I 2002 gjennomførte Stoltenberg I-regjeringen Helseforetaksreformen. Dette var den største administrative endringen i norsk helsevesen i moderne tid. Staten overtok ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene, og organiseringen ble endret til foretaksmodeller fra næringslivet.

Motivasjonen bak reformen var preget av datidens styringstrender, ofte omtalt som New Public Management (NPM). Hovedmålene var å få sentral styring. Man ville fjerne de store forskjellene mellom fylkene og få en helhetlig nasjonal styring.

Sykehusene hadde i mange år slitt med budsjettsprekk. Ved å innføre bedriftsøkonomiske prinsipper skulle man få «mer helse for hver krone». Ved å profesjonalisere ledelsen og innføre innsatsstyrt finansiering (stykkpris), skulle sykehusene motiveres til å behandle flere pasienter raskere.

Men det noen kan ha «lært» gjennom studier av samfunnsøkonomiske teorier og modeller, betyr ikke at de alltid fremstår som gode løsninger i praksis.  

Krisen kommer

Det som på papiret så ut som logisk ressursstyring, har over to tiår kollidert fullstendig med helsevesenets natur. I dag skimter selv de mest svaksynte konturene av en systemkrise rundt kvaliteten på denne helsereformen.

 I reformens foretaksmodell er blant annet pasienten omgjort til en produksjonsenhet og deres liggetid omgjort til en kostnadsfaktor. Når dette over mange år har vært den etablerte konteksten, har helseforetakene endt opp med et arbeidsmiljø med omfattende krysspress, sykepleiere og leger som daglig må velge mellom å bryte budsjetter eller lover og regler og egen yrkesetikk.

Med sykehusene organisert som foretak, har det også ironisk nok medført større avstand til den politiske arenaen. Det er de enkelte foretaksstyrene/lederne som må ta konsekvensene om ikke trange budsjetter likevel sikrer forsvarlig drift på alle bauger og kanter. Men utgangspunktet er altså en politisk beslutning, som lenge har vist seg å ikke sikre muligheten for reell bærekraft.

De mange ansatte som gjennom årene har varslet om svært alvorlige brudd på pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og annet, møter ikke den folkevalgte forsamlingen som egentlig er ansvarlig for elendigheten, men et styre og en administrasjon som strekker seg langt for ikke selv å få «skit på vingan» av egne karrierehensyn. I realiteten vet «alle» lenger opp i samfunnshierarkiet hvordan ståa er. Blant annet derfor ender det ikke godt for helsevarslerne, og aller minst for de av dem som søker domstolene for hjelp mot gjengjeldelsene, som umiddelbart har møtt dem etter å ha sagt ifra. Så mye for domstolenes uavhengighet, ikke minst til de øvrige statsmaktene.

 Bedriftsøkonomi har som sagt trumfet helse- og miljøkrav i mange år, og særlig når nye sykehus skal bygges. Blant annet må helseforetakene selv bidra mye til finansieringen gjennom «overskudd» fra driften. Dette skaper i praksis et perverst insentiv. For å få dette overskuddet kuttes og spares ytterligere. Bemanning reduseres enda mer, den skiftes ut fra «billig» til enda «billigere», og en rekke andre «kreative» løsninger kommer på bordet. Alle tiltakene står frem som rent økonomisk begrunnet, og undergraver direkte både pasientsikkerhet og helseforetakenes arbeidsmiljø.  

Med et så skjevt og utfordrende utgangspunkt konstrueres nye sykehus også med knallharde bedriftsøkonomiske rammer, ofte uten tilstrekkelig hensyn til nettopp pasientsikkerhet og helseforetakenes arbeidsmiljø. Faktum er at nye sykehus blant annet viser seg å være for små allerede før snoren klippes. De ansvarlige skviser bort enhver form for bufferkapasitet, og legger dessuten til grunn eksistensen av et «effektiviseringssystem» som aldri noen gang har eksistert andre steder enn i drømmescenarioer.

Aslaug Henneseid; fra prisvinner til personalsak

Sykepleieren Aslaug Henneseid så at denne skvisingen også var i ferd med å skje for Drammen Sykehus, og det nye bygget som stod under oppføring med grunnmuren allerede lagt.   

Henneseid er ingen hvem som helst i norsk helsevesen. I 2023 ble hun kåret til «Årets sykepleierleder» av Norsk Sykepleierforbund i Buskerud. Med 26 års erfaring og rollen som avdelingssykepleier ved medisinsk overvåking, representerte hun en ressurs helsevesenet så desperat er i behov for. Men ikke nå lenger, for «årets sykepleier» bestemte seg for å si ifra om skvisingen som var på gang. Det gikk ikke så bra.

Mens det nye sykehuset var på grunnmursoppføringen, sa Henneseid klart ifra hvordan forholdene ville bli etter ferdigstillelse og innflytting. Hun så ganske raskt at tegningene og planene man bygde etter, var basert på uforsvarlige beregninger. Hennes oppfatning var at når snoren skulle klippes i 2025, ville sykehuset allerede da mangle kritiske arealer. Hennes hovedpoeng var i praksis at man var i ferd med å bygge et sykehus som var dømt til å mislykkes fra dag én.

Det må jo sies å være et ganske kritisk og dessuten svært problematisk varsel. Å stoppe eller endre et milliardprosjekt som befinner seg i byggefasen er meget kostbart og ytterst problematisk, for ikke å si svært truende, både for foretaksledelsen og de involverte politiske beslutningstakerne.

Selvfølgelig ble ikke løsningen slik Henneseid kanskje så for seg. Klinikklederen Mai Bente Myrvold, med solid «taus» støtte fra Statsforvalter og andre «prominente» instanser og figurer, lot byggeprosessen gå sin gang. Alle forsøkte å late som ingenting mens de åpenbart fant en løsning for varsleren, og dessuten hvordan de på et senere tidspunkt skulle forholde seg til et sykehus de allerede innså ville være utilstrekkelig når det stod ferdig. «Gode miner til slett spill» kunne ikke være mer passende enn i dette tilfellet.

Måten Henneseid, fortsatt under byggefasen og uten forklaringer forlot sin stilling på, vitner om en forholdsvis ugrei exit. Hun sa selv i intervju; «Ikke sånn jeg tenkte det skulle bli».

Gaslighting

Klinikkdirektør Mai Bente Myrvold uttalte i den forbindelse til Drammens Tidende, noe som nærmest kunne forveksles med en minnetale over Henneseid;

«Er det noe som er udiskutabelt, er det hennes store engasjement for akuttmottaket. Det er ingen tvil hos meg, eller de på mottaket, om at hun ønsker akuttmottaket vel. Man har både rett og plikt til å melde til statsforvalteren når man er bekymret for sikkerheten på avdelingen sin. Det er viktig for oss i videre utviklingsarbeid».

Mange vil kanskje oppfatte disse utsagnene som rosende og anerkjennende. Faktum er at de tvert imot er nøye konstruert for å devaluere både Henneseid og hennes varsler. Ved å redusere den erfarne og prisvinnende varslerens faglige oppfatning til «engasjement», fremstilte Myrvold varslerens kritikk som noe som var emosjonelt og ikke noe som stod frem som en faglig begrunnet uttalelse.

Myrvold fikk det til å høres ut som Henneseid bare var «veldig glad i jobben sin», fremfor at hun faktisk er en ekspert i sitt fag, en ekspert som påpekte opplagte og alvorlige systemiske mangler knyttet til helsearbeidernes daglige behov og oppgaver.

Myrvold var i sine utsagn påpasselig med å ikke bruke ord som «varsler», men at Henneseid «meldte» og viste «engasjement». Dette valget er heller ikke tilfeldig. Et varsel utløser en lovpålagt aktivitetsplikt hos arbeidsgiver, noe «engasjement» ikke gjør. Med ordvalget eliminerte hun altså risikoen for at dette ble et tema fra eventuelle våkne journalister.

Det finnes ingen offentlig rapport som viser at aktivitetsplikten ble ignorert, blant annet fordi systemet sjelden gransker seg selv. Men når man ser at varsleren plutselig forsvinner og de uforsvarlige forholdene består uforandret, er det en rimelig påstand å hevde at aktivitetspliktens intensjon ble totalt ignorert. Internt i foretaket dyttet Myrvold og hennes lojale undersåtter varsleren inn i narrativet «personalsak/politisk uenighet», fremfor å følge opp den rettslige forpliktelsen som et varsel etter arbeidsmiljølovens bestemmelser faktisk utløser.

Klinikklederens «minnetale» fikk også Henneseids varsler til å fremstå som om de kun handlet om bekymringer for sikkerheten på «melderens» avdeling.  Med setningen om at man har «rett og plikt til å melde til Statsforvalteren», pyntet Myrvold sin egen fasade. For ved denne «oppfordringen» til å bruke formelle varslingsveier, fremstilte klinikkdirektøren seg samtidig som både åpen og lovlydig. Det kunne hun i trygg forvissning om at de som teller, aldri kom til å røre saken. Selv Statsforvalteren hadde allerede avvist varsleren, og plent nektet å gjøre jobben sin, som i dette tilfellet var å føre tilsyn. Med dette bakteppet var det jo ikke spesielt risikofylt for Myrvold å fremheve plikten til å varsle Statsforvalter.

Rent generelt synes Myrvolds ord som en form for «corporate gaslighting». Varslerens følelser (engasjement) ble «anerkjent», men hennes konklusjoner (om uforsvarlighet) ble totalt ignorert. Ved å bruke ord som «rett og plikt», flyttet Myrvold dessuten ansvaret for å vurdere saken bort fra seg selv og resten av sykehusledelsen, og over på Statsforvalteren. Det vil si instansen som allerede hadde ignorert sin plikt som statsforvalter.

Det kanskje mest påfallende med Myrvolds uttalelse, er hva som ikke ble sagt. Det var ingenting om hvorfor en av deres mest dekorerte ledere plutselig sluttet. Ved å heller snakke «varmt» om Henneseids omtanke for egen avdeling, dekket Myrvold i realiteten over en grov og svært kritikkverdig «blunder» om hele utbyggingsprosjektet.

Varslerens ord om at det ikke var sånn hun tenkte det skulle bli, ga egentlig uttrykk for et betydelig personlig og profesjonelt nederlag på vegne av seg selv og faget hun var en del av. Klinikksjef Myrvold derimot, leverte en nøye ferdigtygd og kvalmende uttalelse som effektivt nøytraliserte en brysom varsler og attpåtil med «vennlighet».

Den usanne floskelavslutningen om «viktig for oss i videre utviklingsarbeid», tjente som en passende høflig begravelse av varslingsinnholdet. Et innhold klinikksjefen visste aldri noen gang ville bli adressert. Bygget stod dermed i 2025 oppført nøyaktig etter plantegningene, som Henneseid varslet på.

Sannheten kommer frem

Etter at varslene/kritikken ble kjent, har det altså kommet frem at det nye sykehuset i Drammen er underdimensjonert, blant annet med et betydelig mindre areal per pasient enn det gamle sykehuset hadde. Det ble også innrømmet at det planlagte arealet for blant annet akuttmottaket og intensivavdelingen var basert på beregninger som ikke tok høyde for reell pasientstrøm og moderne krav til utstyr. Dette var blant forholdene Henneseid meldte ifra om.

Et annet bevis på at Henneseids varsel både var reelt og viktig, er skjebnen til Sykehuset Østfold Kalnes. Dette sykehuset ble bygget etter nøyaktig samme modell som sykehuset i Drammen. Her er det konstatert for få sengeplasser, at man allerede fra dag én måtte la pasienter ligge i korridorene. Det mangler kontorer og hvilerom, slik at ansatte har måtte sitte på gangen og skrive rapporter. Kalnes har i ettertid måttet søke om midler til utvidelser og brakkerigger, kun få år etter åpning.

Norsk Sykepleierforbund og Legeforeningen har tatt egne gjennomganger av tegningene for Drammen. De fant at avstandene mellom kritiske funksjoner er for store, mens de kliniske rommene er for små til å romme både pasient, personell og akuttutstyr samtidig. Hvilket jo er temmelig alvorlig, og egentlig tragikomisk. Verneombudene har på sin side påpekt at mangelen på garderober og spiserom er direkte brudd på lovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø.

At enkelte politikere i etterkant av Henneseids exit har begynt å stille spørsmål ved om «rammene er for trange», er ellers en indirekte bekreftelse på sannheten bak Henneseids og andres varsler. Når man ser at det nå snakkes om å tilpasse driften til bygget, fremfor at bygget er tilpasset behovet, har man i praksis gitt varsleren fullstendig rett.

Henneseid advarte spesielt mot mangelen på "buffer" ved store påganger (f.eks. smitteutbrudd eller ulykker). Bekreftelsen på dette ser vi i sykehusets egne ROS-analyser (Risiko- og sårbarhetsanalyser), som viser at marginene er så små at systemet vil knele ved selv moderat overbelastning.

Den prisvinnende varslerens synd var altså å gjøre nøyaktig det en god helsefaglig leder skal gjøre da hun sa fra om uforsvarligheten bak de bedriftsøkonomiske plantegningene, som var bygget på alt annet enn pasientsikkerhet og arbeidsmiljø.

Men alle som kunne gjort noe, hadde større interesse i å verne seg selv. Det gjelder også de rikspolitikerne som i dag omsider står frem med krav om endringer. For dem alle har det på kort sikt vært tryggere å stilne varsleren.

På lang sikt, tja, jeg vil i hvert fall ikke flytte til Drammen…

God søndag!