Det er ikke få ganger samfunnets ledere snakker om verneverdigheten av grunnleggende verdier som åpenhet og ytringsfrihet. 21. juni i år benyttet avisen Dagens Næringsliv sin rett til offentlig innsyn, og fikk hentet ut informasjon om en mørk praksis som i grunn alltid har foregått, og selvsagt i det skjulte. Etter hva DN fant frem til har staten, til tross for klare juridiske retningslinjer, systematisk inngått over 560 taushetsavtaler med tidligere ansatte – avtaler som har forpliktet begge parter til å tie om alvorlige hendelser som lovbrudd, varslingssaker, og til og med makulering av dokumenter.
Selv om Justisdepartementets jurister allerede for mer enn ti år siden fastslo at staten ikke kan hemmeligholde slike avtaler gjennom taushetsklausuler, har denne praksisen fortsatt ufortrødent frem til i dag. Og vil nok helt sikkert fortsette å gjøre det, til tross for DNs lille dokumentar. Spørsmålet våre stortingspolitikere og andre i styre og stell bør stille seg selv er hvordan en «skjult» praksis som staten selv har konkludert med er i strid med loven og prinsippene om ytringsfrihet og åpenhet, likevel får fortsette år etter år?
Slike sluttavtaler, som gjerne inneholder strenge klausuler om at partene skal avstå fra negativ omtale av hverandre, er et ofte brukt redskap for å skjule kritikkverdige forhold og for ikke minst å undertrykke varsler om alvorlige forhold. For de involverte kan det derfor stå mye på spill. De fleste virksomhetsledere vil gå langt for å unngå negativ omtale, som til syvende og sist kan føre til alvorlige konsekvenser for dem selv.
For den ansatte er det for så vidt ikke helt ulikt, i den forstand at de ønsker å komme seg ut av de allerede eksisterende konsekvensene de har havnet i, som følge av konflikten med arbeidsgiver. I de fleste tilfeller løses det, dessverre også i varslersaker, med penger. Med løsningen følger maktens ofte underliggende klausuler/trusler til den svakere part, om straff ved taushetsbrudd, inkludert krav om tilbakebetaling av mottatt kompensasjon.
Vårin er en arbeidstaker som likevel har våget å bryte tausheten, og som gjorde det i dokumentaren til DN. For noen år siden mottok hun en avgjørende erkjennelse fra sin tidligere arbeidsgiver, som endelig anerkjente det hun hadde vært igjennom. Det førte ifølge Vårin til en slik lettelse at hun ble overveldet av følelser. Likevel har hun, som mange andre, vært bundet av en hemmelig avtale som forpliktet henne til å holde tett om sine opplevelser. Vårins historie er på ingen måte unik, men den illustrerer hvordan staten har brukt taushetsklausuler til å hindre offentlig omtale av deres evne til å etterleve arbeidsmiljølovens bestemmelser om et godt arbeidsmiljø, dvs. hvordan ansatte behandles.
Vårin, som tidligere jobbet som klinisk sosionom ved Akershus universitetssykehus (Ahus), opplevde en rekke negative konsekvenser etter at hun våren 2018 varslet om et problematisk arbeidsmiljø. Etter varslingen ble hun sykmeldt, og senere utviklet hun alvorlige hjerteproblemer som førte til sykehusinnleggelse. Da hun forsøkte å gjenoppta dialogen med arbeidsgiveren, ble hun av en HR-rådgiver anklaget for å være konfliktskapende. Deretter, uten annet grunnlag en HR-rådgiverens anklage, ble Vårin fratatt sine arbeidsoppgaver mens hun var sykemeldt. En senere intern rapport avdekket tilstanden på Ahus som preget av fryktkultur, hvor ansatte var redde for å snakke med granskere i lignende saker. Det ble også konkludert at HR-rådgiveren i Vårins sak hadde utvist utilbørlig opptreden, og at Vårin var utsatt for klare ulovlige gjengjeldelser fra arbeidsgiver.
Marianne Witzøe Holm, som jobbet som sekretær ved St. Olavs hospital, hadde lignende opplevelser. Hun ble gradvis fratatt flere av sine arbeidsoppgaver. En vikar ble ansatt og overtok hennes ansvar, noe som Marianne opplevde som mobbing og trakassering. Hun følte at situasjonen ble uutholdelig og skrev til slutt en e-post til sykehusdirektøren, uten at det førte til bedring. Witzøe Holm orket ikke mer og sluttet.
I sluttavtalen som ble inngått måtte hun imidlertid forplikte seg til å "avstå fra negative ytringer basert på sitt arbeidsforhold." Det innebar at hun heller ikke kunne snakke om sine opplevelser. Om hun brøt med klausulene, ville hun ifølge sykehuset miste alle økonomiske ytelser fra avtalen. Sluttavtalen førte for øvrig også til at varslene om mobbing og trakassering ble lagt bort uten videre undersøkelser.
DN viste til at Ahus har inngått 33 taushetsavtaler som relaterer seg til å avslutte konflikter eller krevende situasjoner for begge parter. Disse avtalene inkluderer klausuler om at den ansatte ikke skal uttale seg om konflikten med arbeidsgiver, noe som klart har bidratt til å opprettholde opplevelsen av en fryktkultur ved sykehuset. Flere av avtalene står frem som åpenbare ulovlige gjengjeldelser, de strider mot ytringsfrihetens prinsipper. De øker terskelen for ansatte som ønsker å varsle om kritikkverdige forhold, og de hindrer spredning av informasjon som kan være av offentlig interesse.
DN trakk også frem andre eksempler, som kanskje ikke i like stor grad evner å skape den helt store sympatien for offeret og vedkommendes endelikt i virksomheten. Som eksempelet med overlegen ved et ukjent sykehus, som angivelig fikk dårlig behandling. Konflikten endte med at mannen fikk en økonomisk kompensasjon på over fem millioner kroner, som også dekket advokatutgifter.
Men det som likevel er verd å merke seg i denne historien, er hvor langt sykehusets ledelse var villig til å gå for å unngå oppmerksomhet og negativ omtale. Avtalen inkluderte nemlig en klausul om konfidensialitet, som innebar at overlegens advokat måtte sende fakturaen i et "konfidensielt brev." Denne måten å gå frem på vitner om at ansatte som varsler om alvorlige kritikkverdige forhold ved dette sykehuset, utvilsomt vil få det svært vanskelig.
En tidligere direktør ved Norges Handelshøyskole (NHH) opplevde også «gjengjeldelse» i en konflikt med ledelsen, i alle fall slik DN presenterer saken. Etter et ubehagelig møte med prorektor og rektor, hvor direktøren vurderte å varsle om dårlig behandling, fikk han beskjed om at rektor ikke lenger hadde tillit til ham. Den vurderende direktøren endte således med en sluttavtale verdt rundt 1,8 millioner kroner, som inkluderte flere goder, som medlemskap i en privat klubb i London.
Sluttavtalen inneholdt også en klausul som begrenset hva han kunne si offentlig om hvorfor han forlot NHH. Utad ble det kommunisert at mannen sluttet på grunn av "uenighet om viktige strategiske prioriteringer,". Angivelig var denne formuleringen noe som gjorde det vanskelig for mannen å være ærlig i nye arbeidsrelasjoner om hva som egentlig hadde skjedd. Men med et par millioner kroner overkom tydeligvis direktøren denne utfordringen.
Et annet eksempel i samme leia omhandlet en IT-leder ved Opplysningsvesenets fond. Han opplevde at arbeidsgiveren som var bistått av advokatfirmaet Hjort, forsøkte å si ham opp, men endte med å inngå et hemmelig forlik i retten. Med drøye tre millioner kroner i potten signerte han villig vekk på en taushetsklausul som skulle hindre ham i å snakke negativt om arbeidsgiveren.
Selv om litt for mange av DNs eksempler på ofre etter gjengjeldelser absolutt ikke vekker den helt store sympatien, er det ikke det som er dokumentarens egentlige kjerne. DNs dokumentar viser at det i staten eksisterer en gjennomgående bruk av konfidensialitetsklausuler og økonomisk kompensasjon som verktøy for å hindre ansatte i å ytre seg negativt om arbeidsgiver etter konflikter.
Når det er sagt er det minst like utbredt i privat sektor som i offentlig sektor, men her finnes det ingen innsynsrett for allmenheten. Uansett skaper bruken av slike avtaleklausuler en kultur av frykt og fortielse, som virkelig undergraver varslingsinstituttet, ytringsfriheten og muligheten for åpenhet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
God søndag!
Comments