Dette er historien om enda en rettsavgjørelse som ikke bare svikter varsleren – men som i realiteten legitimerer overgrepene den ansatte utsettes for.
I denne saken har tingrettsdommer og sorenskriver Knut Broberg:
feiltolket gjeldende rett,
ignorert Høyesteretts ferske og prinsipielle praksis,
unnlatt å vurdere gjengjeldelse etter arbeidsmiljøloven,
tilsidesatt tydelig og troverdig vitnestøtte,
bagatellisert funnene fra både Arbeidstilsynet og Statsforvalteren.
Det foreligger med andre ord en rekke rettsanvendelsesfeil og utelatelser som samlet sett og egentlig hver for seg, fullstendig undergraver dommens holdbarhet. Resultatet er en avgjørelse som fremstår som et nytt, nedslående eksempel på hvordan rettssystemet – stikk i strid med lovens intensjon – slår ned på varslere i stedet for å beskytte de av oss som har våget oss på denne rollen, og deretter søkt beskyttelse i Norges domstoler.
Dommen mot denne sakens varsler, sykepleier Torunn Rivedal, er ikke bare urimelig. Den illustrerer med all tydelighet hvordan makt og systemlojalitet får overskygge fakta og rettssikkerhet – og hvordan domstolenes behandling av varslingssaker fortsatt havner i rettspolitiske blindsoner.
Rivedals varslingssak er så alvorlig og omfattende at Monsens Revelje nå vil bruke tre søndager på å gå relativt grundig gjennom hele sakskomplekset. Det er nødvendig. For dette handler ikke bare om én person – det handler om hvordan norske arbeidstakere fortsatt knuses for å gjøre nettopp det samfunnet ber oss om: å si fra om alvorlige kritikkverdige forhold som koster samfunnet utallige milliarder av kroner.
Før det gripes fatt i første del av saken, ønsker Monsens Revelje å rette oppmerksomheten mot innsamlingsaksjonen for Torunn Rivedal – en varsler som nå, i tillegg til den massive belastningen hun har stått i, er dømt til å betale en regning på ca. en million kroner i saksomkostninger etter kun tingrettsbehandlingen. Og det for et klart justismord, signert av en inhabil og inkompetent dommer. Innsamlingsaksjonen finner du ved å trykke på knappen under.
Varslingssakens del 1
Torunn Rivedal begynte som sykepleier ved langtidsavdelingen på Førde omsorgssenter i Sunnfjord kommune 1. november 2021, etter en periode som vikar samme sted. Med videreutdanning i geriatri, stort faglig engasjement og sterk pasientfokus gikk hun inn i stillingen med oppriktig vilje til å gjøre en forskjell. Hun arbeidet i 100 % stilling med tredelt turnus – 30 % dag- og kveldsvakter og 70 % nattevakter.
Fra 2022 begynte hun å rapportere alvorlige avvik i kommunens kvalitetssystem «Rettesnora». Meldinger om pasientfall, feilmedisinering, manglende sikkerhetsutstyr, inaktive sensorer og språkproblemer knyttet til ufaglærte eller fremmedspråklige kolleger utgjorde til sammen i overkant av 150 varsler frem til sommeren 2024. I tillegg varslet hun muntlig til ledelsen, både enhetsleder og assisterende leder.
Men i stedet for å bli tatt på alvor, ble hun gradvis sykemeldt som følge av det hun opplevde som et stadig mer belastende og fiendtlig arbeidsmiljø. Hun fryktet etter hvert at ledelsen forsøkte å snu saken mot henne – at hun, varsleren, var i ferd med å bli gjort til problemet.
Etter å ha sendt formelt varsel til Statsforvalteren sa hun i 2024 opp sin stilling. Hun sto da i det hun opplevde som gjengjeldelse for å ha forsøkt å varsle om alvorlige forhold. Hun gikk til sak mot Sunnfjord kommune og krevde erstatning for brudd på varslervernet i arbeidsmiljøloven.
Men dommen fra tingretten konkluderte med at det hun hadde gjort, ikke var varsling. Og slik ble nok en gang et tydelig forsøk på å si ifra – i tråd med helsepersonelloven og kommunens egne retningslinjer – ignorert og avvist.
Dette er ikke bare en dom mot en sykepleier. Det er enda en dom som reiser grunnleggende spørsmål om rettssikkerheten til varslere i norsk arbeidsliv.
Dommerens habilitetsproblem
Hoveddommer i varslersaken som altså ble behandlet i tingretten i februar 2024, var sorenskriver Knut Broberg. Det han selv ikke sier noe om er at han tidligere var assisterende rådmann i Flora kommune, og fortsatte som assisterende kommunedirektør i Kinn kommune frem til juni 2019 – under daværende kommunedirektør Terje Heggheim. Det var nettopp Heggheim og denne kommunen, Brobergs tidligere arbeidsgiver, som nå sto som saksøkt for brudd på varslervernet i arbeidsmiljøloven.
Domstolloven § 108 stiller klare krav til dommeres habilitet. Bestemmelsen slår fast at en dommer er inhabil dersom det foreligger «særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til dommerens upartiskhet». Dette gjelder selv om det ikke foreligger familieforhold, økonomiske interesser eller direkte involvering i saken. I varslingssaker – hvor maktforhold, politiske bindinger og lojalitetsbånd står sentralt – bør slike hensyn til upartiskhet vurderes med særlig årvåkenhet.
Det må følgelig kunne stilles spørsmål ved Brobergs habilitet, all den tid han i flere år har hatt et tett og nært arbeidsforhold til kommunens øverste administrative ledelse, som nå er part i saken. Dette burde åpenbart kvalifisere som en særegen omstendighet, særlig når man tar sakens karakter og kompleksitet i betraktning. Likevel valgte Broberg å dømme i saken – og det er varsleren som virkelig har måttet bære konsekvensene.
I dommens innledning listes alle sykemeldingsperiodene til Torunn Rivedal opp, uten noen forklaring på relevans. Dette fremstår som en uuttalt antydning, snarere enn et saklig anliggende. Det som derimot glimrer med sitt fravær, er en reell og nyansert vurdering av sakens kjerne: hvorvidt kommunen har brutt varslervernet, og om gjengjeldelse faktisk har funnet sted. Det er dessuten påfallende hvordan sentrale faktiske opplysninger må hentes fra andre kilder enn selve dommen – som i liten grad berører kjernen i Rivedals varsling eller de strukturelle forholdene hun påpekte.
At en dommer med så klare bånd til kommunen ikke en gang problematiserer sin egen habilitet, svekker tilliten ikke bare til dommen, men til hele rettsprosessen. I en sak der troverdighet, makt og varsling står på spill, er dommerens uavhengighet ikke bare viktig – den er avgjørende.
Historikk ved Førde Omsorgssenter
En viktig bakgrunn for saken – som for det meste er utelatt fra tingrettens dom – er den gjentatte og dokumenterte historikken ved Førde omsorgssenter, som over flere år har vært gjenstand for offentlig kritikk og medieoppmerksomhet. Selv om det er flere oppslag fra tidligere år også, velger Monsens Revelje å sette startskuddet ved lokalpressens oppslag i februar 2020. Da skrev avisen Firda om bekymringsfulle forhold ved den skjermede avdelingen – den samme avdelingen hvor Torunn Rivedal ble ansatt drøyt halvannet år senere. Pasienter ble observert med blåmerker som etter alt å dømme stammet fra hardhendt behandling. Ansatte varslet om alvorlig lav bemanning og utstrakt bruk av ufaglærte vikarer, noe som i praksis gjorde det umulig å yte forsvarlig helsehjelp.
Det ble også rapportert om maktbruk overfor pasienter uten at dette var nedfelt i vedtak, noe som ble tolket som tegn på både manglende kompetanse og en ukultur i avdelingen. En pårørende uttalte at slike handlinger er ulovlige uten vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunalsjef Kirstin Bruland – som da og senere var en sentral aktør i kommunens ledelse – lovet tiltak, blant annet økt opplæring, holdningsarbeid og mulige digitale løsninger.
Noen måneder senere fulgte flere medieoppslag. Denne gangen handlet det om en demenspasient som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Et tilsyn ble iverksatt, og det ble konstatert nye blåmerker på pasienten. Årsaken ble igjen knyttet til hardhendt behandling og manglende tilsyn, særlig om natten, der én eneste nattevakt hadde ansvar for 16 pasienter. Helsetilsynet konkluderte med at helsehjelpen var uforsvarlig og i strid med helse- og omsorgstjenesteloven. Ansatte hadde lenge varslet om bemanningssituasjonen, men ledelsen iverksatte ingen tiltak før Fylkesmannen grep inn. Kommunalsjef Bruland anerkjente alvoret, men det er uklart hvilke konkrete tiltak som faktisk ble gjennomført.
Sommeren 2021 fikk Førde omsorgssenter igjen negativ omtale. Denne gangen dreide det seg ikke bare om bemanning, men også om alvorlige bygningsmessige mangler og svekket arbeidsmiljø. Sluk var tette, og vinduer kunne bare åpnes i luftestilling, noe som førte til temperaturer på opptil 36 grader i pasientrommene. Ringesystemet var ute av drift, og pasienter måtte i stedet bruke manuelle bjeller for å tilkalle hjelp. Bruland uttrykte på nytt bekymring og påpekte at eldrebølgen traff med økende behov, mens ressursene ikke fulgte med. Hun beskrev minimumsbemanningen som utilstrekkelig og etterlyste flere midler, bedre rekruttering og økt kompetanse for å sikre en bærekraftig eldreomsorg.
Denne historikken tegner et tydelig bilde: vedvarende utfordringer ved Førde omsorgssenter knyttet til pasientsikkerhet, systemsvikt, og fravær av tiltak – til tross for varsler og gjentatte medieoppslag. Dette er ikke tilfeldige enkelthendelser, men del av et mønster. I denne konteksten fremstår Torunn Rivedals mange og alvorlige avviksmeldinger som både nødvendige og høyst relevante. At slike forhold overhodet ikke løftes frem i rettens vurdering, svekker dommens forankring i realitetene – og etterlater et inntrykk av at historikken er bevisst ignorert.
Rivedals ansettelse og lederskifte
Etter noen måneder som vikar ble Torunn Rivedal 1. november 2021 fast ansatt som sykepleier ved langtidsavdelingen på Førde omsorgssenter. Hun gikk inn i en krevende tredelt turnus, i en avdeling preget av høy kompleksitet og allerede kjente utfordringer.
Tidlig i 2022 sa den daværende avdelingslederen opp sin stilling. Hun orket ikke mer. Kommunalsjef Kirstin Bruland tilbød stillingen til Camilla Sørensen – en person uten ledererfaring, men med noe kjennskap til kommunens systemer. Sørensen takket ja og tiltrådte i mars 2022, etter å ha fått én dags opplæring. Hun kjente verken personalet eller de etablerte rutinene, men så stillingen som en mulighet til å opparbeide seg ledererfaring. Det var en krevende start i en travel periode.
I mai samme år ble det publisert medieoppslag som viste til at ansatte ved Førde omsorgssenter var de eneste i omsorgssektoren i Sunnfjord kommune som ikke hadde betalt lunsjpause. I praksis betydde dette at de jobbet lengre dager enn kolleger i tilsvarende stillinger andre steder i kommunen – inkludert egne vikarer. En tilpasning til like arbeidsvilkår ville kreve to ekstra årsverk. Kommunalsjef Bruland lovet tiltak med mulig oppstart i januar 2023, men med forbehold om økonomi. Løsningen kom imidlertid raskere enn varslet. Høsten 2022 ble arbeidstiden redusert gjennom omlegging av turnus, økt bruk av matverter og omfordeling av oppgaver – tiltak som i praksis innebar effektivisering. Samtidig uttrykte flere ansatte bekymring for at endringene kunne svekke kvaliteten i pasientbehandlingen.
Kort tid etter Sørensens tiltredelse valgte også assisterende avdelingsleder å si opp sin stilling. I en periode fra våren til august 2022 sto Sørensen alene med ledelsesansvaret for langtidsavdelingen. Først da ble Siv Osvoll Årdal ansatt som ny assisterende enhetsleder. Både Sørensen og Årdal skal ha uttrykt usikkerhet i sine roller, i en arbeidshverdag preget av stort press og krevende driftssituasjon. Sørensen beskrev senere situasjonen som «learning by doing», en erfaring som til slutt ble uutholdelig.
På toppen av dette manglet kommunen fortsatt et fungerende elektronisk system for å systematisere forbedringsarbeid knyttet til pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og HMS-forhold. Omsorgssenteret sto derfor uten verktøy for å følge opp eller analysere meldte avvik på en strukturert måte, samtidig som både personalet og pasientene sto i et stadig mer presset omsorgstilbud.
Varsling og arbeidsmiljøproblemer
I mai 2022 publiserte en representant fra kommunens eldreråd et leserbrev i lokalavisen, der vedkommende rettet skarp kritikk mot eldreomsorgen i Førde. Vedkommende beskrev en sektor preget av plassmangel, lav grunnbemanning, mange deltidsstillinger, manglende kompetanse og kronisk underbudsjettering. Dette var ikke nye problemer – de hadde blitt varslet om gjentatte ganger tidligere – men forholdene hadde ikke endret seg. Tvert imot: plassmangelen var blitt enda mer kritisk, og rekrutteringen av fagpersonell nærmet seg et bristepunkt.
Samtidig, sommeren 2022, opplevde den erfarne sykepleieren Torunn Rivedal at samarbeidet med den nyansatte avdelingslederen Camilla Sørensen ble stadig mer utfordrende. Ifølge Rivedal var det betydelig rot knyttet til både turnus og lønn, noe som førte til at hun så seg nødt til å kontakte lederen mens hun var på ferie. Dette skal Sørensen i ettertid ha opplevd som så belastende at det ifølge henne ødela hennes første ferieuke – uten at det fremgår hva som konkret ble sagt eller gjort som skulle rettferdiggjøre en slik påstand.
Våren 2023 ble pasientvarslingssystemet «Rettesnora» endelig tatt i bruk ved omsorgssenteret. Systemet innebar både aktiv varsling, hvor pasienten selv trykker på en knapp, og passiv varsling via sensorer som registrerer bevegelse – i tillegg til funksjoner som epilepsialarmer, sengematter og kameratilsyn, tilpasset den enkelte pasients behov. Systemet inneholdt også en digital avviksmodul, som skulle gi ansatte mulighet til å melde inn og følge opp avvik på en mer effektiv og strukturert måte. Assisterende enhetsleder Siv Årdal uttalte på dette tidspunktet at alle avviksmeldinger ville bli loggført, og at systemet ville bidra til både oversikt og tidsbesparelse.
Både før og etter innføringen av «Rettesnora» fortsatte Rivedal å melde inn både mindre, større og svært alvorlige avvik. Blant annet varslet hun om at pasienter ikke fikk nødvendige medisiner, eller i enkelte tilfeller fikk feil medisiner – inkludert andre pasienters medikamenter – med potensiell helseskade som konsekvens. Hun rapporterte også om flere unødvendige fallhendelser som følge av mangelfulle sikringsrutiner, dårlig kommunikasjon og manglende opplæring av ansatte. I tillegg varslet hun om store mangler i dokumentasjon i pasientjournalene – et alvorlig brudd på helselovgivningen. Rivedal reagerte også på at mange ansatte ikke visste hvordan de skulle bruke avvikssystemet, heller ikke etter innføringen av det nye digitale verktøyet.
Det er i denne virkeligheten, med et langvarig mønster av svikt, manglende oppfølging og dårlig systemforståelse, at Rivedal forsøkte å si ifra – gang på gang. Varslingen hennes var ikke tilfeldig eller løsrevet, men et konsekvent forsøk på å rette søkelys mot forhold som utgjorde reell risiko for pasientsikkerheten. Likevel ble hun møtt med motstand, og etter hvert med det hun opplevde som nærmest kontinuerlige gjengjeldelser.
Ledelsens motstand mot varsling
Torunn Rivedal opplevde at ledelsen motarbeidet hennes forsøk på å si ifra om kritikkverdige forhold i driften. Ifølge henne ga avdelingsleder Camilla Sørensen uttrykk for at det ikke var nødvendig å skrive så mange avvik – underforstått fordi det innebar en arbeidsbelastning for henne selv å svare dem ut. Men for Rivedal, som autorisert sykepleier, var det aldri et alternativ å se bort når pasientene ble utsatt for mangelfull, uverdig eller uforsvarlig behandling. Å skrive avvik er ikke bare en rettighet – det er en plikt, forankret både i helsepersonelloven og i Sunnfjord kommunes egne avviksrutiner.
Likevel var oppfølgingen av de innmeldte avvikene fraværende. Ifølge Rivedal tok det ofte flere måneder før meldingene i det hele tatt ble behandlet, og da ble de i praksis bare «lukket» – uten noen form for tilbakemelding eller korrigerende tiltak. I personalmøtene ble det ikke informert om status eller læringspunkter fra avvikene. Resultatet var at de samme feilene og hendelsene gjentok seg, og Rivedal opplevde at hun igjen og igjen måtte melde inn de samme alvorlige forholdene. Etter hvert fikk hun et klart inntrykk av at lederen så på både henne og avviksmeldingene som en belastning – ikke som et viktig bidrag til bedre pasientsikkerhet.
I mai 2023 kom vendepunktet. Da mottok Rivedal en e-post fra avdelingsleder Sørensen med et påbud: hun skulle ikke lenger gi muntlige tilbakemeldinger om avvik – verken til lederen selv, den nye assisterende lederen, verneombudet eller tillitsvalgte. Begrunnelsen var «kapasitetshensyn». I stedet ble hun bedt om å samle alle avvik og sende dem skriftlig per e-post. Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid at e-posten ble sendt med hele fem personer i kopi – verneombudet og representanter fra Fagforbundet, NSF og Delta – noe som gjorde det klart at Rivedal hadde vært tema i møter og diskusjoner hun selv ikke hadde vært en del av.
For Rivedal fremsto dette ikke bare som et forsøk på å begrense varslingen, men som en personalsak gjennomført bak hennes rygg. Hun reagerte sterkt på at lederen – i egenskap av arbeidsgiver – hadde diskutert henne med tillitsvalgte og verneombud uten å informere henne, innkalle henne til møte eller gi henne mulighet til å forklare seg. At det hele ble forankret i et «kapasitetsproblem» fremsto som en tilsløring av realitetene: ledelsen ønsket rett og slett færre ubehagelige avviksmeldinger.
Rivedal kjente seg heller ikke igjen i påstanden om at hun hadde hatt mye kontakt med tillitsvalgte eller verneombud, slik de åpenbart selv hadde formidlet til avdelingslederen. Hun hadde, som enhver annen ansatt, snakket med kolleger i arbeidssituasjonen – også dem som tilfeldigvis hadde slike roller – men uten å oppsøke dem som varslingsinstanser.
Dagen etter e-posten ble Rivedal sykemeldt. Som respons sendte avdelingsleder Sørensen en kort melding: «Sunnfjord kommune praktiserer 3-part samarbeid med organisasjonene og verneombud. Som et ledd i arbeidet mot en bedre praksis på tilbakemeldinger vil en ha disse skriftlig.»
For Rivedal fremsto dette som en bekreftelse på at avviksmeldingene hennes ikke ble verdsatt, og at de nå skulle kanaliseres på en måte som fjernet dem fra den daglige arbeidsdialogen. Kombinasjonen av manglende oppfølging, lukking uten tiltak og tiltakende press om å endre varsleradferd – alt dette bidro til at hun etter hvert opplevde situasjonen som en form for systematisk gjengjeldelse.
Dialogmøte og beklagelser
Etter hendelsene i mai 2023 tok Torunn Rivedal kontakt med kommunalsjef Kirstin Bruland for å varsle om det hun opplevde som uholdbar lederatferd. Bruland kjente Rivedal som en faglig sterk og engasjert sykepleier, og lovet å ta en prat med avdelingsleder Camilla Sørensen om situasjonen. Rivedal kontaktet deretter hovedverneombudet (HVO), og i samarbeid med fagforeningen ble det innkalt til et dialogmøte 30. mai 2023. Til stede var avdelingslederen, representanter fra personalavdelingen, tillitsvalgte og hovedverneombudet.
Under møtet ble det også trukket frem en tidligere hendelse der Rivedal hadde uttrykt bekymring over språk- og kommunikasjonsutfordringer blant fremmedspråklige ansatte. Hun hadde i en telefonsamtale med Sørensen reagert på at enkelte ansatte forlot tjenesten for å be under Ramadan, noe hun mente kunne føre til redusert beredskap og økt sykefravær. Ifølge Rivedal var hensikten å belyse risikoen for svikt i tjenestene, ikke å diskriminere. Sørensen reagerte likevel sterkt og anklaget henne for å ha kommet med rasistiske uttalelser. Denne anklagen avviste Rivedal på det sterkeste, og understreket at hun som sykepleier var opptatt av forsvarlig drift – uavhengig av de ansattes kulturelle eller religiøse bakgrunn. Temaet – forholdet mellom språkkompetanse, kommunikasjon og pasientsikkerhet – var en gjennomgående rød tråd i hennes varslinger.
Dialogmøtet konkluderte med at det måtte etableres rutiner som sikret at religionsutøvelse ikke gikk på bekostning av forsvarlig tjeneste. Sørensen og Rivedal ble enige om å legge saken bak seg. I tillegg erkjente avdelingslederen at det var feil å ha omtalt Rivedal i trepartsmøtet uten hennes tilstedeværelse, og at den opprinnelige e-posten 8. mai med flere kopimottakere var uheldig. Hun hadde i sitt første svar tre uker tidligere ikke tatt ansvar, og først etter krav fra Rivedal ble det sendt en skriftlig unnskyldning – med kopi til de opprinnelige mottakerne:
«Jeg vil med dette få beklage for at e-posten sendt til deg den 8.5.23 ble sendt med medlemmer i 3-partsmøte i kopi. Når navnet ditt ble nevnt i 3-partsmøte skulle jeg gitt beskjed om at diskusjoner skal bestå av generelle problemstillinger. Jeg forstår at dette ble ubehagelig for deg og beklager dette. Jeg ser at denne informasjonen skulle vært tatt opp med deg en til en. Etter ønske fra deg står de samme i kopi på denne eposten.»
Møtet omhandlet også en tredje sak, der Sørensen hadde involvert Rivedal i et forhold som gjaldt en annen ansatt. Rivedal opplevde dette som grenseoverskridende og ubehagelig. Også dette forholdet måtte Sørensen beklage, og partene ble tilsynelatende enige om å legge også denne saken bak seg.
I realiteten bar møtet preg av en rekke innrømmelser fra ledelsen, og Rivedal satt igjen med inntrykket av at det var hun som hadde fått medhold. Dette kan også ha vært en belastning for Sørensen, som måtte beklage flere alvorlige feiltrinn overfor en underordnet medarbeider. Til tross for intensjonen om forsoning, fikk Rivedal aldri tilsendt referat fra møtet, til tross for gjentatte forespørsler. Enda mer alvorlig var det at avdelingslederen fortsatte å sende e-poster om Rivedal til de samme tillitsvalgte og verneombud, uten at Rivedal ble informert eller satt i kopi.
Det var gjennom kollegaer at Rivedal etter hvert ble kjent med at slike e-poster fortsatte å sirkulere – også etter den formelle beklagelsen. Denne mangelen på åpenhet og gjentatte brudd på grunnleggende prinsipper for medvirkning og partsoffentlighet, forsterket Rivedals opplevelse av å være utsatt for usynliggjøring og gjengjeldelse. Kombinert med en rekke andre ubehagelige episoder knyttet til den nye lederduoen, bidro dette til at hun høsten 2023 ble helt eller delvis sykemeldt i lange perioder.
Neste ukes fortsettelse av saken innledes med dommerens villedende fremstilling. På gjensyn og god søndag!
Kommentarer