andre sykepleiere til stede på avdelingen. Lagmannsretten avviste hennes forklaring, og la det håndbokstridige referatet til grunn som bevis for hva som skal ha forløpt av hendelser. [..]

I tingrettsdommen fremheves ytterligere dette bildet av Ida som en uforsvarlig sykepleier, en som ifølge referatet løp og hentet en utilstrekkelig oksygenbeholder, som dessuten ikke virket. [..]

I retten forklarte Ida at det var den stedfortredende sykepleieren som var ansvarlig for oppfølgingen av pasientene denne perioden, og Ida ville ikke engang ha blitt kontaktet dersom ansvarlig sykepleier ikke hadde glemt igjen sin telefon på vaktrommet. I forbindelse med oksygenkolbene vurderte Ida det som mest fornuftig å velge en mindre kolbe fordi pasientbehandlingen dermed kunne starte raskere. [..] Ut fra denne situasjonen var Idas vurdering i høyeste grad forsvarlig, og hun kunne ikke klandres for at utstyret ikke virket. [..]

Domstolens svikt: Hvor var spørsmålene om ledelsesansvar?

Også dommerne måtte innrømme at Idas vurdering i så måte var forsvarlig. Med dette til grunn burde arbeidsgivers referat blitt gjenstand for noen kritiske spørsmål fra dommerne. Hvorfor beskrev referatet episoden på en slik måte at Idas handlinger fremstod som årsaken til samtlige negative hendelser? Og ikke minst fremstillingen av henne som den eneste ansvarlige for at pasienten ikke fikk behandling raskt nok? Virkeligheten var jo en helt annen.

Og hva da med referatets påstand om at hun forut for hendelsen skal ha sagt til overlegen; «bare slapp av, det ordner seg, ingen stress»? [..] Dette i seg selv burde medført at det svertende og klart konstruerte referatet ble brukt mot arbeidsgiver, og ikke mot Ida som dommerne altså gjorde.

I kontrast stilte de ingen kritiske spørsmål rundt ansvaret som påhviler arbeidsgiveren, eller rundt handlingsmønsteret til overlegen og de andre helsearbeiderne som faktisk var på jobb, og som ikke var på kurs slik Ida tross alt var. [..]

Det er et voldsomt overgrep av domstolene å legge alt ansvaret på sykepleieren Ida, som dessuten var på et forhåndsavklart kurs. [..] Hvor var for eksempel domstolenes vurderinger rundt ledelsesansvaret rundt pasientsikkerheten? [..] Domsavsigelsenes retorikk er gjennomgående slik den som regel er i saker som omhandler varsling, både varslerfiendtlig og meget tilpasset det utfallet fagdommerne allerede har bestemt seg for.

Varslingsmottaket: Inkompetanse og inhabilitet

Lokale tillitsvalgte i Fagforbundet ga Ida råd om å varsle kommunens varslingsutvalg den 6. september 2017. Hun påberopte tre forhold som grunnlag: Trusler om konsekvenser for utført arbeid som verneombud, trakassering av henne som person som resulterte i en ubegrunnet skriftlig advarsel, samt lovbrudd begått av ledelsen ved å overvåke de ansatte gjennom journalsystemet Cosdoc.

Både tingrett og lagmannsrett har avvist at Ida varslet, med påstanden om at varselet hun sendte til kommunens varslingsmottak kun gjaldt henne selv. Men behandlingen hun fikk av arbeidsgiver som verneombud, er utvilsomt alvorlig kritikkverdig. [..] Arbeidsgivers behandling av personalet viser at Idas varsling også gjaldt flere enn henne selv. Men for å få en beskrivelse som passet til utfallet, fortiet dommerne alle vitnemål som viste en annen virkelighet.

Kommunens varslingsmottak må også omtales. Den bestod av kommunens varaordfører, kommuneadvokaten og et hovedverneombud. Med en slik sammensetning må man regne med dårlige kår for varsler som rettes mot kommunale arbeidsgivere, noe Idas varsling ble et eksempel på. [..] Det inkompetente og inhabile varslingsutvalget så ingen grunn til å la Ida få samme rett som de ga den omvarslede ledelsen, det vil si retten til kontradiksjon. I stedet konkluderte utvalget med at dette var en personalsak, og ga likegodt den omvarslede ledelsen anbefalingen å kvitte seg med varsleren. Varslingsutvalget overgrep står ikke omtalt i noen av dommene. Tvert imot brukte dommerne dette utvalgets konklusjon som støtte for egne konklusjoner, og mot Ida.

Kjendisadvokatenes rolle: Penger og negative holdninger

I den forbindelse må man også spørre seg i hvilken grad det har hatt noen påvirkning at kjendisadvokater som Jan Fougner, en tungvekter også innen varslingsproblematikk, førte saken for Nesodden kommune? Mannen er partner i ett av Norges største og tyngste advokatfirmaer, som tar seg svært godt betalt for sine oppdrag. [..] I tillegg har Fougner offentlig gitt uttrykk for negative holdninger til arbeidsmiljørelatert varsling, til tross for at nærmest alle varslinger i dette landet omhandler arbeidsmiljøet og trakasserende inkompetente ledere.

Varsling om større økonomiske saker forekommer svært sjeldent i vårt land. [..] I beste fall kan de håpe på 100 000,- kroner i erstatning, men først etter en årelang og helseskadelig prosess i en normalt ytterst varslerfiendtlig domstol. Ved å holde munn kan de i stedet fortsette å innkassere millionlønninger og klatre til enda bedre posisjoner.

Knusing av varsleren: En saksomkostning på 1,35 millioner

Selv om det må være opplagt at Ida er en varsler, og at hun hadde rett til å varsle som verneombud, er det likevel ikke opplagt at hun ble sagt opp i 2020 for en varsling som fant sted mer enn tre år tidligere. [..] Imidlertid kan det ikke være tvilsomt at også arbeidsgiver bærer et stort ansvar for den negative utviklingen på Idas arbeidsplass. Dårlig, klanderverdig og trolig hevngjerrig ledelse, fulgt opp med tvilsomme og svertende «referater», er ikke forsvarlig personalbehandling.

Lagmannsretten fulgte opp arbeidsgivers gjengjeldelser med enda en tydelig melding til landets arbeidstakere. Foruten #metoo-saker, er det fra domstolenes side ikke ønskelig med varsling på arbeidsmiljø og dårlige ledere. Ida ble dømt til å betale kommunens saksomkostninger på voldsomme 1 350 000 kroner. [..] Men i stedet skulle varsleren knuses, pulveriseres og aldri få mulighet til å reise seg igjen.

De færreste varslere vinner frem rettslig, faktisk færre enn to av ti. I tilfellene de vinner er den økonomiske kompensasjonen fortsatt meningsløst lav, og ikke i nærheten av å oppveie varslerens inntektstap eller ruinerte karriere. Når varslere taper, ender de opp med store saksomkostninger som kommer i tillegg til bortfall av lønnsinntekt, trolig for resten av livet.

De utrolige salærene: 1,75 millioner i advokatregning

Etter at advokatbistandens varslerstrategi slo grundig feil, kom det noen offentlige uttalelser om hvordan varslervernet fortsatt er en illusjon. Deretter fikk Ida presentert en vanvittig regning på mer enn 1 750 000 kroner!? Advokater som over mange år har bygget opp et bilde av seg selv som varsler og varsleres beskytter, bør i anstendighetens navn ikke ta seg dobbelt så godt betalt som andre vesentlig mer renommerte advokater. [..]

Saken er ellers nok et eksempel på at domstolene er i en bekymringsfull utvikling, med kyniske dommere som i de fleste tilfeller er hentet inn fra like kyniske advokatmiljøer. Og hvor nettverkskameraderiet rår i like stor grad som i andre høyere samfunnssfærer. [..] Hvem kan med slike domsavsigelser fortsatt hevde at vi i Norge har likhet for loven?

God søndag.