Det er på tide å legge bort forestillingen om at de gjentatte habilitetssakene og andre skandalesaker i norsk toppolitikk først og fremst handler om uheldige feil, manglende oversikt eller enkeltstående svikt i dømmekraft.

Et mønster av systematiske feiltrinn

Når de samme typene brudd gjentar seg og gjentar seg, og dessuten blant politikere med lang erfaring, omfattende støtteapparat og inngående kjennskap til regelverket, blir det ikke lenger troverdig å forklare dem som tilfeldigheter. Det som trer frem, er et mønster der personlige relasjoner, familieinteresser og karrierehensyn systematisk gis forrang foran deres grunnleggende plikt som folkevalgte: å forvalte makten i folkets tjeneste.

Søreide-saken og IPI-varslene

Saken rundt Ine Eriksen Søreide illustrerer dette tydelig. Da hun som utenriksminister mottok varselet om forhold knyttet til IPI og Jeffrey Epstein i 2019, var det allerede kjent at dette miljøet var belastet av alvorlige anklager. Varselet handlet om mulig utnyttelse og trafficking, og ble av Søreides departement bare sendt til Riksadvokaten, som ikke gjorde annet enn å sende det videre til amerikanske myndigheter. Der ble det bare borte. Søreide har hele tiden forsøkt å distansere seg fra sin egen rolle og atferd både rundt varselet og sin omgang med Mona Juul og Terje Rød-Larsen. I bunn og grunn fremstår hennes handlinger som bevisste valg om å ikke undersøke for grundig, fordi en slik undersøkelse uunngåelig ville ha rammet personer i hennes eget nettverk.

Inhabilitet som familieanliggende

Et tilsvarende mønster finner man i saken til Espen Barth Eide, som sa han umiddelbart forsto at han var inhabil da sønnen søkte en av de mest ettertraktede praktikantplassene i utenrikstjenesten, men likevel lot han prosessen bare gå sin gang. Han, og svært mange i og rundt staben hans, måtte allerede da ha visst at hele UD var inhabile til å håndtere problemstillingen. For hvem i UD ville nekte sønnen til en taus toppsjef en intern jobb? Og igjen: først etter at mediene tok kontakt, ble «feilen» erkjent, og først da ble saken ryddet opp ved at sønnen på eget initiativ forlot praksisplassen. Barth Eide var først og fremst lei seg for situasjonen han hadde plassert sønnen sin i.

Aksjehandel og manglende kontroll

Det samme mønsteret gjelder Anniken Huitfeldt, som i flere år unnlot å skaffe seg oversikt over ektemannens omfattende aksjehandel, til tross for at hun visste at han handlet i enkeltaksjer på en måte som påvirket hennes habilitet. Hennes sak kom kort tid etter avsløringene rundt Erna Solberg, ektefellens aksjehandel og «innside»-problematikken som lå i tjukke tåkelag rundt saken. At Huitfeldt til tross for Solberg-saken lot mannen sin holde på, fremstår derfor ikke som et resultat av uvitenhet.

Ansvar uten konsekvenser

Når man eksempelvis, men på langt nær uttømmende, trekker frem habilitetssaker som de knyttet til Ola Borten Moe, Tonje Brenna og Anette Trettebergstuen, trer et svært helhetlig bilde frem. I samtlige tilfeller manglet det proaktiv kontroll, systematisk selvgransking og først og fremst tydelig vilje til å avklare habilitet før situasjonene ble offentlige. Først når sakene havner i mediene, kommer beklagelsene, ansvarserklæringene og løftene om forbedring. Men forklaringene følger et like fast mønster, der man kun erkjenner feil og hvor ansvar v praksis reduseres til vilje til å beklage i ettertid. Som regel kan de også fortsette som før, og til og med tiltre partilederrollen til applaus fra øvrige durkdrevne partikolleger som har stått i rollene sine altfor lenge.

En kynisk risikovurdering

Mest sannsynlig handler det sjeldent om mangel på forståelse, men heller om en kynisk risikovurdering. Alle landets topp-politikere har gjennom årene vært vitner til en lang rekke skandaler, deltatt i interne diskusjoner om habilitet, mottatt opplæring i regelverket og hatt tilgang til juridisk ekspertise og politiske rådgivere. De har med andre ord alle forutsetninger for å forstå hvor grensene går. Når de likevel gang på gang i beste fall unnlater å kontrollere egne bindinger og nærståendes interesser, fremstår det åpenbart at de har vurdert risikoen som akseptabel, nettopp fordi konsekvensene historisk sett har vært begrenset. De fleste kommer seg opp i sadelen igjen etter at mediestormen har lagt seg, det er bare å se på for eksempel Terje Søviknes og Trond Giske som begge har sex-skandaler i bagasjen.

Forskjellsbehandling i rettsstaten

Samtidig eksisterer det en helt annen virkelighet for vanlige borgere. Se på NAV-skandalen, der både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen konsekvent har avslått ofrenes innsyn i en intern 2014-rapport, en rapport som kunne utløst at 120 ofre, som av staten har fått avvist oppreisningserstatning, ville fått et annet utfall.

Mens toppolitikere som bryter lover og regler over en lav sko får fornyet tillit og fortsetter i posisjon, får vanlige folk karriere, helse og økonomi ødelagt. Særlig gjelder dette de som våger å si ifra, ikke minst om slike ting som våre stortingspolitikere holder på med. Nettverk, lojalitet og personlige relasjoner har nok hatt forrang i mange år, og staten tjener åpenbart ikke som et vern for borgernes rettssikkerhet, men som et instrument som håndheves strengt nedover og svært fleksibelt jo lenger oppover en kommer.

Krav om reelle sanksjoner

I en slik situasjon holder det ikke med beklagelser, evalueringer og såkalte læringspunkter. Skal tilliten gjenreises, må det få reelle konsekvenser når makt misbrukes. Uten tydelige og konsekvente sanksjoner vil politikerne fortsette å oppfatte grensene som mer enn forhandlingsbare, og borgernes mistillit vil kunne fortsette å vokse til et nivå demokratiet ikke tåler.

God søndag.