Diskrimineringsnemndas varslerbehandling

I mai i år, under overskriften «Er det ikke snart nok» skrev Monsens Revelje om hvordan varsleren Siri Ann Moen ble utsatt for gjengjeldelser fra Bergen kommune. Etter en ny henvendelse fra varsleren har Monsens Revelje igjen besluttet å kommentere saken. Det skyldes måten Diskrimineringsnemnda ved lagdommer Elisabeth Deinboll og to andre, behandlet saken på nå i august.

Om det har hatt betydning for saksutfallet kan ikke med sikkerhet slås fast, men før Deinboll fikk på seg dommerkappen arbeidet hun som advokat i det arbeidsgiverorienterte forretningsadvokatfirmaet Thommessen. Hennes medløpere i nemndas konklusjoner er Jens Kristian Johansen fra forretningsadvokatfirmaet Hjort, samt fylkesnemndsleder Gislaug Øygarden.

For å gå rett på sak: En ganske grundig gjennomgang av sakskomplekset rundt Siri Ann Moens historie, avdekker en rekke kritiske mangler i denne trioens sakshåndtering. Kritiske mangler som peker på hvordan trioen selv har stått for klare gjengjeldelser mot varsleren. Det må i den forbindelse fremheves spesielt hvordan «dommerne» har forsterket maktubalansen mellom Moen og Bergen kommune ved å legitimere kommunens handlinger, heller enn å sikre at varsleren får den beskyttelsen hun har krav på etter arbeidsmiljøloven.

1. Diskrimineringsnemndens rolle som passiv forvalter av gjengjeldelse;

Arbeidsmiljøloven § 2A-4 forbyr gjengjeldelse mot en varsler, og formålet med lovbestemmelsen er å gi varslere et solid vern mot ugunstige handlinger fra arbeidsgiver. Nemnda har i sin vurdering anerkjent at Moen er en varsler etter lovens bestemmelser, men Deinboll og co feiler fullstendig i å anerkjenne at deres behandling av saken i seg selv utgjør en form for strukturell gjengjeldelse.

Trioen har konsekvent avvist påstander om inhabilitet og ufullstendig oppfølging, til tross for Moens dokumentasjon som beviser at saksbehandlere med direkte tilknytning til de kritikkverdige forholdene, som MH og OK, har behandlet varslingene hennes. Ved å avvise disse påstandene uten en grundig og objektiv vurdering, legitimerte nemnda at kommunen bruker sine egne ledere som dommere over egne handlinger. Dette skaper en situasjon der maktbalansen som allerede er i Moens disfavør, forverres av nemndas unnlatelser. Nemnda blir dermed selv en del av det systemet som utsetter Moen for gjengjeldelse, da den ikke griper inn mot de klare maktmisbrukene.

Moen har gjentatte ganger påpekt at hun har blitt utestengt fra kommunens avvikssystem, noe som er en tydelig gjengjeldelseshandling i strid med arbeidsmiljøloven. Nemnda aksepterer imidlertid kommunens forklaring om at utestengelsen var "nødvendig" på grunn av antallet meldinger fra Moen. Dette til tross for at det er klart at en slik utestengelse direkte forhindrer varsleren i å kunne gjøre sin jobb som helsearbeider og å rapportere kritikkverdige forhold. Ved å anerkjenne denne utestengelsen som legitim, blir nemnda medansvarlig i å opprettholde og forsterke en struktur som reduserer Moens mulighet til å varsle – og dermed utgjør også dette en form for aktiv gjengjeldelse.

2. Nemndens forsvar av kommunens psykiske press

Moen har vært utsatt for en rekke påstander om at hun er psykisk syk, noe som har blitt brukt til å undergrave hennes legitimitet som varsler. Nemnda hevder at kommunens henvendelser til hennes advokat om hennes psykiske tilstand ikke utgjør gjengjeldelse, men en nødvendig kontakt på grunn av "vanskeligheter med å nå henne". Dette er problematisk av flere grunner:

a) Når en varsler opplever at arbeidsgiver setter spørsmålstegn ved hennes psykiske helse, er dette en klar form for gjengjeldelse som mest sannsynlig har til hensikt å svekke varslerens troverdighet. Dette undergraver Moens mulighet til å stå frem som en troverdig varsler, da hennes påstander systematisk reduseres til et spørsmål om personlig psykisk helse​. Nemnda legger uten videre til grunn kommunens forklaring om "konkrete hendelser" som årsak til kontakt med advokaten, men tar ikke høyde for hvordan dette kan oppleves som psykologisk press for varsleren. Ved å akseptere kommunens fremstilling, deltar nemnda i å svekke Moens posisjon ytterligere, noe som effektivt bidrar til gjengjeldelsen hun allerede er utsatt for.

b) Nemnda overser helt konsekvent det systematiske maktmisbruket i saken, der Moen som varsler har vært underlagt press fra flere ledere og saksbehandlere, som samtidig har fungert som dommere over hennes egen psykiske helse. Dette har bidratt til en situasjon der Moen har blitt marginalisert i sin egen sak. Nemnda opprettholder kommunens makt til å definere Moens situasjon ved å avvise påstander om trakassering og fokusere på det faktum at hun har delt informasjon på sosiale medier. Denne typen argumentasjon fjerner fokuset fra de strukturelle gjengjeldelsene Moen er utsatt for og legitimerer at kommunen kan fortsette å bagatellisere hennes varsler.

3. Nemndens avvisning av habilitetsproblematikken

Nemnda har avvist påstanden om inhabilitet på grunnlag av at tidligere omtalte Hagevik og andre involverte ikke hadde en nær tilknytning til avgjørelsene i saken. Dette er en temmelig grov feilvurdering. Når tidligere sjefer og kollegaer, som har vært direkte involvert i de kritikkverdige forholdene som Moen varsler om, selv behandler varslene, er det rimelig å anta at dette skaper en sterk risiko for inhabilitet. Moens rett til å bli behandlet av habile saksbehandlere er sentral i varslerbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Ved å overse denne viktige problemstillingen, er nemnda med på å opprettholde en situasjon der kommunen har full kontroll over behandlingen av Moens varsler. Dette undergraver hele formålet med et uavhengig varslervern, og det skapes en situasjon der det blir umulig for varsleren å oppnå en rettferdig behandling. Nemnda legitimerer på denne måten kommunens maktmisbruk, og bidrar dermed til gjengjeldelse.

4. Nemndens manglende vilje til å korrigere kommunens mangler

Et annet tydelig eksempel på hvordan denne nemndtrioen har bidratt til gjengjeldelse, er dens unnlatelse av å innhente og vurdere den såkalte kvalitetssikrede rapporten på 26 sider, som kommunen hevder å ha utarbeidet, men som neppe eksisterer. Moen har flere ganger bedt om innsyn i denne rapporten, og har også bedt om at nemnda henter den inn for vurdering. Nemnda har unnlatt å gjøre dette, og legger i stedet til grunn kommunens påstand om at rapporten eksisterer og er blitt tilbudt Moen​.

Dette representerer et klart tillitsbrudd fra nemndas side. Ved ikke å kreve full innsikt i rapporten, som er sentral i behandlingen av varslene, svikter nemnda i sitt ansvar for å sikre en grundig og rettferdig behandling av saken. Dette gjør det umulig for varsleren å kunne utfordre eller tilbakevise innholdet i den påståtte rapporten, og nemnda bidrar dermed til en systematisk undertrykkelse av Moens rettigheter.

Diskrimineringsnemnda har i sin behandling av saken bidratt til å forsterke det maktmisbruket som Siri Ann Moen har blitt utsatt for fra Bergen kommune. Gjennom å bagatellisere inhabilitetsproblematikken, akseptere kommunens bruk av psykiske pressmidler, og unnlate å innhente vesentlige bevis, har nemnda opprettholdt strukturell gjengjeldelse mot varsleren. Dette står i sterk kontrast til arbeidsmiljølovens formål, som er å beskytte varslere mot slike handlinger. Nemnda har således grovt sviktet i sitt mandat og blitt en medvirkende aktør i gjengjeldelsen mot varsleren!

Videre vil Monsens Revelje vise hvordan nemnda velger å gå frem, jamfør en helt åpenbar uskyldig spøk/kommentar gjort av varsleren på hennes egen Facebook-side. Dette var en kommentar om å lage en "selvforsvarsspray" med totalt ufarlig eddik, og som heller ikke var rettet mot noen spesielt. Nemndas håndtering er et tydelig eksempel på hvordan nemnda bidrar til å forsterke det kommunale presset mot varsleren. Dette er faktisk meget alvorlig i en situasjon hvor kommunen like åpenbart overvåker varslerens sosiale medieaktivitet, noe som i seg selv burde ha vært problematisert av nemnda.

Når en arbeidsgiver begynner å overvåke en ansatts sosiale medier, skapes det et atmosfære av mistillit og frykt. I dette tilfellet har Bergen kommune ikke bare overvåket Moens Facebook-profil, men de har også aktivt klippet ut en uskyldig kommentar og fremstilt den som en alvorlig trussel. Dette er en del av et større mønster hvor kommunen tydelig har arbeidet for å undergrave Moens troverdighet gjennom handlinger som setter spørsmålstegn ved hennes mentale tilstand og intensjoner.

Til tross for at det er klart at kommunen aktivt overvåker Moens private ytringer, ser ikke nemnda ut til å ha problematisert dette overhodet. I stedet velger nemnda å behandle kommunens klage om en spøkefull Facebook-kommentar som en seriøs trussel mot sikkerheten, og bestemmer at de muntlige forhandlingene må gjennomføres digitalt av hensyn til "alle de involvertes sikkerhet"​. Dette er et klart tegn på at nemnda ikke bare unnlater å utfordre kommunens åpenbare maktmisbruk, men også legitimerer det ved å iverksette tiltak som baserer seg på en overreaksjon fra kommunens side.

Det er ingen tvil om at Moens kommentar om å lage en selvforsvarsspray var ment som en spøk, noe hun selv har bekreftet. Kommentaren var en reaksjon på en uformell diskusjon på hennes Facebook-side, og enhver objektiv observatør vil kunne se at dette ikke kan stå frem som noen alvorlig trussel. Ved å velge å tolke kommentaren på en bokstavelig måte, og dermed underbygge kommunens narrative om en truende varsler, har nemnda enda engang gjort en grov varslerfiendtlig feilvurdering. I stedet for å fokusere på varslerens rett til privat ytringsfrihet, har nemnda gjort seg medskyldig i å demonisere henne ved å forvrenge en spøk til noe mer alvorlig enn det faktisk var.

Episoden med Facebook-kommentaren er ellers ikke en isolert hendelse. Den må sees i sammenheng med den systematiske trakasseringen og gjengjeldelsen som Moen har vært utsatt for siden hun varslet om kritikkverdige forhold i Bergen kommune. Kommunens overvåking, bruk av personlige kommentarer mot henne, og forsøk på å fremstille henne som psykisk ustabil er alle strategier som opplagt har til hensikt å undergrave hennes troverdighet som varsler.

Ved å støtte kommunens påstand om at en spøk utgjør en trussel, har nemnda bidratt til å opprettholde denne strategien for karakterdrap. Dette synes å være klart i strid med nemndas rolle, som burde være å beskytte varslere mot slike former for maktmisbruk. I stedet har nemnda forsterket maktforholdet til kommunens fordel og undergravd Moens rettigheter som varsler.

En viktig mangel i nemndens håndtering er at den i sammenhengen ikke har kritisert Bergen kommunes metoder. Når en arbeidsgiver overvåker ansattes sosiale medier og bruker uskyldige uttalelser som bevis på trusler, er dette en tydelig form for psykologisk press og trakassering. I stedet for å rette oppmerksomheten mot kommunens uetiske metoder, har nemnda akseptert dem som legitime. Dette sender et urovekkende signal om at nemnda ikke tar varslerens posisjon på alvor, men i stedet velger å følge arbeidsgiverens narrativ.

Diskrimineringsnemndens håndtering av dette er et tydelig eksempel på hvordan nemnda har bidratt til å felle varsleren. Ved å godta kommunens overvåking og overreaksjon uten kritikk, har nemnda aktivt forsterket den gjengjeldelsen som Moen allerede er utsatt for. Dette er dypt problematisk og enda engang i strid med formålet med arbeidsmiljølovens bestemmelser om vern av varslere.

God søndag.