Bør arbeidsmiljøsaker tas ut av varslingsordningen?

I Dagens næringsliv 7. juni skrev Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge, og Helge Kvamme, daglig leder i Kvamme Associates AS, et noe underlig innlegg om varsling.

Forfatterne mener at arbeidsmiljørelaterte saker bør ut av varslingsordningen fordi slik varsling beskytter ikke samfunnet, kun den enkelte virksomhet eller organisasjon. Meningen bak påstanden er vel at brudd på arbeidsmiljøloven ikke utgjør noen samfunnsrisiko, som etter forfatternes mening tydeligvis er hele forutsetningen for varslervernet. I tillegg går det frem av innlegget at varsling om arbeidsmiljø heller ikke er alvorlig nok, sammenlignet med varsling om korrupsjon. Med disse argumentene til grunn, mener de at sakene bør håndteres forskjellig.

Ifølge Slettemark og Kvamme må det innføres en egen varslingslov for saker som utgjør en samfunnsrisiko, slik som offentlige innkjøp, finansielle tjenester (hvitvasking og finansiering av terrorisme), produkt-, mat- og transportsikkerhet, miljøvern, strålevern og atomsikkerhet, folkehelse, forbrukervern, personvern. Arbeidsmiljørelaterte hendelser kan på sin side tas helt ut av varslingsinstituttet og overlates til virksomhetene selv. Begrunnelsen for dette synet er at det fremgår av arbeidsmiljøloven at ledelsesansvaret for det psykososiale arbeidsmiljøet og konflikthåndtering ligger i virksomhetene.

Videre er forfatterne meget opptatt av EUs nye varslerdirektiv, som de mener har satt «en helt ny standard for beskyttelse av varslere». Dette er tydeligvis så bra at forfatterne foreslår «en egen, norsk varslingslov som bygger på EU-direktivets formål og systematikk, likeså at det etableres et profesjonelt og uavhengig varslingsmottak hos myndighetene.»

Vi får også vite at varsling er viktig for å avdekke alvorlig korrupsjon, men at man i Norge er omtrent dobbelt så engstelige for å si ifra, som arbeidstakere i andre sammenlignbare EU-land. Forfatterne oppfatter det slik at norske arbeidstakere ikke har nødvendig tillit til at varsler om korrupsjon blir håndtert tilstrekkelig profesjonelt, uavhengig og konfidensielt. Det er derfor Slettemark og Kvamme vil ha på plass et uavhengig nasjonalt varslingsmottak. De legger i den forbindelse til grunn forslaget fra det regjeringsoppnevnte varslingsutvalget fra 2018, og som forfatterne så hevder at Stortinget avviste.

Monsens Revelje har et par kommentarer til dette noe forunderlige innlegget, forunderlig fordi det kommer fra en kant man kanskje kunne forvente et noe annet syn. For å starte med noe, kan jeg vise til at det ikke var Stortinget som avviste nasjonalt varslerombud. Det var regjeringen selv som mente at dette forslaget fra utvalget, ikke hadde noe for seg. Det skulle i stedet holde lenge med at varslere relativt gratis kunne få løst sine «konflikter» med arbeidsgiver, gjennom Diskrimineringsnemnda. Det som imidlertid ikke på noe tidspunkt har blitt kommunisert ut, er at saksbehandlerne i denne nemnda består av dommere, advokater og andre jurister, som i flere tilfeller har vist en særlig varslerfiendtlig tilnærming. Særlig gjelder det dommerne som med dommerkappen tredd over hodet, har dømt reelle varslere nord og ned. I likhet med de fleste andre tilsyn og nemnder tjener denne nemndas folk som regel arbeidsgiversiden eller andre deler av samfunnsmakten, og ikke laverestående enkeltindivider som skulle ha en klage å formidle.

Årsaken er ganske enkelt systemkorrupsjonen som jeg stadig vekk omtaler, og som lever godt blant samfunnets øverste borgerskap. Den ene tjenesten er den andre verd må man vite! Et illustrerende eksempel er skattesnyteriet rundt borteboerordningen i Stortinget. Forklaringen på at den har kunnet pågå over mange år, fikk vi av Aftenposten. De avdekket blant annet de tette kameratslige båndene som var mellom Riksrevisjonens ledelse, og Stortingsadministrasjonens ledelse. Og uten trykket fra media hadde dette skattesnyteriet kunne fortsette å holde på, kanskje i det uendelige.

Så til den underlige påstanden om at arbeidsmiljøsaker ikke utgjør samfunnsrisiko. Som forfatterne har vært inne på, står det veldig tydelig i arbeidsmiljølovens § 1-1, hvorfor den er etablert. Den skal sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. Under § 1-2. vises det til at loven gjelder for virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i loven.

Helsefremmende og meningsfylt arbeid skaper produserende arbeidstakere langt utover pensjonsalder, hvilket gir store positive økonomiske ringvirkninger i samfunnet. Med andre ord er det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, krystallklart at elendig og lovstridig arbeidsmiljø koster samfunnet enorme beløp. Fryktbasert ledelse og redde arbeidstakere reduserer virksomheters konkurranse- og inntjeningsevne, noe all forskning på feltet slår grundig fast. Samfunnsutviklingen med økende innslag av diktatorisk virksomhetsledelse, påvirker vesentlig statens inntektsgrunnlag. I tillegg belastes samfunnets støtteordninger for befolkningen og arbeidstakere ytterligere, som for eksempel NAV og andre helserelaterte ordninger.

Selv om stadig færre tør å si ifra om lovstridig arbeidsmiljø, er det fortsatt dette det varsles mest om. Fra FAFOs siste undersøkelse tronet destruktiv ledelse, mobbing/trakassering og brudd på etiske retningslinjer øverst. Nederst fant de korrupsjon og svart arbeid / skatteunndragelse, som er de forholdene Slettemark og Kvamme mener vi må etablere et nasjonalt varslerombud for. I så fall vil ombudet ikke få mye å gjøre.

Av flere grunner er det nemlig få i Norge som våger å varsle om korrupsjon. Som regel er denne type mulige varslere høyt og sentralt plassert. De fleste av disse vet meget godt at de mest sannsynlig vil bli identifisert dersom de sier i ifra, også anonymt. De vet også at foruten en mulig bedre selvfølelse, finnes det absolutt ingen insentiver for å si ifra, bare et voldsomt langt karrierefall. Som følges av mange andre former for straff, hvor flere vil kjennes på kroppen for resten av livet.

Og skulle det hele ende i domstolene, vil de oppleve den siste spikeren. For statistisk vil også korrupsjonsvarslere ende i samme totale ruin som varslere av arbeidsmiljøforhold. Siemens-saken er i så måte et sjeldent tilfelle, hvor umåtelig flaks avgjorde utfallet til fordel for varsleren (meg). Det skyldtes en sjeldent rettskaffen dommer i tingretten og et regjeringsskifte i grevens tid. Inn kom en ny forsvarsminister som ville ha offentlig granskning av forsvarskontrakter. Det førte blant annet til at Siemens måtte betale tilbake store summer, og som følge måtte de trekke sin anke mot varsleren. Men senere fikk selskapet likevel hjelpen de trengte av domstolene, som skyldte på en av varslerens tidlige medvarslere for at Siemens bedrev grovt bedrageri av forsvaret. I tillegg mente dommerne at sammenlignet med den totale omsetningen, var bedrageriets økonomiske størrelse nærmest ubetydelig. Følgelig ble Siemens frikjent for tiltalen om grovt bedrageri. I årene mellom Økokrims påtale og rettssaken, fikk Siemens god støtte fra justisdepartementet og en av arbeiderpartiets store sønner, Trond Giske. Ved deres hjelp sikret Siemens nødnettskontrakten, ved å lynraskt etablere et selskap i samarbeid med Nokia. De rakk det akkurat før 1. januar 2007, da den nye korrupsjonsloven ble etablert. En lov som skulle sørge for at korrupsjonsdømte selskaper ville bli utestengt fra anbudsprosesser i offentlig sektor. Men ettersom Siemens også ble støttet av domstolene, kunne de spart seg alt bryet.

Det fører til mitt neste argument mot Slettemark og Kvamme. Det hjelper ingenting hva vi spikker på rundt lovverket eller setter i gang av andre tiltak, så lenge domstolene bevisst og generelt favoriserer arbeidsgivere og straffer varslere. I Siemens-saken som i høyeste grad var innenfor Slettemark og Kvammes korrupsjonsrammer, gikk det panisk politikk i det hele. Dersom Siemens hadde blitt dømt for grovt bedrageri og dermed utestengt fra offentlig sektor, ville det også medført voldsomme konsekvenser for staten. De hadde ikke hadde andre alternative leverandører for store og tunge prosjekter og sektorer, som nødnettsprosjektet som hadde en kostnadsramme på mange milliarder kroner. Uten forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen ville jeg som varslet om bedrageriet aldri overlevd, men blitt ofret i lagmannsretten om saken hadde kommet dit. Noe den heldigvis ikke gjorde, fordi Siemens altså trakk anken etter Dalseideutvalgets knusende konklusjon.

I min varslerverden hvor erfaringen er at verken myndigheter eller domstoler er til å stole på, er det ganske innlysende at vi i Norge trenger et uavhengig og sterkt varslerombud. Og uavhengig må bety et ombud styrt med uomtvistelig gjennomsiktighet og av helt andre mennesker enn jurister, dommere, advokater, og det som ellers er av «systemkamerater».

Samfunnet er ellers tjent med at også arbeidstakere som varsler om lovbrytende og trakasserende ledere, skal ha lovens varslervern. Slike varslere utgjør for tiden langt mer enn halvparten av alle varsler, og det er fordi arbeidsgivere forholder seg mindre og mindre til arbeidsmiljøloven. Denne utviklingen fortsetter fordi domstolene stort sett spiller på lag. Og det er domstolenes vanvittige makt samfunnet må gjøre noe med, for å få til reelle endringer.

Siden media nesten aldri går inn på rettsavgjørelser, vil et sterkt varslerombud kunne bidra til å få frem i lyset alle de lovkorrupte domsavsigelsene som finner sted. Om ikke andre tiltak mot uredelige dommere innføres, vil i alle fall slik eksponering etter hvert kunne bidra til at deres domsavsigelser samsvarer bedre med lovens ordlyd.

God søndag!