Godt nytt år. Årets første innlegg i Monsens Revelje handler om politivarsleren Odd Hove, og om hvordan norske domstoler sementerer at lovens varslervern i praksis ikke er annet enn et luftslott.


Første del av saken om politimann Odd Hove er til orientering omtalt i Monsens Revelje, dvs. i mars 2023. Som med så mange varslersaker, viser også hans sak hvordan norske domstoler håndterer varslere, ikke minst i politiet.

Uten dissens, som synes å være et ufravikelig krav blant fagdommere i tilknytning til varslersaker, konkluderte lagmannsretten i 2023 med at arbeidstakeren ikke hadde vært utsatt for gjengjeldelse. Samtidig mente disse tre dommerne at det var unødvendig å vurdere om det forelå opplysninger som ga grunn til å tro at gjengjeldelse hadde funnet sted, ettersom staten «under enhver omstendighet» hadde sannsynliggjort at slik gjengjeldelse ikke forelå. Denne typen drøye resonnementer er velkjent i varslingsdommer, også i min egen mot Frelsesarmeen. Retorikk erstatter reell bevisvurdering, og det er jo ganske grovt når det kommer fra vår alles rettssikkerhetsgarantist.

For å rekapitulere litt, så varslet Hove om at Politihøgskolen gjennom flere år ulovlig hadde hentet ut og brukt opplysninger fra politiets registre i opptaksprosessen. Dette var en praksis som både Kripos og Justis- og beredskapsdepartementet gjentatte ganger hadde slått fast manglet hjemmel, uten at skolen så noen grunn til å rette seg etter dette.

Hoves varsling startet ikke «i ettertid», men allerede 13. oktober 2016, da han tok problemstillingen opp i foredrag for skolens opptaksnemnder, det vil si de organene som faktisk brukte de ulovlig innhentede opplysningene. Dagen etter ble han kalt inn på teppet og gitt en overhaling som munnet ut i en tilrettevisning (advarsel).

Varslerregelverket, både slik det lød i 2016 og slik det er i dag, bygger på sentrale prinsipper som at varsling ikke har formkrav, muntlig varsling er fullt ut likestilt med skriftlig varsling. Varsling vurderes dessuten etter innhold og mottaker, ikke etter noen form for etikett. Opptaksnemndene var direkte relevante mottakere, fordi de altså brukte opplysningene som ulovlig ble hentet inn. I tillegg skal gjengjeldelse forstås vidt.

Allerede etter daværende § 2-5 (nå § 2 A-4) omfattet gjengjeldelsesbegrepet enhver ugunstig handling som følge av varsling, herunder tilrettevisning, irettesettelse, advarsel og såkalt innkalling «på teppet». Varsleren skal bare behøve å legge frem opplysninger som gir grunn til å tro at gjengjeldelse har funnet sted. En irettesettelse og advarsel allerede dagen etter varsling oppfyller utvilsomt dette kravet.

Dette betyr at «inn på teppet»-møtet, rettslig sett objektivt kvalifiserer som en klar gjengjeldelse. Det er ikke et spørsmål om hvordan varsleren «opplevde» det, men om handlingen etter sin art, timing og kontekst faller inn under lovens definisjon. Det gjør den! 

I en korrekt varslerrettslig vurdering ville dermed 13. oktober vært det åpenbare utgangspunktet for den rettslige drøftingen om gjengjeldelsene Hove ble utsatt for. Det gjorde imidlertid ingen av rettsinstansene, og heller ikke Høyesterett som bare avviste varslerens anke.

Det tingretten og lagmannsretten valgte å gjøre, var å omkonstruere/omdefinere varslingen. Innholdet ble redusert til å gjelde «verserende saker», mens de ulovlige registersøkene rett og slett ble tatt ut av saken. Det ble ikke gjort etter en bevisvurdering, som for eksempel å lese varselet og gjengi relevante deler i dommen, men simpelthen ved å bare akseptere arbeidsgivers senere påstander om hva de hevdet varselet dreide seg om. Det viser frem en ganske absurd rettsprosess, og enda en gjeng dommere som åpenbart ikke kan bry seg stort om dommer-eden de muligens har signert.

At innhentingsmåten/registersøket var en sentral del av varslingen, går frem av saksdokumentene. Det fremgår også av Hoves forklaringer, og av de senere varslene til departementet. Videre går det frem av departementets egne svar, som nettopp retter seg mot registerbruken. De skrev; «Det fordrer stort mot hos den som varsler. Vi finner det derfor prisverdig at Odd Hove har varslet om en praksis på Politihøgskolen som har vært i strid med gjeldende regelverk.» Likevel valgte samtlige fagdommere fra de ulike rettsinstansene i denne saken å late som om dette aldri var et tema.

Grunnen er ellers like enkel som den er stygg. Dersom de hadde erkjent at varslingen fra starten gjaldt ulovlig registersøk, ville hele sakens tidslinje endret karakter. Da ville «inn på teppet» møtet dagen etter foredraget vært en klar gjengjeldelse. Da ville pålegget om å fortsette den ulovlige registerbruken vært en like klar sanksjon. Da ville omplasseringen og den senere oppsigelsen ikke kunnet vurderes løsrevet fra varslingen, og motivspørsmålet vært umulig å unngå. Ved å omkonstruere varslingsinnholdet sørget retten for å gjøre alt dette irrelevant.

Det samme mønsteret går igjen i gjengjeldelsesvurderingen. Retten plukket hendelsene fra hverandre, vurderte dem isolert og frikjente arbeidsgiver punkt for punkt. Helheten ble aldri vurdert. Årsakssammenheng ble avvist uten motivanalyse. Bevisbyrdereglene i arbeidsmiljøloven ble nærmest latterliggjort gjennom formuleringen om at staten «under enhver omstendighet» hadde sannsynliggjort at det ikke forelå gjengjeldelse. Igjen: Dette har ingenting med rettsanvendelse å gjøre, men alt å gjøre med grov rettslig unnlatelse.

Resultatet ble at varsleren Hove tapte og staten atter en gang gikk fri. Og den ulovlige praksisen Hove varslet om, som selv departementet berømmet, har aldri blitt prøvet rettslig. Da Oslo tingrett igjen, for bare få dager siden, frifant staten i Odd Hoves sak, slik Dagsavisen har formidlet den, fulgte dommerne i denne retten nøyaktig samme spor som sakens tidligere fagdommere.

Enda engang ble oppsigelsen forklart med lav arbeidsytelse. Enda engang ble det funnet unødvendig å ta stilling til lovligheten av den praksisen Hove varslet om, og uten å avgi andre opplysninger om varslingsinnholdet enn den grovt misledende og intetsigende lille setningen: «verserende saker». Og enda engang ble arbeidsgivers udokumenterte påstander helt og uforbeholdent lagt til grunn, uten at retten tok stilling til om Hoves varsel kunne være den reelle årsaken til reaksjonene mot ham.

Ansvaret i saksutviklingen kan på ingen måte rettes mot arbeidsgiver alene. Odd Hove tapte ikke fordi han tok feil, han hadde utvilsomt rett. Den retten skulle domstolene sikret ham. Slik ble det ikke. Gjennom sin lovstridige og varslerfiendtlige tilnærming har Norges domstoler for lengst gjort varslervernet illusorisk, og Hoves varslersak føyer seg bare inn i rekken. Det er domstolene som på grovt vis ignorerer fakta og lovverk. Det er domstolene, og dessverre med god hjelp fra tause medier, som aktivt konstruerer en virkelighet der varslere tilsynelatende anerkjennes, men som i praksis håndteres med knallhard hånd.

Har lyst til å vise frem en typisk domsavslutning fra mange varslersaker håndtert i Norges domstoler, og som også er praktisert overfor Hove;

«Retten har etter en samlet vurdering kommet til at arbeidsgiver ikke har handlet i strid med arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling. Selv om saken har vært av betydelig personlig belastning for arbeidstakeren, og selv om det foreligger en klar styrkeforskjell mellom partene, kan dette ikke tillegges avgjørende vekt. Retten finner det heller ikke nødvendig å ta stilling til lovligheten av det varslede forholdet, idet dette ikke anses avgjørende for sakens utfall.

Når det gjelder sakskostnader, har retten vurdert om det foreligger tungtveiende grunner som tilsier unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Retten har forståelse for at saken har stor betydning for arbeidstakeren, men kan ikke se at dette i seg selv gir grunnlag for å fravike hovedregelen. Arbeidsgiver har fått fullt medhold i saken, og det foreligger etter rettens syn ikke særlige omstendigheter som tilsier at hver part bør bære sine egne kostnader.»

Jeg vil tro mange foruten Odd Hove kjenner seg igjen i ordlyden, som et kaldt gufs inn til benmargen.

Så hva betyr det når landets dommere bedriver systematisk rettslig unnlatelse, konsekvent ignorerer lovpålagte vurderinger, og utviser en praksis som i realiteten er uforenlig med dommer-eden, og som så villig sender varslere og mange andre rettssøkende til grensen av hva de tåler og enda lenger? Jo, at vi faktisk ikke har forsvarlig rettssikkerhet i dette landet, på langt nær…

 God søndag!