Den 17. juni skal Stortinget stemme over om Norge skal gjennomføre en ny makt- og demokratiutredning. Den forrige ble avsluttet i 2003. Verden og ikke minst Norge, har endret seg mye siden den gang, og på måter som knapt lar seg sammenfatte. Det vet også alle våre politiske partier, og de er faktisk enige om det. Likevel spår Monsens Revelje at forslaget om en ny tilsvarende utredning vil bli nedstemt, først og fremst med stemmene til Ap, H, Frp og KrF.

Tretten jusprofessorer fra UiO, UiB og UiT, dvs. samtlige juridiske fakulteter i landet, har gått ut i Aftenposten og bedt om en slik utredning. Og det er ikke akkurat en hverdagshendelse. Jurister er ikke kjent for å skrive under på felles opprop. Når de gjør det, alle tretten, på tvers av institusjon og faglig spesialisering, er det antakelig fordi de selv ser hvor galt det bærer av sted med norsk rett og forvaltning. Dette oppropet bør virkelig leses som det alarmropet det er.

Kostnadsargumentet som avsporing

Forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) begrunner motstanden med at det allerede finnes tilstandsrapporter fra forvaltningen, og at forvaltningen har nok å gjøre, og en utredning vil koste 70–90 millioner kroner.

La meg ta det siste først; Norge forvalter det største statlige investeringsfondet i verden på godt over 20 000 milliarder kroner. Å nekte å bruke 70–90 millioner på å kartlegge om demokratiet faktisk fungerer, er i den konteksten nesten tragikomisk. Å nekte utredning på dette grunnlaget handler ikke om «ansvarlig budsjettstyring», men om et politisk valg hvor det eneste relevante spørsmålet er; hvem dette valget gavner, og hvem det skader.

Svaret er helt i tråd med utviklingen professorene og Monsens Revelje er så bekymret for: Det gavner de som allerede besitter makt og ikke ønsker den kartlagt, og selvfølgelig skader dette valget de som er avhengige av at makt utøves ansvarlig og etterprøvbart, nemlig landets borgere, igjen…

Argumentet om at forvaltningens egne tilstandsrapporter er tilstrekkelig, er for så vidt enda mer avslørende i all sin inhabilitet. En maktutredning skal nettopp granske forvaltningen, ikke bestilles av den. Man har vel fortsatt til gode å se forvaltningsorganer som skriver rapporter som konkluderer med at de selv er problemet?

Bare det å presentere slike rapporter som et fullt ut tilfredsstillende substitutt for en uavhengig utredning, er enten uærlig eller svært naivt. At argumentet fremføres av en statsråd uten at det så langt har vekket større offentlig reaksjon, sier ellers noe om tilstanden i den norske samfunnsdebatten.

Argumentet om at «forvaltningen har nok å gjøre», er bare provoserende. En maktutredning skal ikke gjennomføres av forvaltningen. Den skal gjennomføres av uavhengige forskere, med deltagelse fra organisasjonsliv, presse, næringsliv og akademia. Det er hele poenget. Karianne Tung blander, antakelig helt bevisst, to helt forskjellige ting.

Hva professorene faktisk ser

De tretten jusprofessorene er selvsagt ikke ute etter en politisk seier. De fremhever at utredningen må være tverrfaglig og tverrpolitisk, og at mandatet ikke må speile ett politisk syn. En mer ryddig og ansvarlig posisjon finner man ikke. Likevel har Ap vært ute i etterkant og karakterisert forslaget som EØS-kritisk, en påstand professorene avviser kontant, og som forslagets ordlyd i seg selv feier bort som en troverdig innvending.

At landets regjerende parti arbeider for å politisere et forslag om å kartlegge makt og demokrati, er i seg selv et illustrerende maktavtrykk. Denne gjengen gjør tydeligvis «alt» for å forme forståelsen av hva en slik utredning vil bety, allerede før den har begynt, slik at den blir lettere å avvise. Maktavtrykket her vises blant annet frem ved at dette bærer preg av en manøver, ikke et demokratisk argument.

Professorene viser til flere forhold som burde holde alle våre stortingspolitikere våkne. Blant annet at makten finner nye veier når samfunnet endrer seg. Teknologigiganter og digitale plattformer kontrollerer i dag nesten all vår offentlige informasjonsflyt og meningsutveksling, og helt utenfor demokratisk kontroll.

Kunstig intelligens preger allerede beslutningsprosesser på tvers av sektorer. I utgangspunktet autonome forvaltningsorganer, opererer uten reell politisk styring. Rettsliggjøringen gjennom EØS-avtalen og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har begrenset Stortingets handlingsrom på måter ingen har oversikt over, eller debatterer tilstrekkelig i offentlig rom. Som professorene skriver, er det ikke usannsynlig at det nettopp er Stortinget som tappes for makt i denne prosessen.

Så det at Stortingets egne representanter vil stemme ned et verktøy for å kartlegge en potensielt stor trussel mot dem selv, landet og vårt demokrati, er et ganske absurd paradoks.

Det varslerne allerede har betalt prisen for å si

For de av oss som har fulgt og vært involvert i varslingssaker over mange år, er professorenes bekymringer gjenkjennelige til det triste. Mange av oss har opplevd dagens system på kroppen, og betalt en svært høy pris for det.

Analyser av nærmere hundre rettssaker knyttet til varsling i Norge, avdekker at den mest alvorlige gjengjeldelsen som regel kommer fra domstolene selv. Domstolene lar form trumfe innhold, de bagatelliserer/fortier vitneutsagn, gir blaffen i lovens ordlyd og sender varslerne hjem med millionregninger for sine angivelige «samarbeidsproblemer», etter at vedkommende har avslørt kriminalitet, korrupsjon eller alvorlig helsekritisk systemsvikt.

Her snakker man ikke om enkeltfeil, men om helt klare mønstre. Og det er vel nettopp maktutredninger om slike mønstre våre folkevalgte burde spandere noen titalls millioner kroner på, for å avdekke, dokumentere og gjøre noe med? Hva ville samfunnsbesparelsene kunne bli med slike investeringstiltak?

Tilsynsorganenes stille svikt

Norge har i stedet fortsatt å bygge opp et apparat av ombud, tilsyn og klagenemnder som på papiret skal utjevne maktasymmetrien mellom den enkelte borger og de institusjonene borgeren har opplevd overgrep fra. Statsforvalteren, Datatilsynet, Diskrimineringsnemnda, Sivilombudet, Personvernnemnda, Arbeidstilsynet, Helsetilsynet. Listen er lang og budsjettene er høye, og den politiske retorikken rundt disse instansene er gjennomgående varm og forsikrende. Men virkeligheten er en annen.

Monsens Revelje, og flere andre som offentlig viser frem rettssikkerhetsgraden landets borgere kan regne med, mottar på daglig basis nedslående historier fra borgere som har brukt disse ordningene. Det viser at det ikke handler om tilfeldige enkeltfeil, men om gjennomgående overfladisk saksbehandling, avvisende kommunikasjon og uforståelige, ulogiske konklusjoner, som for det meste faller ut til fordel for den institusjonen som det klages på.

Våre tilsynsorganer, som i teorien skulle verne borgeren, fungerer i praksis som maktens førstelinjeforsvar, de absorberer klagene uten å true maktstrukturen som produserer dem.

For eksempel mottok Helsetilsynet 2 113 varsler i 2024. 18 av dem førte til direkte tilsyn. Resten ble avsluttet etter innledende vurdering eller oversendt til statsforvalterne, der de møttes med lav prioritet og til slutt stilnet hen. Sivilombudet på sin side kan kritisere, men ingen straffes, ingen stilles til ansvar.

Arbeidstilsynets behandlingstid i alvorlige varslingssaker kan strekke seg over år, mer enn nok til å knuse en karriere eller en families økonomi lenge før saken er avgjort. Det samme gjelder Diskrimineringsnemnda, som dessuten er enda mer varslerfiendtlig enn domstolene. Her vinner så å si ingen varslere frem, selv om de har aldri så opplagte saker.

Statistikken pr. 14. juni 2026 viser at av 348 avgjorte saker er 9 saker endt ut i konklusjonen «Brudd». Dvs. at under 3 % av varslerne vinner frem. I domstolene kan det i alle fall skiltes med i underkant av 10 %. Det litt underlige med disse statistikkene er at det nettopp er domstolenes egne jurister som også bemanner «diskriminerende-nemnda».

Kort fortalt mottar våre overgrepsanklagede forvaltningsorganer i beste fall noen kritiske merknader, de skriver et svar, og alt fortsetter nesten som før, bare enda litt verre. Fra borgernes ståsted er dette grov systemsvikt, i praksis er det et system som fungerer, bare ikke for oss det er ment å fungere for.

Selvsagt vet våre myndigheter dette, og politikerne har over lang tid vært klar over at klage- og tilsynssystemet ikke fungerer etter hensikten. Stortinget har fått rapporter, det har vært interpellasjoner og høringer. Og likevel kommer ingen endringer som i praksis endrer noe rundt den grunnleggende makt(u)balansen.

Er dette tilsiktet? Tja, delvis. Et tilsynssystem som effektivt drukner borgernes klager uten å true maktstrukturen, er praktisk for alle de som kommer til en maktposisjon. Det er neppe slik at dette systemet skyldes en overordnet konspiratorisk plan. Det er nok at den store majoriteten av de med myndighet til å endre det, ikke har noen egeninteresse av å gjøre det.

Helsesektoren som case

Fra 1. juli i år endres loven om meldeordningen for alvorlige hendelser i helsevesenet. På papiret er dette en modernisering og styrking. Her skal man få klarere kriterier, kanaler og tydeligere plikter. Virksomheter fra store sykehus til kommunale hjemmetjenester skal melde alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn via melde.no. Pasienter og pårørende skal kunne varsle direkte via Helsenorge.no.

Lovendringen bærer med seg en kontekst av gull og grønne skoger. Et helsevesen som lærer av feil, hvor varsling er en dyd og åpenhet en verdi. Men bak denne presentasjonen, er bildet noe helt et annet.

Pasienter og pårørende som varsler via Helsenorge.no, har null lovfestet vern mot negative reaksjoner fra helsepersonell eller ledelse. Gjengjeldelse kan skje i form av passiv-aggressiv behandling, redusert informasjon, lengre ventetid, subtil utestengelse osv., og uten at det utløser noen sanksjoner eller erstatningsplikt.

Det finnes ingen parallell til arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser i disse tilfellene. Og de ansatte? De har den samme papirteoretiske beskyttelsen som alltid, kombinert med den samme reelle risikoen for karrierestopp, isolasjon, sykemelding og oppsigelse.

Sykepleier Torunn Rivedals sak er et skoleeksempel som fortjener å gjentas. Avvik lukkes uten tiltak, varsleren møtes med ekskludering, negative e-poster bak ryggen, falske avvik mot varsleren selv, og til slutt oppsigelse under press. Arbeidstilsynet og statsforvalteren ble varslet. Det kom noen pålegg, et midlertidig tilsyn, men det endret absolutt ingenting. Det samme skjer igjen og igjen, i helsevesen og stort sett alle andre steder, og alle er minst like redde som før, kanskje enda mer.

Lovendringen fra 1. juli endrer dette like grundig som alle tidligere regelendringer; ikke i det hele tatt.

Fagforeningenes svik og domstolenes manøver

Arbeidstakere som varsler, er stort sett alene. Fagforeningene, de organisasjonene som i generasjoner har markedsført seg som arbeidstakernes skjold mot maktovergrep, har for det meste forlatt dette området på arbeidslivsarenaen. «Vi kan ikke gå inn i varslingssaker», er faktisk det standardiserte svaret i dag, og ofte levert i juridisk forsiktig form av en redd og ofte ubeskyttet tillitsvalgt, som med all grunn frykter konsekvensene av å stille seg på varslerens side.

Det vi ser i dag er et svik med historiske proporsjoner. Fagbevegelsens eksistensgrunnlag er solidaritet med de svakeste i arbeidsforholdet. Varsleren er det klareste eksempelet på en svak part. Hun sier fra om noe galt, risikerer alt, og trenger støtten mest. At dagens fagforeninger i slike situasjoner velger å trekke seg unna og overlate varsleren til sin skjebne, forteller mer om fagbevegelsens tilstand enn noe annet.

Domstolene er ikke bedre. Høyesterett slo riktignok fast i Nortura-saken (HR-2023-2430-A) at form ikke skal trumfe innhold, at det er arbeidsgivers ansvar å forstå hva som utgjør et varsel. Det er et prinsipp som på papiret skulle styrke varslervernet. I praksis fortsetter domstolene som før, de leter etter og slår ned på formelle feil, bagatellisere vitner som støtter varsleren, og tolker som aldri før alle «bevis» i maktens favør.

Resultatet er at varslere sitter igjen med sterke konsekvenser de må bære med seg livet ut.

Makt uten ansvar

Det finnes et gjennomgående trekk i alle disse sakene, fra varslingssaker til tilsynssvikt til den politiske behandlingen av maktutredningsforslaget, nemlig at makten er effektive i å beskytte seg selv.

Tilsynsorganer lukker saker raskt og med lite ressursbruk fordi det er institusjonelt rasjonelt. Domstoler lar form trumfe innhold fordi det er enklere enn å ta stilling til ubehagelig substans. Politikere vedtar lover som gir borgerne inntrykk av handling, men makt(u)balansen står fullstendig uendret.

Professorene skriver at en maktutredning om vårt demokrati ideelt sett bør gjennomgå eksisterende rapporter, innhente kunnskap fra akademia, presse og organisasjoner, og gis ressurser til å iverksette nye forskningsstudier der spørsmålene dukker opp. De viser også til en billigere og lettere variant som samler og analyserer eksisterende forskning, slik Magtutredningen 2.0 i Danmark gjør. Med andre ord er det ikke kun ett alternativ og én prislapp.

Epstein-files nevnes i kronikken til disse professorene, og de gjør ikke det for sensasjonens skyld. Epstein-files har så grundig avslørt at tilsynelatende anstendige, solide, respektable institusjoner kan romme alvorlig maktmisbruk som ingen egentlig oppdager før noen begynner å grave. Den bevisstheten preger mange andre land, men ikke så mye Norge, dessverre.

Hva nå?

Stortinget stemmer den 17. juni. Utfallet, som Monsens Revelje ikke har noen forhåpninger til, kommer til å fortelle oss noe om hva norske politikere mener om makt og demokrati i abstrakt forstand, og ikke minst om de reelt ønsker at det norske folket skal ha innsyn i hvordan landet faktisk styres. Om de mener at borgernes tillit til samfunnsinstitusjonene er noe som fortjenes ved gjennomsiktighet, eller noe som må administreres slik at ubehagelig kunnskap fortsatt kan holdes unna offentlighetens lys.

Vi ser alle hvordan flere og flere i befolkningen er desillusjonerte, og ikke lenger tror på floskelen om at «staten er til for borgerne». Det skyldes deres egne erfaringer, eller erfaringene til personer de kjenner eller hører om, i sine møter med tilsynsorganer, domstoler og dagens versjon av landets fagbevegelse.

Så her er en advarsel; en politisk vilje til å granske makt og demokrati åpent og uavhengig vil overhodet ikke alene gjenreise tilliten, men fraværet av en slik vilje vil bidra til ytterlig forvitring.

Kunnskap om makt er ikke et akademisk luksusgode for dem som har tid til å interessere seg for slikt. Det er en forutsetning for at demokratiet skal fungere for den vanlige borger, for sykepleieren som varsler og mister jobben, for pasienten som klager og ikke blir hørt, for arbeidstakeren som sier fra og oppdager at systemet som var ment å beskytte ham, i praksis har sendt ham ut av arbeidslivet og inn i uførhet.

Og nå stemmer våre politikere garantert ned de 13 professorenes forslag. Et forslag om en uavhengig kartlegging av alt dette som henger sammen på en måte som så dypt undergraver demokratiet. Det vil politkerne gjøre fordi svaret kan vise seg å bli svært så ubehagelig, og kan føre med seg uante konsekvenser. Med mindre de øyner en åpning gjennom en tilsynelatende «uavhengig» prosess.

Et demokrati som ikke tåler å bli gransket, fortjener faktisk å bli det. Og politikere som stemmer mot reell gransking av makten, bør ikke overraskes over at landets borgere trekker sine egne konklusjoner om hva det betyr. Slik vi stevner ender vi fort som i USA.

God søndag.