Et krav om erstatning på 450 000 kroner

Sist søndag skrev Monsens Revelje om Oslo tingretts dom fra april 2025, der dommeradvokaten Anja Vestøl Hauge omdøpte det meste av Bærum kommunes gjengjeldelser mot varsleren til «saklig styringsrett». Men parallelt med denne overgrepsprosessen fant det sted en annen rettsparodi rundt varslerens kamp mot Bærum kommune. 

Mens kommuneledelsen pøste på med skattepenger i jakten på seier mot staten og Diskrimineringsnemdas vedtak, var varsleren allerede i gang med sin rettsprosess for å få «refundert» en advokatregning på nesten en halv million kroner.

Den som regjerte tingrettsalen i denne saken var en fyr ved navn Sverre Jacobsen. Denne dommeren kommer fra kommuneadvokat-embetet i Drammen, der han var i mer enn tre år. Før det var han utreder Høyesterett og advokat i advokatfirmaet Hjort.

Den 21. september 2026 kom dommen i Asker og Bærum tingrett.

Under sakens gang var varsleren og kommuneledelsen enige om at dommer Vestøl Hauge/Oslo tingretts dom hadde slått fast at Kommunen bedrev ulovlig gjengjeldelse mot varsleren, gjennom «inn på teppet»-innkallingen 9. juni 2022. Men utover dette punktet var det stort sett uenighet om hva dommen egentlig hadde slått fast.  

Varsleren mål for rettsprøvingen var å få dekket inn faktiske advokatutgifter på opp mot 450 000 kroner. Utgifter påløpt under tiden hun måtte forsvare seg mot det kommunale maktapparatet, inklusive prosessen i Diskrimineringsnemnda.

Selv om begge instansene skrelte bort nesten hele haugen av anførte gjengjeldelser, konkluderte både Diskrimineringsnemnda og dommeradvokaten i Oslo tingrett at, joda varsleren var utsatt for gjengjeldelse gjennom formen på en møteinnkalling.  

Når rettssystemet slår fast at gjengjeldelse har funnet sted, vil antakelig den alminnelige rettsoppfatningen gå i retning av at varsleren da må få dekket sine advokatomkostninger.

Slik er det åpenbart ikke.. 

Latterliggjøring, anklager og stengte dører

24. mai 2022 ble det gjennomført et formelt møte mellom varsleren, hennes advokat og deres motpart avdelingsleder MTH og tjenesteleder MB. Møtet kom til fordi varslerens advokat hadde bedt om å drøfte uforsvarlige forhold ved arbeidsmiljøet.

Etter henvendelsen og før møtet hadde tjenestelederen og avdelingsleder allerede hatt omfattende intern kontakt med HR-avdelingen og kommuneadvokaten for å forberede seg.

I møtet gikk advokaten igjennom det varslersiden oppfattet å være kritikkverdige forhold ved ledelsen og det psykosiale arbeidsmiljøet i virksomheten. Det gjaldt blant annet avdelingslederens uforutsigbare ledelse og manglende tilstedeværelse, for tette og kameratslige relasjoner mellom avdelingslederen og SS, den lokale tillitsvalgte/verneombudet. Miljøet var ellers preget av klikkdannelser, utfrysing, favorisering og manglende medarbeidersamtaler.

Varslersiden opplevde at de to lederne på den andre siden av bordet lo av situasjonen og nektet å ta forholdene på alvor. Advokaten reagerte så sterkt på kroppsspråket deres at hun under møtet flere ganger påpekte og protokollførte i sine notater at de to lederne «himler med øynene og ler høyt og virket tilbakelent». Advokaten spurte endog om hun skulle ta bilde av dem for å vise dem hvordan de så ut.

Etter hvert som punktene ble gjennomgått, utviklet det hele seg til å bli anspent og med høyt konfliktnivå. Mot slutten av møtet la varsleren frem en liste med ti konkrete forslag til tiltak. Listen ble ignorert og møtet ble avsluttet uten noen videre avtaler. Dagen etter ble varsleren 100 % sykemeldt.

En koordinert prosess

Med varsleren i sykefravær, benyttet ledelsen anledningen den samme dagen til å kalle varslerens kolleger inn til personalmøte. Et møte varsleren ikke fikk vite om. Her ble hennes kolleger presentert for uttalelsen; «Det er meldt inn en sak om bekymring for arbeidsmiljøet på H, den undersøkes og jobbes med nå via forbund og vernetjenesten. Igjen, husk å gå riktig tjenestevei, er du misfornøyd er det ikke å gå å klage i miljøet som er løsningen. Tenk dere om ifht hva dere sier osv., sladder kan skape mye unødvendig uro.»

De fleste forstod nok den underliggende trusselen om at det å «sladre» om et uforsvarlig arbeidsmiljø neppe ville lønne seg. Uttalelsen la dessuten det perfekte grunnlaget for det som kom like etter. Saksdokumentene viser at den omvarslede tillitsvalgte SS, i etterkant av møtet organiserte en underskriftskampanje for å ta avstand fra varsleren og hennes varsel.

I varslerens opprinnelige varsel ble det som nevnt påpekt at nettopp SS hadde et for tett og kameratslig forhold til ledelsen. Når da SS selv gikk rundt for å samle underskrifter til støtte for sin med-omvarslede leder, i etterkant av et møte hvor kommuneledelsen hadde advart mot å sladre, tok det heller ikke lang tid før hun hadde sanket inn 15 signaturer.

Narrativet var dessuten at det ikke var avdelingslederen som ødela arbeidsmiljøet, men varsleren selv med sin angivelige og illojale «rekruttering» og «negative prat på fritiden».

Tjenesteleder MB ferdigstilte sine møtenotater 30. mai, seks dager etter konfliktmøtet med varsleren og hennes advokat, og fem dager etter ledelsens «hemmelige» møte med de øvrige ansatte om saken. Fremfor å sende referatet til varslersiden, havnet det hos HR og kommuneadvokaten for «innspill og kontroll».

Samtidig som jurister og HR-strateger filte på formuleringene, for ytterligere å skreddersy narrativet, etterspurte varslerens advokat både referatet og hvilke planer ledelsen hadde for endringer og oppfølging etter møtet 24 mai.

Tjenesteleder MB ignorerte forespørselen, det samme gjorde hun med den påfølgende purringen. Først flere dager senere, og samme dag som verneombudet SS sendte over sin underskriftskampanje inklusive fire eposter fra ansatte som skulle underbygge anklagene mot varsleren, fikk varslerens advokat omsider møtereferatet i hende.

Man trenger ikke være rakettforsker for å se at det hele var temmelig koordinert. Først for å nøytralisere varsleren og deretter for å gå etter henne. Ved å sende referatet, med SS sin kampanje vedlagt, lukket kommuneledelsen døren for påstandene om arbeidsmiljøproblemer knyttet til ledelsen. Umiddelbart etter, og på bakgrunn av beskyldningene som kom frem i SS sin kampanje, igangsatte kommuneledelsen også en motaksjon. Det var jo varsleren som ødela arbeidsmiljøet. 9. juni kalte tjenesteleder MB varsleren inn til et møte 14. juni, for å avkreve svar på hvorfor kollegaene ikke delte hennes oppfatning om arbeidsmiljøet.

Dokumentmanipulasjon

Men det var her kommuneledelsen gikk for langt, selv for Diskrimineringsnemnda. Nemnda konkluderte med at tjenestelederens innkalling var en ulovlig gjengjeldelse fordi den utgjorde en «inn på teppet» innkalling, hvor varsleren skulle stå til rette for det hun hadde varslet om.

Under saksforberedelsene til herværende rettsprosess, hadde varslersiden engasjert en uavhengig skriftgransker, Reidun Wilhelmsen, for å undersøke ektheten av de fire mystiske, og ytterst tvilsomme e-postene og SS-kampanjen med 15 underskrifter.

Etter en nærmere gjennomgang kom Wilhelmsen frem til at en av de fire støtte-epostene til ledelsen «neppe er skrevet av henne». Med andre ord at det her var sannsynlig at dokumenter var fabrikkert eller manipulert.

Allerede her viste dommer Sverre Jacobsen hvilken leir han stod i, da han for dette beviset konkluderte at det «ikke gir opplysninger som gir grunn til å anta at arbeidsgiver har del i dette».

Bevisvurderinger er imidlertid så håpløs at man nesten må gni seg i øynene. For det første overså Jacobsen at den som samlet inn underskriftene, allerede var omvarslet for sine tette, kameratslige bånd til nettopp ledelsen. For det andre overså han at kommunen tok kampanjen til seg i samme sekund de fikk det på bordet. Den ble umiddelbart brukt til å skreddersy den ulovlige møteinnkallingen 9. juni, hvor tjenestelederen til og med skrev inn de samme anklageformuleringene som lå i kampanjeteksten. For det tredje overså dommeren altså at en anerkjent skriftgransker konkluderte at en av støtte-epostene neppe var ekte. Og alt dette i den lov-kontekst at det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at gjengjeldelser ikke har funnet sted.

Domstolens dobbeltmoral

Et annet eksempel på Jacobsens bevisvurdering kom fra en episode 9. september 2022, der varsleren oppsøkte sin egen arbeidsplass under sykemeldingen. Varslersiden la frem et lydopptak fra dette besøket som et uomtvistelig bevis for eksistensen av sosial ekskludering, noe som utgjør et klart brudd på gjengjeldelsesforbudet i AML § 2 A-4.

I tillegg er det slik at arbeidsgivers omsorgsplikt trumfer styringsretten. De plikter å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og plikt til å følge opp sykemeldte. Siden kommunen her beviselig ikke levde opp til sin plikt sykefraværsoppfølging og nektet å gå i dialog, tok altså varsleren selv initiativ til å oppsøke arbeidsplassen.

Fra lydopptaket høres en stemme som sier til varslerne; «dere har ikke lov til å være her».

Varslersiden forklarte i retten at stemmen tilhørte avdelingslederen. Kommunens løsning på dette ganske overveldende beviset, var at avdelingslederen MTH i sin vitneforklaring, nektet for at det var hennes stemme. Hennes overordnede, tjenesteleder MB, påstod det samme i sin vitneforklaring.

Deres påstander holdt i massevis for dommer Jacobsen. Han konkluderte med at uttalelsene fra de to omvarslede lederne var «tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at det ikke er MTH som deltar i samtalen».

Det ville vært enkelt for dommeren å kreve at det ble foretatt objektive undersøkelser for å få klarlagt hvorvidt stemmen tilhørte avdelingslederen. Det droppet dommer Jacobsen.

Ifølge AML har arbeidsgiver det overordnede ansvaret for det psykosiale arbeidsmiljøet og de ansattes opptredenen i sine lokaler. Dommer Jacobsen skrev i forbindelse med lydopptaket at det er «for retten uklart hvem som da snakker». Fordi lydopptaket etter Jacobsens mening ikke beviser at stemmen kom fra noen hos arbeidsgiver, frifant han kommuneledelsen fullstendig.  

Og med det er det bare å se til dommeradvokaten Vestøl Hauge i Oslo tingrett. Hun fant det bevist at varslerens samboer stod bak anonyme trakasserende sms-er fordi han i sine åpne meldinger til arbeidsgiversiden etter hennes oppfatning hadde en særegen kommunikasjonsform. Det forelå imidlertid ingen bevis, hverken IP-adresser eller tekniske spor som knyttet disse meldingene til varsleren, hennes samboer eller noen i deres krets.

Er det noen som ser den diametrale kontrasten i hvordan domstolene valgte å angripe disse to hendelsene? Et fysisk lydopptak avvises som bevis mot arbeidsgiver fordi den omvarslede lederen selv nekter for at det er hennes stemme. Anonyme og udokumenterte tekstmeldinger godtas derimot som bevis mot varslersiden, utelukkende fordi arbeidsgiver påstår at meldingene bærer preg av samboerens særegne kommunikasjonsform.

Når gjengjeldelse omgjøres til styringsrett

Et annet eksempel på hvordan varslere behandles, er hvordan Diskrimineringsnemnda og tingrettsdommerne Anja Vestøl Hauge og Sverre Jacobsen forholdt seg til gjengjeldelsen som lå i at varsleren ble omplassert av hensyn til arbeidsmiljøet.

Omplassering av en varsler som direkte følge av et varsel, er listet opp som et av de fremste eksemplene på en ulovlig gjengjeldelseshandling. I denne saken hevdet alle instansene at omplasseringen var lovlig fordi «konflikten» skapte et uforholdsmessig stort press på arbeidsmiljøet.

De byttet altså ut ordet «varsling» med «konflikt», de ignorerte at «presset» var skapt av kommuneledelsen selv, og de ignorerte fullstendig at varslingen lå som forutsetningen for eksistensen av både «konflikt» og «press». Med andre ord ignorerte de en omplasseringsprosess som står frem som skoleeksempelet på hva som utgjør en gjengjeldelseshandling.

Anja Vestøl Hauge brukte samme tilnærming om den akutte jobbnekten varsleren ble møtt med i desember. Dommeradvokaten forsøkte å pakke det hele inn i arbeidsgivers generelle plikt til å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for de andre ansatte (inkludert den omvarslede lederen), og dermed gjorde hun også varsleren til syndebukken.

Dommer Sverre Jacobsen påstod i sin behandling at omplasseringen var innenfor styringsretten fordi samarbeidsproblemene kunne gå utover tjenestetilbudet!?

Kontrasten fra Siemens-skandalen

Den gang undertegnede varslet på Siemens og selskapets overfakturering av Forsvaret, utløste det en massiv kampanje fra selskapsledelsen. Det interne narrativet var at mine påstander var usanne, og at jeg var en kranglefant. Det ble holdt flere interne møter med ledelsens narrativ som det førende, og svært mange ansatte endte opp med oppfatningen om at jeg var «den store stygge ulven». Det tok ikke lang tid før oppsigelsen kom.

I dag vet man sannheten. For meg personlig endte det i en oppreisningserstatning på 750 000 kroner. I tillegg måtte Siemens betale ytterligere 750 000 kroner fordi konfliktnivået de selv hadde skapt, var så massivt at dommeren innså at jeg ikke noen fremtid i Siemens.  

Konsernet innrømmet overfaktureringen og tilbakebetalte store beløp til Forsvaret. Konsernsjefen erkjente også at jeg gjorde rett i å si ifra, og saken førte til store statlige reformer i leverandørrelasjoner.

Om dommer Jacobsens «logikk» skulle gjelde, og Siemens-ledelsen den gang heller kunne fått meg omplassert, ville jeg for det første ikke hatt noen sak å føre frem rettslig. For det andre ville Siemens-skandalen og dens omfang aldri blitt avdekket.

Fortsatt den dag i dag er Siemens-skandalen ansett som en av de største og viktigste varslersakene i Norge, til tross for at den fant sted rett før varslerbestemmelsene trådte i kraft. Etter at varslervernet ble innført i lovverket har ironisk nok ingen senere varslere oppnådd samme erstatningsnivå.

Med Jacobsens og domstolenes generelle fremgangsmåte i varslingssaker, hvitvasker de i praksis kyniske og uredelige arbeidsgivere. Domstolenes bidrag har i så henseende vært å skape et arbeidsliv der maktasymmetrien forsterkes og forverres år for år.

Beskjedne lovbrudd

Varsleren anførte også at kommunen fullstendig saboterte hennes lovpålagte sykefraværsoppfølging gjennom hele 2022. Her ble dommer Jacobsen faktisk tvunget til å innrømme at Bærum kommune ikke overholdt fristene i arbeidsmiljøloven § 4-6, og dermed hadde begått lovbrudd.

Men også for dette tilfellet fant dommeren en vei ut av kommunens uføre. Han hevdet at lovbruddene var «så vidt beskjedne overskridelser» at det måtte regnes som en «påregnelig følge av et arbeidsforhold».

Klare brudd på lovpålagte tidsfrister for sykefraværsoppfølging (§ 4-6) omdefineres altså til påregnelig slurv, som bagateller arbeidstakere bare må tåle. Når en traumatisert og sykemeldt varsler derimot ber om fattige tre ukers utsettelse på et møte fordi advokaten hennes er opptatt, tolkes det som «manglende medvirkningsplikt», som gir arbeidsgiver «styringsrett» til umiddelbar jobbnekt og ulønnet tvangspermisjon.

En intelligent vurdering

Jacobsen kom etter hvert frem til forholdet varsleren egentlig var ute etter i denne saken, nemlig om hun skulle få dekket sine saksomkostninger. Her satte han i gang en prosess med å rett og slett stykke opp advokatregningene hennes.

Konsekvent avviste han at kommunen skulle dekke arbeid som var knyttet til de forholdene han selv mente lå innenfor styringsretten. Kostnader pådratt før gjengjeldelsen som dommeren innrømmet fant sted (mai 2022), ble skåret bort med påstanden om at de var pådratt uavhengig av gjengjeldelsen.

Alle kostnader etter juli 2022 ble kontant avvist fordi de etter Sverre Jacobsens syn var knyttet til forhold som han ikke anså som ulovlig gjengjeldelse. Dommeren skrev; «Oppsummert er det rettens syn at varsleren har krav på 59 875 kroner som erstatning for utgifter til advokatbistand som følge av gjengjeldelsene.»

Og med det satt den erkjent gjengjeldte varsleren selv igjen med rundt 400 000 kroner av regningen.

Om også denne absurditeten blir rettspraksis, betyr det at domstolen har innført et «stykkevis og delt»-prinsipp for erstatning i varslersaker.

Vanligvis tar det ikke lang tid før den som varsler opplever den ene negative hendelsen etter den andre, som utfrysning, fratatte oppgaver, omplassering, endret møteagenda, osv.

Mens dette pågår har ikke varsleren noen fasit på hva en dommer flere år senere vil anse som «saklig styringsrett» eller «ulovlig gjengjeldelse». Varsleren er midt i en alvorlig krisesituasjon og må snarest mulig ha advokathjelp for å forsøke å imøtegå alt som kommer av negative handlinger fra arbeidsgiver.

At domstolen 30-40 måneder senere skal splitte opp denne forsvarsprosessen og si: «Du får dekket advokaten for e-post A, men du må betale for e-post B selv», gjør det ganske umulig for en normallønnet arbeidstaker å ta risikoen med å bruke advokat.

I tillegg er det slik at gjengjeldelser etter varsling fremstår som en kontinuerlig og sammenhengende prosess. De henger sammen ved at den ene hendelsen bygger på det forrige, for eksempel at et aggressivt varselmottak leder til sykemelding, som igjen leder til mangelfull oppfølging og påfølgende tvangsomplassering.

Når Sverre Jacobsen (som selv var advokat) krever at advokaters timelister skal kunne isoleres til hvert enkelt suksesspunkt, ignorerer han hvordan juridisk bistand fungerer. Og dessuten tar han utgangspunkt i at advokater er synske. De må jo da på forhånd ha kunnskap om hva domstolene flere år etter hendelsene vil akseptere som gjengjeldelse, og dermed kun fokusere tid og krefter på disse punktene for ikke å sende varsleren fullstendig i grøfta økonomisk.

For arbeidsgivere betyr vurderingen at de strategisk sett bør pøse på med gjengjeldelser. Dersom de skulle tape på ett eller to av dem, slipper de likevel unna med å betale i verste fall en gjennomsnittlig månedslønn av varslerens saksomkostninger, som med en aktiv gjengjeldelsesflom raskt vil ende opp i langt over millionen.

Tungtveiende grunner

Etter denne nedsablingen av varsleren, kom dommeren likevel frem til at begge parter hadde fått medhold av betydning. Til det skrev han;

«Samlet sett mener retten at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at varsleren dekker delvis kommunens sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-3. Kommunen har fremmet et kostnadskrav på 198 000 kroner og som retten finner at er innenfor rimelig og nødvendige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5. Etter rettens syn foreligger tungtveiende grunner for at varsleren bør dekke 100 000 kroner av kommunens kostnader.»

 God søndag!