Arbeidslivets ytringsfrihet og varslervern siden 2000

I Norge har ytringsfrihet, som er forankret i Grunnloven § 100, alltid hatt en viktig rolle i samfunnslivet, men dens utvikling i arbeidslivet siden år 2000 viser ikke bare fremgang. Politikerne har gjennom innføring og endringer i lovverket forsøkt å styrke varslervernet. Likevel har ingenting endret hvordan norske domstoler dømmer i saker der arbeidsgivere står overfor varslere. Resultatet avdekker en temmelig problematisk dissonans mellom det på papiret styrkede varslervernet, og praksisen i rettssalene. For å helt ut forstå dette skremmende fenomenet krever det opplagt en dyp og omfattende gjennomgang av lovendringer, politiske tiltak, domstolsavgjørelser, og utviklingen i holdningene rundt ytringsfrihet og varsling i norsk arbeidsliv.

Fra et juridisk perspektiv har arbeidstakere hatt grunnlovsfestet rett til ytringsfrihet. Likevel er fortsatt grensene for hva arbeidstakere kan si om forhold på arbeidsplassen, høyst uklare. Spesielt når kritiske ytringer retter seg mot arbeidsgiver. Etter år 2000 ble det satt større fokus på å beskytte ansattes ytringsfrihet, ettersom offentlig debatt og varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen ble sett på som en viktig del av demokratiet, og som et betydelig samfunnsøkonomisk bidrag.

Det kan synes som norsk lov gradvis har forsøkt å balansere arbeidsgiveres behov for lojalitet fra sine ansatte, med samfunnets interesse av å avsløre kritikkverdige forhold. Arbeidstakers lojalitetsplikt ble ansett som et hinder for ytringsfrihet, og det ble en diskusjon om hvordan man kunne forhindre at lojalitetsplikten ble brukt til å kvele berettiget kritikk.

Den juridiske utviklingen for temaet startet for alvor med Arbeidsmiljølovens endringer i 2005, hvor varsling ble formalisert som en rettighet. Loven slo fast at ansatte hadde rett til å varsle om kritikkverdige forhold, samtidig som arbeidsgiverne ikke skulle kunne straffe eller si opp varslere. Med denne endringen ble varsling dermed sett på som en del av arbeidstakers ytringsfrihet. Formaliseringen skulle altså tjene som et betydelig skritt mot å beskytte de som våget å si fra om forhold som kunne skade fellesskapet.

Det ble etter hvert ganske klart for våre politikere at arbeidsmiljølovens endringer i 2005 ikke var nok. Etter blant annet Siemenssaken, politisk press og økt offentlig bevissthet rundt viktigheten av varsling i arbeidslivet, ble vernet i lovverket ytterligere forsterket i 2007.  Politikken har siden vært preget av et relativt vedvarende ønske om ytterligere forbedringer.

I 2017 tok dette papirvernet følgelig et nytt skritt «fremover», da regjeringen la fram forslag til endringer som skulle gjøre varslervernet enda sterkere og mer tydelig. En av endringene var å forsøke å klargjøre hva som skulle regnes som «kritikkverdige forhold» og «forsvarlig varsling». Denne endringen kom som svar på domstolenes gjennomgående varslerfiendtlige tolkning av begrepene.  Ved å presisere lovteksten, forsøkte politikerne å redusere tolkningens rom og skape mer forutsigbarhet. For øvrig ganske åpenbart uten å lykkes.

En annen lovendring kom i 2020, med innføringen av en egen paragraf om gjengjeldelse mot varslere. Denne bestemmelsen la et klart forbud mot alle former for negative reaksjoner mot arbeidstakere som varslet om kritikkverdige forhold, uansett hvilken form denne gjengjeldelsen tok. Heller ikke denne endringen synes i ettertid særlig vektlagt hos domstolenes kvinner og menn.

Ellers har våre politikere også søkt å styrke varslingssystemet gjennom internasjonalt samarbeid, men da først og fremst knyttet til økonomiske forhold. I 2019 vedtok EU et nytt direktiv om vern av slike varslere. Norge, som medlem av EØS, har forpliktet seg til å implementere direktivet i sitt nasjonale lovverk. Om ikke annet viser dette at det eksisterer et visst internasjonalt press for å beskytte de som bidrar til statskassen, i alle fall på papiret.

Til tross for de lovmessige endringene og den politiske innsatsen for å styrke varslervernet, er det utvilsomt at domstolenes behandling av landets varslere viser en helt annen virkelighet. De fleste varslere taper mot sine arbeidsgivere, og med voldsomme personlige konsekvenser. Teori og praksis er med andre ord uhyggelig fjernt fra hverandre i Norge.

Flere av sakene har for eksempel dreid seg om domstolens vurdering av hva som utgjør «forsvarlig varsling». Dette juridiske kravet tolkes av domstolene nesten uten unntak i strid med intensjonen bak de styrkede lovendringene. I saker hvor varslere tidlig har gått ut i offentlig rom og der meldt fra om de kritikkverdige forholdene, har domstolene stilt krav til at varsler skulle ha fulgt interne rutiner eller ha vist at de først forsøkte å løse saken intern. Til tross for at også slike varslere formelt sett har lovens beskyttelse, har nesten alle tapt sakene sine.

En annen betydelig utfordring har vært domstolenes varslerfiendtlige vurdering av gjengjeldelse. Selv om det i lovverket er klart at gjengjeldelse mot varslere er forbudt, ignoreres dette. Til tross for varslerbestemmelsenes klare ordlyd, er det for eksempel gjennomgående varslere som må bevise at arbeidsgivers handlinger er reaksjoner på varslingen. Arbeidsgivere behøver som regel bare å føre frem påstanden om at tiltak som omorganiseringer eller oppsigelser var nødvendig av andre årsaker, og domstolene gir i de fleste tilfellene arbeidsgiver medhold i dette.

Hvorfor taper så mange varslere til tross for et tilsynelatende sterkt lovverk? Den enkleste «forklaringen» er at det norske rettssystemet åpenbart har et negativt syn på varslere. Grunnene til det er nok mange. Helt grunnleggende forhold kan være et overanstrengt rettssystem og stramme budsjetter, koblet til et totalt fravær av kvalitetssikring knyttet til den enkelte dommers skikkethet.

Mange samfunnstopper vil nok heller presentere den forklarende årsaken som å være at lojalitetsplikten fortsatt er sterk i norsk arbeidsliv, og at domstolene legger stor vekt på at arbeidsgivere skal ha rom til å lede og fordele arbeid. Men disse toppene vil neppe uttale offentlig at denne måten å vektlegge på fra domstolenes side, også finner sted når «lede og fordele arbeid» skjer under svært graverende omstendigheter.

Trolig de fleste arbeidstakere vil la være å varsle om saker som alene har eksplosivt potensial i seg. Også i saker som gjelder betente arbeidsmiljørelaterte forhold, unnlater de fleste å si ifra. Mange er klar over papirtyngden som ligger i lovverkets varslerbeskyttelse, og vet at risikoen for negative konsekvenser er meget stor, som oppsigelse, degradering, eller marginalisering. Dette gjør at arbeidstakere heller tier fremfor å risikere egen karriere.

Økonomiske bekymringer spiller også en viktig rolle. Varslerrettssaker mot arbeidsgivere er uforholdsmessig kostbare. De færreste har de økonomiske ressursene som trengs for på egen regning å føre en slik sak. Selv med offentlig støtte og bistand fra fagforeninger, er risikoen for å ende opp med store omkostninger etter rettslig tap, avskrekkende for mange.

For at lovens varslervern ikke for alltid vil stå frem som et grusomt og forledende paradoks til domstolenes praktisering, er det helt nødvendig med dyptgripende endringer i domstolsystemet. Inntil det skjer må alle vite at varslervernet etter snart 20 års eksistens, egentlig viser den samme kurven som arbeidslivets ytringsfrihet generelt i disse dager. Det er både svært trist og skremmende!

God søndag!