Ombudet fikk etter #metoo, i rekordfart, domstolsmyndighet til å gi oppreisning og erstatning rundt varsling om seksuell trakassering. Varsling om andre alvorlige kritikkverdige forhold må imidlertid fortsatt behandles i domstolen.
April 2019
Gjennom årene har vi i Norge fått en rekke ombud og tilsyn som skal ivareta særskilte grupper av mennesker i samfunnet. De viktigste følger under;
Arbeidstilsynet; har som hovedoppgave jf. AML § 18.1, å føre tilsyn med at offentlige og private virksomheter følger arbeidsmiljølovens krav.
Likestillingsombudet; som i 1978 vokste frem etter at likestillingsloven trådte i kraft samme år. I dag heter de likestillings- og diskrimineringsombudet og skal bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet, hudfarge, nasjonal opprinnelse, avstamning, nedsatt funksjonsevne, språk, religion, seksuell orientering, medlemskap i fagforening, politisk syn og alder.
Sivilombudsmannen; som oppnevnt av Stortinget skal ivareta den enkeltes rettigheter i møte med forvaltningen og undersøker klager fra enkeltpersoner som mener å ha vært utsatt for urett eller feil fra den offentlige forvaltningen, herunder også menneskerettighetsbrudd. Pasient- og brukerombudet; som arbeider for å ivareta pasienters og brukeres behov, interesser og rettssikkerhet overfor spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Barneombudet; barn og unges talsperson og jobber for barns rettigheter. Deres viktigste oppgave er å passe på at de som bestemmer i Norge følger barnekonvensjonen. Barneombudet er uavhengig og bestemmer selv hva de skal arbeide med og hvilke meninger de skal ha.
Mobbeombudet; som inntil videre er et fylkeskommunalt finansiert ombud og som først ble etablert i Buskerud i 2013. I dag har flere andre fylkeskommuner slike ombud, deriblant Oslo. Ombudet er et lavterskeltilbud som skal fungere som ressursperson for elever og foreldre som opplever mobbing. Ombudet skal både drive forebyggende arbeid og være en uavhengig instans der foreldre og elever kan søke råd og veiledning. Mobbeombudet skal bidra til barn og unges rett til å ha det trygt og godt på skolen eller i barnehagen.
Det er ingen tvil om at Arbeidstilsynet og alle disse ombudene har sin misjon og i mer eller mindre grad bidrar til økt trygghet for de særskilte gruppene de er spesielt rettet mot, og derigjennom også de fleste av alle landets innvånere. Selv studentene har nå fått et eget studentombud etter stor påvirkning fra Metoo kampanjen. Det er imidlertid én gruppe som Storting og regjering ikke har funnet verdig et eget ombud, og det er alle de arbeidstakere som ønsker å si ifra om ulovligheter, mobbing og trakassering på arbeidsplassen sin, men som av frykt for personlige konsekvenser ikke gjør det.
Myndighetenes argument mot et slikt varslerombud er at det tråkker i bedet til Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet, slik ledelsen i disse instansene selv hevder. Argumentet er underlig og uforståelig. Før regjeringen tok standpunkt burde de sett på omfanget av potensiell samfunnsøkonomisk besparelse ved å ta varsling inn i et særskilt ombud. Estimatene omhandler tross alt milliarder av kroner i samfunnsgevinst, hvilket burde kunne gitt grunnlag for et potensielt ressurssterkt varslerombud. Deretter burde det vært utredet hvilket mandat og oppgaver varslerombudet kunne hatt, slik at grenseskillet til Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet lettere kunne avklares. Problemstillingen burde i det hele tatt ikke være særlig mer utfordrende enn grenseavklaringene som ble gjort mellom barneombudet og det nye mobbeombudet, som begge har som formål å verne barn og unges rettigheter. Og de fikk det jo til.
Man ser at etter etableringen av Mobbeombudet, som for øvrig blir innført i alle Norges fylker, har de mottatt en storm av henvendelser. Bare i Oslo, som fikk mobbeombud ved Kjersti Owren i 2017, er det allerede nedrent av forespørsler. I dagens Aftenposten vises det til at det ikke er antall mobbesaker som har økt, men det at Oslo har fått et spesifikt mobbeombud som har ført til alle henvendelsene. Det er nærliggende å tro at det samme ville skje dersom det ble etablert et tillitvekkende varslerombud, til tross for (eller snarere uavhengig av) eksistensen av Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet.
For meg er det nedslående at en instans som Likestillings- og diskrimineringsombudet selv er med i en diskrimineringsprosess. Det kan for eksempel virke som om de etter metoo kampanjen, i likhet med regjering og Storting, oppfatter seksuell trakassering på arbeidsplassen som betydelig mer alvorlig enn andre former for trakassering. Ombudet fikk etter #metoo i rekordfart domstolsmyndighet til å gi oppreisning og erstatning rundt varsling om seksuell trakassering. Varsling om andre alvorlige kritikkverdige forhold må imidlertid fortsatt behandles i domstolen. Ser man på varslingsstatistikken til FAFO avsløres det at rundt 4 % av sakene i Norge omhandler seksuell trakassering, mens mer en 18 % omhandler annen trakassering og mobbing. Det er et ganske stort poeng at personer i sistnevnte gruppe kan være like traumatiserte som de mest utsatte i gruppen seksuelt trakasserte.
I tidsskriftet Juristen skriver phD/psykolog Horverak blant annet at majoriteten av varslerne i en hollandsk undersøkelse led av alvorlig til svært alvorlig angst, i tillegg til depresjon. Ytterligere lidelser var søvnvansker, mistillit til andre mennesker, og sosial isolasjon. Forskerne fant at det store flertall av varslerne i denne undersøkelsen hadde en betydelig høyere risiko for å utvikle fysiske og mentale helseproblemer sammenlignet med den generelle populasjonen. Ved sammenligning med andre typer utsatte grupper i samfunnet, fant de blant annet at varslernes risiko for å utvikle fysiske og mentale helseproblemer var like alvorlig som for kreftpasienter. De fant også at varslernes psykiske helseproblemer var tilsvarende alvorlig som de helseproblemene man finner hos mennesker som nylig har vært utsatt for alvorlige traumatiske opplevelser (for eksempel alvorlig ulykke / post-disaster incident).
For oss stakkars trakasserte og/eller mobbede arbeidstakere (varslere) som ikke i samme slengen har blitt utsatt for seksuell trakassering, er forskjellsbehandlingen som regjeringen, Likestillings- og diskrimineringsombudet og myndighetene for øvrig utsetter oss for, det samme som at trakasseringen bare har eskalert i omfang. Følelsen vil neppe avta dersom vi i fremtiden også blir tvunget til et ydmykende møte med arbeidsgiver i tvistenemda, før jobb, økonomi og familie til slutt kan knuses mot domstolens alt for ofte umenneskelige og tørre varsler-«justis».
コメント