Da Politiets Fellesforbund for ikke lenge siden gjentok det de allerede slo fast i 2016, at det fortsatt er helsefarlig å varsle i norsk politi, burde det ha vært en real vekkeklokke for enhver rettsstat som kaller seg demokrati.

Men her vi står i april 2026, ser vi at svarene fra den ene justisministeren etter den andre, hele makteliten i Justisdepartementet og Politidirektoratet forblir det samme. Det er som et polert gjesp av fraser om opprettede ombud, reviderte rutiner og «pågående evalueringer».

Dette forteller ingenting om handlekraft, men alt om grov kynisk «administrasjon» av et problem man aldri har til hensikt å løse.

For litt over ett år siden, i en virksomhet som heter HR Norge, ble Frode Aarum fra Politidirektoratet invitert til å snakke om «læringspunkter» fra Monika-saken. Det hele fremstod som grenseløst naivt og en «koselig» fremstilling fjernt fra virkeligheten.  

Ikke så lenge før denne forestillingen hadde Aarum offentlig uttalt at det er trygt å varsle i politiet. Men omtrent samtidig kom også VG med en sterk avsløring fra et politiinternt møte, hvor det ble gjort lydopptak. Her omtalte Aarum varsleren Alexander Karlsen i negative ordelag. Varslerens sikkerhetsklarering skulle ikke fornyes som følge av alle hans varslinger.

Med denne avsløringen kom selve definisjonen på den dobbeltmoralen som trolig i all tid, har vært etatens «driftsform» knyttet til varslere. Denne gjengen i toppen av justissektoren kan åpenbart kunsten å snakke om «psykologisk trygghet» og «dilemmatrening» på podiet. Men like godt, og bak lukkede dører, perfeksjonerer de den profesjonelle likvideringen av dem som våger å si ifra.

Det er en påstand som står seg, det er bare å vise til for eksempel Tenold-saken, som flere ganger tidligere er omtalt i Monsens Revelje. Politimester Kaare Songstad tok initiativet til å fjerne varsleren Øyvind Tenold ved å skrive til daværende PST-sjef Benedicte Bjørnland (med kopi til flere ledere ved PST-hovedkontoret); «Vi må lande dette på en eller annen måte. Nå har det tydeligvis låst seg helt.»

Bjørnlands svar i denne planleggingsfasen er rimelig avslørende og underbyggende for hvordan etatens maktelite opererer samkjørt for å oppnå et bestemt resultat. For å få fjernet Tenold understreket POD-direktøren betydningen av at de ulike leddene i ledelsen måtte fremstå samlet utad for å lykkes. Hun skrev at det var avgjørende at de involverte partene fremstod «likt og i takt» for å nå et «ønsket utfall».

Det såkalte eksterne varslingsombudet som etter hvert endte hos Sivilrettsforvaltningen, som ble etablert med brask og bram under Mehls store ord på Stortingets talerstol i 2022, har som ventet vært en ren papirtiger, en kulisse som verken har, eller vil, løfte en finger i de sakene som virkelig skulle og kunnet teste systemet. Hverken Odd Hoves mangeårige kamp mot Politihøgskolens ulovlige registerbruk, Alexander Karlsens årelange kamp mot PIT eller Øyvind Tenolds systematiske utstøtelse fra PST Vest har fått dette ombudet ut av sengen.

Allerede da fagforeningene ba om å få gi innspill til mandatet før oppdragsbrevet ble skrevet, ble de avvist. I stedet «ba» justisdepartementet Politidirektoratet om innspill, innspill som senere ble unntatt offentlighet. Resultatet ble en tannløs konstruksjon hvor planen var å opprette et «bøttekott» internt hos POD, uten ansatte og plassert under bedriftshelsetjenesten uten undersøkende myndighet, uten eget budsjett og uten noen form for uavhengighet.

Da Politiets Fellesforbund protesterte på dette flotte initiativet, svarte PODs HR-ansvarlige med en artikkel i PODS eget nettforum, der POD-ledelsen fikk det til å se ut som om det var de ansatte selv som ikke ville ha ombudet. Fremgangsmåten er et klassisk maktgrep, hvor de omvarslede får definere rammene for sin egen gransking og kaller det «partssamarbeid».

Mens den samme ledelsen varmt snakker om læring og trygghet, fortsetter det reelle sporet å kjøre på skinner, som for eksempel sikkerhetssporet. Det ultimate hevnvåpenet som ikke krever bevis, bare at det formidles en ensidig «bekymringsmelding», som i etterkant og utenfor den indre krets fremstår med maksimal sladding som slutter usladdet med sesam-ordene; «rikets sikkerhet».

I Tenold-saken og Karlsen-saken ser vi fremgangsmåten i full blomst. Benedicte Bjørnland, Kaare Songstad og Hans Sverre Sjøvold koordinerte i kulissene en prosess for å fjerne Tenold, en brysom PST-leder i Vest som stadig varslet og påpekte alle ulovlighetene som ble begått. Hans overordnede fra øverste hold i sektoren konstruerte et krav om «dobbelt autorisasjon» som den nå grundig avslørte løgneren Sjøvold bare måneder tidligere hadde avvist eksistensen av.

VG avdekket e-poster, møter, fakturaer og interne brev som viste en temmelig iskald og samordnet strategi. Da tingretten i 2025 endelig slo fast at inndragelsen av Tenolds klarering bygde på «gal lovforståelse», valgte dommeren likevel å opprettholde oppsigelsen. Grov gjengjeldelse ble i realiteten vasket ren til en juridisk bagatell, og staten (nærmere bestemt disse etatslederne) slapp unna med 114 000 skattebetalerkroner i symbolsk erstatning til Tenold, mens de selv oppnådde sitt egentlige mål om å bli kvitt varsleren.

I Karlsens sak gikk man enda lenger. PIT-rapporten fra Frode Josefsen ble brukt som et effektivt munnkurv-verktøy. En «bekymring» om sikkerhetsrisiko førte til inndragelse av autorisasjonen, mens Karlsen ble nektet innsyn i nesten alt med begrunnelse «rikets sikkerhet». EOS-utvalget, under ledelse av Astri Aas-Hansen, som senere ble justisminister, uttrykte «begrunnet tvil» om sladdingen i det hele tatt hadde rettslig grunnlag og om opplysningene egentlig handlet om nasjonal sikkerhet eller bare vern av beslutningsgrunnlaget for å fjerne en varsler.

Kritikken ble ignorert. Aas-Hansen i sin etterfølgende rolle som justisminister, nektet i tillegg å si noe om EOS-utvalgets kritikk av behandlingen Karlsen ble utsatt for. Hun gjemte seg bak justisdepartementets meningsløse påstand om hennes inhabilitet som justisminister.

Forliket med Karlsen, sterkt anbefalt av rettssakens fagdommer, ble etatsledelsens vei vekk fra Pandoras eske og alt det ulovlige maktmisbruket som ligger mellom linjene i påstanden om «rikets sikkerhet». På denne måten kjøpte disse menneskene, og det systemet de representerer, taushet for 1,1 millioner kroner av skattebetalernes penger. Det kan man si er en billig pris for å beskytte seg selv, resten av makteliten og dessuten domstolene og deres tilbøyelighet til å følge makten.

Odd Hove-saken er kanskje det mest avslørende eksempelet på hvordan hele rettsapparatet bidrar til den systematiske rettslige unnlatelsen. Hove varslet allerede 13. oktober 2016 om Politihøgskolens ulovlige bruk av politiregistre i opptaksprosessen, en praksis både Kripos og Justisdepartementet hadde slått fast var ulovlig. Dagen etter ble han kalt inn på teppet og fikk en advarsel. Prosessen står frem som et skoleeksempel på hva som i varslerbestemmelsene er definert som gjengjeldelser etter varsling.

Domstolene «løste» dette med å fortie detaljene, og heller omdefinere hele varslingen til å gjelde «verserende saker». De ignorerte tidslinjen totalt og frifant staten (igjen underforstått; politietatens ledere), uten å ta stilling til lovligheten av det Hove faktisk varslet om. Retorikken var den vanlige. Uten nærmere forklaringer ble det konkludert at staten «under enhver omstendighet» hadde sannsynliggjort at det ikke forelå gjengjeldelse. Bevisbyrden ble snudd på hodet, og varslervernets luftslott ble veldig synlig.

Dette mønsteret gjentar seg overalt, og kanskje spesielt i justissektoren, «lovens voktere». I Vigdis Bolleruds sak ble varsleren selv etterforsket for en «liker» på Facebook og et påstått tyveri av brev, mens 23 alvorlige anmeldelser mot mektige nettverk ble henlagt samme dag uten etterforskning, og dessuten i en ualminnelig grovt inhabil kontekst.

I Espen Bø-saken ble varsleren omplassert etter å ha sagt ifra om manglende inngripen i menneskehandel og voldtekt, og domstolen splittet opp gjengjeldelsene i bagatelliserende og tåkeleggende enkeltheter, for å frikjenne arbeidsgiver. I Sjøvold/våpen-saken endte varsleren som 100 prosent ufør, mens Sjøvold selv ble hentet inn til en trygg havn i departementet av de samme embetsmennene som skulle ha gransket ham. For å illustrere empatinivået har Sjøvold fortsatt ikke besøkt den nå uføretrygdede varsleren (lederen av våpenkontoret som nektet å godkjenne Sjøvolds ulovlige våpenavhending). I stedet for å beklage sin egen opptreden har Sjøvold fremstilt seg som et offer, og tårevått formidlet hvor ille medfart han selv har fått, etter at maktapparatet rundt ham ikke lenger våget å la ham fortsette i stillingen som PST-sjef.  

Politiets Fellesforbund opprettholder sitt vedtak fra 2016 fordi ingen «reformer» har vært i nærheten av å berøre kjernen i varslerproblematikken i politietaten. Kjernen er at de som blir varslet på fortsatt er de som kontrollerer granskningen og alt rundt. En makt som skal granske seg selv vil aldri finne noe så galt at det vil føre til konsekvenser for de av dem som skulle ende opp som anklagede i et varslingsperspektiv. En slik makt vil alltid bare finne nye måter å sladde sannheten på, nye forlik å gjemme seg bak, nye og gamle retoriske knep som kommer til uttrykk både i egne og i domstolenes uttalelser.

Mens det norske demokratiets justisministre etter tur sitter på hendene, og lar de samme miljøene som skapte problemene fortsette å definere løsningene, fortsetter tilliten til både politiet og til våre politikere å erodere. Det skyldes selvsagt ikke varslerne, men en samfunnsledelse som blant annet har inkorporert inhabilitet som et av sine viktigste redskap mot redelighet, etterrettelighet og transparens.

God søndag!