I juli 2022 skrev jeg om Diskrimineringsnemnda og deres første behandlete varslersak. Oppsummert gjaldt det en lærer som varslet om et uforsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsgiver avslørte hennes identitet i et møte uten hennes samtykke, noe læreren opplevde som gjengjeldelse. Diskrimineringsnemnda anerkjente at varslet gjaldt kritikkverdige forhold, men konkluderte med at navngivelsen ikke var en gjengjeldelse, men en "uheldig fremgangsmåte". Dette er imidlertid klart i strid med varslingslovens bestemmelser om arbeidsgivers objektive ansvar, som sier at gjengjeldelse kan påvises uavhengig av intensjon. Nemndas konklusjon ble dermed stående som enda en gjengjeldelse mot varsleren, i tillegg til at den ville gjøre det nærmest umulig for varsleren i etterkant å vinne i en rettslig prosess. Nemndas saksbehandlere er dessuten, i alle fall de som fører konklusjonene i pennen, dommere i Norges domstoler.
Nå mer enn to år senere har Monsens Revelje sett på statistikken fra Diskrimineringsnemndas varsleravgjørelser siden starten i 2021. Frem til i dag har 76 saker fått en eller annen avsluttende behandling i nemnda. Så langt har èn varsler vunnet frem med konklusjonen at arbeidsgiver har brutt med varslerbestemmelsene. Avgjørelsen kom ellers så sent som i juni i år!
Saken var som følger; Varsleren A hadde vært ansatt i B kommune i mange år og varslet om det hun mente var et uforsvarlig arbeidsmiljø ved C-institusjonen. Varslingen inkluderte klager på dårlig ledelse, trakassering, klikkdannelser og favorisering. Hun varslet først internt til verneombudet og ledelsen, men opplevde ikke å bli tatt på alvor. Senere varslet hun også til varslingsrådet i kommunen, men følte at heller ikke de fulgte opp varslet på en tilfredsstillende måte. Varslingen skapte betydelig konflikt på arbeidsplassen, og A opplevde å bli utfryst og til slutt omplassert til en annen institusjon.
A la til grunn at hun ble utsatt for gjengjeldelse som følge av varslingen. Blant de ugunstige handlingene hun fremhevet, var at hennes identitet som varsler ble avslørt for de andre ansatte, hun ble kalt inn til et møte hun oppfattet som en konfrontasjon om varslingen, og hun ble omplassert til en annen arbeidsplass. Hun krevde både oppreisning og erstatning for de psykiske og økonomiske konsekvensene av denne behandlingen.
B kommune avviste at de hadde utsatt A for gjengjeldelse. De hevdet at tiltakene som ble iverksatt, inkludert omplasseringen, var begrunnet i behovet for å sikre et godt arbeidsmiljø på C-institusjonen, og at det ikke var en reaksjon på varslingen. Kommunen hevdet videre at de hadde fulgt korrekt prosedyre i behandlingen av varselet, men at A hadde skapt en konfliktfylt situasjon gjennom sin egen opptreden.
Diskrimineringsnemnda konkluderte med at A hadde varslet i samsvar med lovens krav, både ved å varsle internt og senere ved å bringe saken videre til varslingsrådet i kommunen. Nemnda mente at enkelte av de handlingene A ble utsatt for, utgjorde ulovlig gjengjeldelse. Spesielt gjaldt dette møteinnkallingen hvor A ble kalt inn for å svare på motforestillinger fra andre ansatte om hennes varsel. Selv om kommunen hevdet at møtet var ment som en mulighet for A til å forklare seg, mente nemnda at måten møtet ble innkalt på, og konteksten det ble holdt i, innebar en ulovlig konfrontasjon med varsleren.
Det ble også lagt til grunn at det var ulovlig av kommunen å nekte varsleren å komme tilbake i arbeid etter at hun hadde blitt friskmeldt. Selv om kommunen hadde ønsket å holde et møte med henne før hun begynte å jobbe igjen, var det ikke saklig begrunnet å pålegge henne ferie og permisjon. Nemnda vurderte at denne beslutningen var en ulovlig gjengjeldelse.
Men omplasseringen av A til en annen arbeidsplass, mente nemnda ikke utgjorde noen gjengjeldelse. De hevdet at omplasseringen var en rimelig måte å løse konflikten på. Arbeidsgiver hadde rett til å treffe slike beslutninger innenfor styringsrettens rammer.
I spørsmålet om oppreisning, mente nemnda at varsleren hadde krav på dette, men at beløpet skulle settes vesentlig lavere enn det hun krevde. Selv om varsleren hadde blitt utsatt for noen ulovlige handlinger, hadde hun i kommunikasjonen mellom partene selv bidratt til konflikten. På denne bakgrunn tilkjente nemnda henne bare en oppreisning på 30 000 kroner fremfor de ca. 300 000,- hun selv ba om.
Varsleren krevde også erstatning for advokatutgifter på nesten 500 000 kroner. Nemnda viste til at deres saksbehandling er ment å være et lavterskeltilbud hvor det ikke skal være nødvendig å bruke advokat. Det ble derfor ikke ansett rimelig å tilkjenne erstatning for advokatutgiftene. Med andre ord fremstår heller ikke dette utfallet som noen seier for varsleren. Det hele er en tragikomisk vits!
God søndag!
Comments