Det ligger en implisitt kontrakt i begrepet «den fjerde statsmakt», kort fortalt går den ut på at pressen uredd skal kontrollere de tre faktiske statsmaktene; den lovgivende, den utøvende og den dømmende.

Men spørsmålet det lenge har vært berettiget å lufte, og stadig oftere, er hvorvidt dagens presse fortjener denne merkelappen. Når vi skraper i lakken på mange saker, avdekkes et mønster som ikke samsvarer helt. Det som avtegnes er en presse som ikke bare har gått tom for ressurser, men at den også over tid har utviklet en økende systemisk blindhet. En blindhet som gjør at den i disse dager fint kan tjene som et verktøy for makten, ikke minst for de som utøver ulovlig gjengjeldelse av varslere. Det er flere gode eksempler på dette, men det berøres ikke nærmere i dagens innlegg. I dag handler det mest om gravejournalistikk, eller egentlig om denne journalistikkens fravær i dagens presse.

Hvorfor forsvinner gravejournalistikken?

De fleste vet at gravejournalistikk nærmest er en forutsetning for virkelig å få frem de alvorligste skyggesidene ved samfunnet, særlig skyggene som skimtes i øvre samfunnslag. Men denne formen for journalistikk virker altså mer og mer fraværende. Så hvorfor er det slik?

Forskerne Kristine Holmelid og Fredrik Bjerknes peker i ett nylige fremført debattinnlegg i fagbladet Journalisten, på noen funn de har gjort. Funn som skal forklare hvorfor gravejournalistikk fremstår så underprioritert. Slik Monsens Revelje tolker innlegget, fant forskerne at;

  • «graveledelse» er en av de viktigste faktorene for suksess, men at det i mange redaksjoner mangler aktiv oppfølging fra ledere. De har for lite tid, mangler detaljkunnskap og/eller involverer seg ikke i de etiske og metodiske valgene underveis.
  • journalister opplever et stort forventningspress og får dårlig samvittighet overfor kolleger som en konsekvens må jobbe raskere og dekke løpende nyheter mens de selv «graver». Denne følelsen av å ikke bidra til fellesskapet mener forskerne kan være tyngre å bære enn press og motstand fra utsiden, som kilder og advokater.
  • uten tydelig ryggdekning fra ledelsen føler journalister seg sårbare og alene når prosjekter møter hard kritikk, eller når lesertallene uteblir. Manglende anerkjennelse av den menneskelige kostnaden ved lange prosjekter fører til at mange tenker de aldri ville drive med gravejournalistikk igjen.
  • i mindre mediehus er det vanskelig å erstatte journalister med vikarer, og produksjonskravene justeres sjelden, selv om staben er redusert på grunn av et graveprosjekt. Dette fører til at den «ordinære» driften med dekning av ulykker, møter, sport osv., prioriteres fremfor dybdejournalistikken.

Økonomi og frykt for omdømmetap

Monsens Revelje oppfatter at disse forklaringen bygger ganske ensidig på journalistenes perspektiv. Den underliggende rammen for alle punktene er ganske åpenbart økonomi, uten at dette problematiseres tilsvarende. Men økonomi er selvsagt det viktigste forklaringselementet, og med det som hovedfokus forklares også hvorfor HR og juridisk avdeling i dag nesten har større roller i pressen enn journalistene selv.

For det enkelte mediet/mediehuset synes det om å gjøre å ikke selv havne i skuddlinjen for erstatningssøksmål og/eller negativt omdømme. Selv om redaktørene selv sikkert tviholder på forestillingen om egen uavhengighet, er det vanskelig å komme utenom at de tilpasser seg eierne/aksjonærene og deres interesser, og dessuten holder seg flere meter inne på grønnsonen for Vær Varsom plakatens «hellige bud». En plakat som i dag først og fremst synes å tjene maktutøverne og ikke ofrene. I praksis kan man derfor mange ganger oppleve at pressen snarere fungerer som en forsterker for maktmisbruk fremfor å være dens kontrollør.

Pressen som maktenes ekkokammer

Fraværet av uredd, aktiv og konsistent ledelse har over lang tid båret med seg fatale bevis på hvordan den fjerde statsmakt fullstendig har sviktet sin rolle. Fra nyere tid er det nok å vise til Baneheia-saken og NAV-skandalen.

I Baneheiasaken fungerte pressen i mange år som både et ekkokammer for påtalemyndigheten, og som en forsterker for påtalemyndighetens narrativ. Det gjorde dem fullstendig blinde og døve for de som forsøkte å si ifra om det faktiske fraværet av bevis.

I NAV-skandalen, som i realiteten var en åpenbar og svært langvarig domstolskandale, ble av pressen selv redusert til en administrativ feil i forvaltningen, totalt uten ansvarliggjøring. Alt ble tillatt feid under teppet. Det ble også påfallende hvordan vår fjerde statsmakt med sin taushet, unnlot å utfordre domstolenes hellige ufeilbarlighet, til tross for at domstolene utallige ganger har tråkket så feil med sine egne fordommer, biaser og direkte inkompetanse, at de har forvillet seg inn på en helt annen bane. En bane som denne statsmaktens egne ankeinstanser bare har fortsatt å spille videre på til pressen konkluderer med at domstolene har vunnet kampen 10-0.

For medieeiere og deres «uavhengige» redaktører er det strategisk mye bedre å rette kritikken mot for eksempel politikere og landets påtalemyndigheter, men ofte med en slik «balanse» at de kritikkverdige forholdene nærmest smuldrer opp, og blir til noe den alminnelige leser i grunn ikke lar seg hefte stort ved. Resultatet er at dagens utgave av landets fjerde statsmakt, praktiserer en «sparebluss-journalistikk» hvor det heller investeres i enkle, billigere løsninger som klick-baits, kjendisintervjuer og ferdigtygde partsinnlegg.

Domstolene og det svekkede rettsvernet

Domstolene, som Monsens Revelje synes er viktigst å sette søkelys på om vi skal få til reelle samfunnsendringer, legitimerer at urett kan forbli i skyggen. Uten en reell fjerde statsmakt, kan de fortsette i samme spor år etter år. Og dette er etter mitt syn hovedforklaringen på hvorfor vi i dag har et samfunn, og særlig arbeidsliv, med et klart svekket rettsvern for den alminnelige borger/arbeidstaker.

For arbeidslivet fungerer domstolene som dommere i en fotballkamp. Om de tillater tøffe tak fra laget med de store og fysiske spillerne, til tross for regelboka, blir også spillet deretter. Pøblene får større og større spillerom, hvilket også ytringsfrihetskommisjonen etter hvert har sett seg nødt til å formidle noe om.

Advarsler fra Ytringsfrihetskommisjonen

Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 2022 (NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale) viser frem at frykten for sanksjoner kveler ytringer som er nødvendige for demokratiet; «Hvis risikoen ved å ytre seg er for stor – enten i form av rettslige sanksjoner, sosiale sanksjoner eller tap av jobb – vil mange velge å tie. Dette skaper en nedkjølingseffekt som er skadelig for en åpen og opplyst samtale.»

Kommisjonen skriver også om hvordan maktpersoner kan bruke sin posisjon til å definere hva som er «akseptable» ytringer; «Det er en demokratisk utfordring dersom aktører med store ressurser kan bruke rettsapparatet eller mediestrategier til å trette ut eller stilne kritikere.» I tillegg peker kommisjonen på medienes betydning og rolle; «Mediene har et særlig ansvar for å slippe til stemmer som ellers ikke blir hørt, og for å utøve kritikk mot alle maktens sentre, inkludert de som tradisjonelt nyter høy tillit.»

Så når pressen i NAV-skandalen, Baneheia-saken og i mange andre store og mindre saker i stedet opptrer som et «ekkokammer» for makten, bryter de med selve fundamentet de skal forvalte. Det er et tydelig og understrekende varsel når også Ytringsfrihetskommisjonen tar bladet såpass fra munnen om landets reelle rammer for ytringer.

Det er neppe «manglende ressurser» som har sørget for en fjerde statsmakt på sparebluss, men heller eierstrukturer og hvordan massemediene går sømløst inn i nettverkene i de øvre samfunnslag. Når alt kommer til alt, handler det om prioriteringer og da står selvpreservering høyt på listen for den bestående makt.

God søndag