En dom som legitimerer overgrep mot varslere

Del 2

Resymé fra forrige søndag

Saken om sykepleier Torunn Rivedal er et rystende eksempel på hvordan det norske rettssystemet svikter varslere. Til tross for omfattende og dokumenterte varslinger om kritikkverdige forhold ved Førde omsorgssenter, har denne sykepleieren blitt møtt med motstand, bagatellisering og systematisk gjengjeldelse – både fra arbeidsgiver og rettsapparat. Rivedals varslinger om blant annet feilmedisinering, uforsvarlig bemanning og pasientfall, ble i liten grad fulgt opp av ledelsen, og sykepleieren ble til slutt pålagt å sende varsler skriftlig via e-post, med ledelsens interne diskusjoner om henne som bakteppe. Dialogmøtet som ble holdt for å rydde opp, førte til beklagelser fra ledelsen, men samtidig fortsatte den negative omtalen av henne uten hennes vitende. Den påfølgende rettssaken mot Sunnfjord kommune endte i nederlag for Rivedal, etter en dom som suverent ignorerte sentrale vitneforklaringer, relevante fakta og en høyesterettsdom fra 2023, og som dessuten ble avsagt av en dommer med tette bånd til kommunen.

Med dette sakskomplekset som kontekst går Monsens Revelje videre i saksomtalen, og først litt nærmere om dommen fra tingrettsdommer Knut Broberg. For ikke bare unnlater denne fyren å gi en troverdig og presis gjengivelse av de faktiske hendelsene. Han benytter også en språkbruk som helt klart har til hensikt å svekke varslerens troverdighet, og som i praksis forvansker forståelsen av det alvorlige gjengjeldelsesmønsteret hun sto midt oppe i.

Dommerens villedende fremstilling

Tingrettsdommer Knut Broberg omtaler ikke innholdet i de e-postene som Rivedal senere ble kjent med at avdelingsleder Sørensen hadde sendt til deltakere i trepartsmøtet. I stedet nøyer han seg med å skrive at Rivedal var «av den oppfatning at det ble skrevet ytterligere e-poster fra avdelingsleder Sørensen til deltagerne i tre-partsmøtet som omhandler Rivedal uten at hun mottok disse». Ved å bruke denne formuleringen; «av den oppfatning», sår dommeren aktivt tvil om hvorvidt e-postutvekslingen faktisk fant sted.

At dommeren heller ikke nevner innholdet i e-postene, til tross for at de har direkte relevans for påstanden om gjengjeldelse, er i seg selv oppsiktsvekkende. Når det samtidig ikke foretas noen drøfting av hvorvidt varsleren er blitt omtalt bak sin rygg av sin nærmeste leder, etter at saken tilsynelatende var gjort opp i et formelt dialogmøte, fremstår det som et bevisst valg å tone ned saksforholdets alvor. Denne formen for språkbruk og selektiv gjengivelse er neppe tilfeldig. Den føyer seg inn i et mønster i dommen der Rivedal konsekvent fremstilles i et negativt lys, til tross for at hennes varsling i realiteten retter seg mot strukturelle og pasientkritiske forhold, ikke personlige uoverensstemmelser.

Den samme måneden dommen falt, uttalte en lokalpolitiker i Sunnfjord kommune at det er folkevalgtes plikt å formidle kritikkverdige forhold i omsorgstjenesten, også når denne informasjonen kommer direkte fra ansatte. Politikeren advarte mot at all kommunikasjon måtte kanaliseres gjennom administrasjonen, som ofte hadde egeninteresse i å filtrere eller bagatellisere negative innspill. Han viste til en konkret hendelse fra 2010, da han på eget initiativ besøkte et omsorgssenter etter invitasjon fra ansatte og pårørende. Under besøket ble det avdekket alvorlige forhold som kommuneadministrasjonen tidligere hadde benektet.

Reaksjonen fra daværende kommunedirektør Terje Heggheim var å innføre en ny regel: administrative ledere skulle varsles før slike besøk kunne finne sted – et tiltak mange tolket som et forsøk på å kontrollere og begrense åpenhet. Tiltaket skapte sterk offentlig debatt og fikk bred mediedekning i kommunen. Etter press måtte Heggheim moderere kravet: administrasjonen kunne informeres, men ikke ha rett til å koordinere eller styre slike besøk.

Manglende oppfølging av avvik

For Torunn Rivedal ble situasjonen ved Førde omsorgssenter aldri bedre. Tvert imot. Til tross for et tydelig rammeverk for avviksbehandling i kommunens internkontrollsystem «Rettesnora», erfarte hun gang på gang at systemet i praksis ikke fungerte etter sin hensikt.

Ifølge kommunens egen prosedyre skal avviksregistrering: «sikre at registrerte avvik vert meldt, følgt opp og lukka på ein korrekt og dokumenterbar måte. Ved å identifisere, melde, behandle og dokumentere avvik, uønskte hendingar og forbetringsforslag skal ein sikre at det vert sett i verk korrigerande tiltak for å avgrense skade der og då og førebyggje at nye skjer. Hovudføremålet med å melde avvik er å lære av hendingane og motivere til kontinuerleg forbetring for å levere gode tenester og tryggje arbeidstilhøva for dei tilsette.»

I praksis opplevde Rivedal at dette var en papirteori uten bakkeforankring. Nesten ingen av de mange avvikene hun meldte inn ble tatt opp i personalmøter, og behandlingen uteble i lang tid. Når sakene til slutt ble åpnet etter fire til seks måneder, ble de i hovedsak bare lukket, uten noen form for konkret oppfølging eller forbedringstiltak.

Det ble ikke gjort forsøk på læring, systemendring eller dialog i personalgruppa. Med andre ord: formålet med avvikssystemet; å lære, forbedre og forebygge, ble fullstendig satt til side. Det var også årsaken til at Rivedal endte med å melde inn drøyt 150 avviksmeldinger fra 2022 frem til hun sluttet (og ikke 115 slik Broberg hevder i dommen). Dette sentrale aspektet ignoreres like fullstendig av dommeren.

Dommerens varslerfiendtlige konklusjon

I stedet for å anerkjenne den åpenbare realiteten bak Rivedals mange meldinger om alvorlige og gjentakende svikt i pasientbehandlingen, velger dommer Knut Broberg en tilnærming som fremstår både varslerfiendtlig og rettslig feil. I dommen heter det:

«Rivedal har ikke på noe tidspunkt, verken i tilknytning til innmeldingene, håndteringen eller ved/etter lukking av avvik – gjort gjeldende at meldingene som sådan skal anses som et varsel. Alle meldingene er innført i avviksmodulen i Rettesnora. Ingen meldinger er inngitt i varslingsmodulen. Dette understøttes ytterligere ved Rivedals brev av 18. januar 2024, hvor hun kun henviser til kommunens avviksprosedyrer. Hertil kommer også det forhold at anførselen om at avviksmeldingene skal anses som varsel etter arbeidsmiljøloven kapittel 2 A først ble gjort gjeldende etter at saken ble rettsliggjort.»

Deretter slår han fast at: «De fremsatte avviksmeldingene, verken enkeltvis eller samlet, kan anses som et varsel om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet etter arbeidsmiljøloven kapittel 2 A. Det er tale om meldinger inngitt med et formål om å forebygge og forbedre den løpende utførselen av arbeidet. (…) Det var derfor ikke synlige forhold som ga kommunen en rimelig oppfordring til å behandle meldingene etter varslingsmodulen i Rettesnora.»

Denne konklusjonen er påfallende. Den fremstår som en juridisk innstramming av varslerbegrepet som er fullstendig i strid med det som følger av både arbeidsmiljølovens bestemmelser og Høyesteretts avgjørelse i Nortura-saken (HR-2023-2430-A).

Arbeidsmiljøloven § 2 A-1 stiller ingen krav til at arbeidstaker eksplisitt merker en melding som et «varsel» eller benytter et bestemt system. Det avgjørende er hvorvidt ytringen gjelder kritikkverdige forhold i virksomheten, og om arbeidsgiver hadde rimelig grunn til å oppfatte ytringen som et varsel. Dette prinsippet ble grundig fastslått av Høyesterett 21. desember 2023, der det uttrykkelig ble slått fast at verken kanalvalg, formkrav eller arbeidstakerens egne intensjoner er avgjørende for vurderingen.

Brobergs resonnement gjør i praksis det motsatte: Han legger ensidig vekt på at meldingene ble sendt via avviksmodulen og ikke i varslingsmodulen i Rettesnora, og at Rivedal først senere henviste til arbeidsmiljøloven. Dette er formalisme i strid med gjeldende rett. Når en sykepleier dokumenterer over 150 alvorlige og gjentatte avvik – inkludert feilmedisinering, pasientfall og svikt i pasientjournaler – over lang tid og uten at tiltak iverksettes, er det selvfølgelig ikke tvil om at dette reelt sett er varsling om alvorlig kritikkverdige forhold.

At dommeren likevel velger å trekke en konklusjon som avviser både innholdet og sammenhengen i varslingen, fremstår ikke bare rettslig uholdbart, men også som en alvorlig svekkelse av det varslervernet lovgiver og Høyesterett har søkt å styrke.

Denne dommerens budskap er at så lenge en varsler ikke bruker riktig modul, står vedkommende uten varslerbestemmelsenes rettsvern, uansett hvor alvorlig innholdet er. Dette er en rettsforståelse som fullstendig undergraver lovens formål og varslingsinstituttet. Et heller kaldt signal til andre ansatte som vurderer å si ifra.

Høyesteretts rettsanvendelse ignorert

Den systematiske neglisjeringen av de innmeldte bekymringene ved Førde omsorgssenter representerer ikke bare dårlig forvaltningsskikk, det er også et alvorlig svik mot intensjonen bak varslervernet i arbeidsmiljøloven. Loven er nettopp ment å beskytte arbeidstakere som sier ifra om forhold som truer pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og forsvarlig drift.

I Nortura-dommen (HR-2023-2430-A) fastslo Høyesterett med tydelighet at det ikke er avgjørende hvilken kanal som benyttes, eller hvilke ord arbeidstakeren bruker. Det sentrale vurderingstemaet er om arbeidsgiver, basert på innholdet i ytringen og konteksten rundt, hadde rimelig grunn til å oppfatte det som et varsel om kritikkverdige forhold. Form og format er underordnet. Innhold og alvor er det som teller.

Når en sykepleier over måneder og år sender inn mer enn 150 meldinger om alvorlige og gjentakende forhold, herunder feilmedisinering, manglende dokumentasjon, svikt i pasientsikkerheten og uforsvarlig bemanning, fremstår dette objektivt som et vedvarende og tydelig varsel. Når meldinger om slike forhold gjentas, uten at forbedring skjer, og når oppfølgingen uteblir eller reduseres til passiv lukking, må dette i rettslig forstand betraktes som varsling. Det er nettopp slike mønstre lovgiver og rettspraksis har hatt i tankene når man har formulert og fortolket varslervernet.

Likevel valgte dommer Knut Broberg å konkludere med at dette ikke utgjorde varsling etter arbeidsmiljøloven, fordi meldingene ble sendt gjennom «avviksmodulen» og ikke via den særskilte «varslingsmodulen» i kommunens kvalitetssystem Rettesnora. Enda engang; en slik vurdering ignorerer fullstendig det bærende prinsippet fra Høyesterett: det handler ikke om hvorvidt arbeidstaker formelt kaller det et varsel, men om arbeidsgiver med rimelighet burde ha forstått at det var nettopp det.

Ved å redusere Rivedals omfattende og konsekvente varsling til isolerte driftsmeldinger uten rettslig betydning, åpner dommeren samtidig for en farlig praksis: at arbeidsgivere i realiteten kan unngå ansvaret for oppfølging og beskyttelse, bare ved å ignorere budskapet og peke på at det ikke kom i «riktig innpakning». Dette uthuler ikke bare varslingsinstituttet; det bidrar ytterligere til dagens ukultur om at det ikke lønner seg å si ifra.

Men lovens intensjon, og Høyesteretts presisering, sier altså det motsatte. Varslervernet er ment å beskytte nettopp i slike situasjoner: når alvorlige bekymringer blir ignorert over tid, og arbeidstaker til slutt mister tillit til både ledelsen og systemet. Å hevde at Rivedals varsling ikke omfattes av arbeidsmiljøloven, er ikke bare en rettsanvendelse i strid med gjeldende høyesterettspraksis, det er også etisk uforsvarlig.

Dommerens avvisning av gjengjeldelse

Den opplagt inhabile dommer Knut Broberg konkluderer videre: «Ettersom avviksmeldingene ikke er å anse som et varsel, vil ingen av de anførte hendelsene før inngivelsen av Rivedals brev av 18. januar 2024 kunne anses som ulovlige gjengjeldelser. Retten går derfor ikke nærmere inn på de konkrete hendelsene som er anført å utgjøre gjengjeldelseshandlinger fra arbeidsgiver.»

Med denne konklusjonen gjør dommeren to høyst problematiske ting: For det første setter han et kunstig skille mellom varsling og gjengjeldelse, der han utelukkende vurderer det formelle tidspunktet for når Rivedal eksplisitt viste til arbeidsmiljølovens varslervern, og ignorerer innholdet i meldingenes alvor og kontekst. For det andre velger han bevisst å ikke gå inn i det faktiske hendelsesforløpet, til tross for at det nettopp er disse hendelsene som danner grunnlaget for Rivedals krav om vern mot gjengjeldelse.

Et spesielt alvorlig punkt gjelder avdelingsleder Camilla Sørensens vitneforklaring i retten. Der fremsetter hun, for første gang, en påstand om at Rivedal skal ha hatt en slags «truende» tone under en telefonsamtale hvor hun også angivelig kom med det Sørensen hevder hun oppfattet som rasistiske uttalelser om avdelingens fremmedspråklige ansatte. Den truende konteksten er et alvorlig anklagepunkt som det heller ikke finnes spor av i referatet fra dialogmøtet 30. mai 2023. Tvert imot fremgår det av dokumentet at det var Sørensen som måtte beklage sin egen opptreden, etter å ha omtalt Rivedal i et trepartsmøte og videreformidlet dette i e-post til flere tillitsvalgte og verneombud – uten Rivedals viten eller samtykke.

Det er derfor påfallende at Sørensen først bringer påstanden om eksistensen av noe truende inn som et nytt element i sin vitneforklaring, tilsynelatende uten forankring i tidligere dokumentasjon. Når Broberg samtidig lar være å problematisere dette, og unnlater enhver kritisk vurdering av motstridene i bevisbildet, fremstår mannens behandling av saken som overfladisk og partisk.

Under rettsforhandlingene beskrev Sørensen også kommunikasjonen med Rivedal som tidkrevende og krevende, men avviste at det forelå noen personlig konflikt. Det fremstår som en selvmotsigelse i lys av de mange dokumenterte e-postene som Sørensen fortsatte å sende etter dialogmøtet, e-poster som omtalte Rivedal negativt, og som ble sendt til andre ansatte bak hennes rygg, til tross for tidligere beklagelse og en påstått enighet om å legge saken bak seg.

Brobergs beslutning om ikke å drøfte disse forholdene, under dekke av at varslingen ikke var «formelt etablert» før januar 2024, innebærer i realiteten en alvorlig tilsidesettelse av arbeidstakers rettssikkerhet. Gjengjeldelse er ikke noe som først oppstår når arbeidstaker selv setter en juridisk etikett på det, det oppstår i det øyeblikk arbeidstakeren møter negative reaksjoner som følge av å si ifra om kritikkverdige forhold. Det er nettopp dette arbeidsmiljøloven § 2 A-2 er ment å beskytte mot.

At Broberg overser hele dette hendelsesforløpet, og i stedet aksepterer en ukritisk versjon av ledelsens forklaringer, er nok engang et sterkt varslerfiendtlig signal som undergraver hele varslervernet.

Forverret situasjon og nytt varsel

Etter nesten tre måneder i arbeid, uten reell bedring i situasjonen, ble Torunn Rivedal på nytt sykemeldt i slutten av mai 2023. Hun orket ikke mer. Belastningen fra de mange negative hendelsene, manglende støtte og en stadig mer nedverdigende arbeidshverdag ble for tung å bære. Hun opplevde at både avdelingsleder og assisterende leder var negativt innstilt til henne, at hun ble omtalt i ufordelaktige ordelag og fremstilt på en måte hun ikke kjente seg igjen i, og det uten at hun fikk mulighet til å forsvare seg.

Til tross for sine mange forsøk på å varsle om kritikkverdige forhold, både gjennom avvikssystemet og i dialog med ledelsen, uteble fortsatt konkrete forbedringer. Pasientsikkerhet, forsvarlig omsorg og intern kommunikasjon var fortsatt mangelfull, og det var ingen synlige tegn til læring eller utvikling basert på varslede avvik.

I slutten av august 2023 uttalte kommunalsjef Kirstin Bruland til lokalpressen at situasjonen i eldreomsorgen i Sunnfjord kommune «var under kontroll». Det sto imidlertid i sterk kontrast til virkelighetsbildet som fremkom bare få måneder senere.

I november 2023 mottok Statsforvalteren et nytt varsel, denne gangen fra en gruppe sykepleiere ved Førde omsorgssenter. Varselet beskrev alvorlige og vedvarende brudd på lovpålagte krav, herunder mangler i journalføring, svikt i avviksregistrering, feilmedisinering, og kritisk lav bemanning, spesielt i helger, hvor ufaglærte ofte dominerer vaktlagene. Det ble også pekt på fravær av god praksis, samt mangel på både læreplaner og systematisk opplæring av nyansatte.

Varslerne tegnet et bilde av en fryktkultur, hvor ledelsen motarbeidet avviksrapportering og der lojalitet og stillhet ble premiert høyere enn faglighet og pasientsikkerhet. De ga uttrykk for en tydelig opplevelse av at økonomiske hensyn konsekvent ble prioritert over trygghet, verdighet og kvalitet i tjenestene.

Dette nye varselet, sendt nær ett år etter at Rivedal begynte å melde sine bekymringer om de samme forhold, bekrefter at utfordringene ved omsorgssenteret var reelle, vedvarende og dypt strukturelle. Det setter samtidig kommunens håndtering, og rettens vurdering av Rivedals sak, i et mildt sagt underlig og foruroligende lys.

Dommerens bagatellisering

I sin dom velger tingrettsdommer Knut Broberg å tone ned de alvorlige og dokumenterte forholdene ved Førde omsorgssenter på en måte som fremstår som både unnvikende og bagatelliserende. I stedet for å forholde seg til innholdet i varslingene og omfanget av kritikken, omtaler han situasjonen slik:

«Det er videre allment kjent at det i samme periode ble gjennomført en medarbeiderundersøkelse ved omsorgssenteret. Det er enighet mellom partene at svarene i undersøkelsen viste at det var nødvendig å arbeide med arbeidsmiljøet for de ansatte ved senteret.»

Denne sterkt neddempede formuleringen står i skarp kontrast til realitetene som senere ble avdekket under rettssaken, og til det varslerne faktisk hadde formidlet. Flere sykepleiere vitnet om at medarbeiderundersøkelsen avdekket store og vedvarende problemer, særlig blant sykepleierne. Over 40 prosent av dem valgte i etterkant å varsle om alvorlige forhold ved omsorgssenteret. Dette førte til at Arbeidstilsynet ga omfattende pålegg om forbedringer, og at Statsforvalteren satte senteret under åpent tilsyn i ett helt år, et svært alvorlig signal om manglende forsvarlighet i driften.

Likevel skriver Broberg i sin dom: «Den gjennomførte arbeidsmiljøundersøkelsen, tilsynet fra Statsforvalteren og vitneforklaringene for retten tegnet et bilde av en krevende hverdag, både for ansatte og ledere, som følge av flere og ulike utfordringer knyttet til driften av omsorgssenteret.»

Også her ser vi hvordan dommeren unnlater å forholde seg til alvoret i situasjonen. I stedet tones det hele ned til en slags nøytral beskrivelse av "flere og ulike utfordringer" – en vag og tilslørende formulering som like gjerne kunne gjelde enhver norsk helseinstitusjon med normal driftspress.

Det Broberg unnlater å nevne, er at både Statsforvalteren og Arbeidstilsynet konkluderte med at forholdene ved omsorgssenteret på langt nær var i tråd med lovverket. Det dreide seg ikke om «krevende hverdag», men om systematisk svikt i blant annet bemanning, dokumentasjon, pasientsikkerhet og opplæring. Forhold som direkte angikk innholdet i varslingen fra både Rivedal og andre ansatte.

Ved å beskrive dette som noe «både ansatte og ledere» sto i sammen, utviskes samtidig ansvarsforholdene. Brobergs språkbruk skaper en forestilling om at alle aktører var like berørt, og at kritikken ikke kunne rettes noe bestemt sted. Dermed unnslipper ledelsen ansvar, og dommen ender med å legitimere den samme ukulturen varslerne forsøkte å få slutt på.

Romjulsmøtet og ytterligere gjengjeldelse

Etter nattevakt 29. desember 2023 ble Torunn Rivedal kalt inn på kontoret til avdelingsleder Camilla Sørensen. I sin dom fremstiller dommer Knut Broberg dette som et møte «bedt om» av Sørensen – en fremstilling Rivedal overhodet ikke kjenner seg igjen i. Gitt den langvarige og tilspissede konflikten mellom de to, er det også lite sannsynlig at et slikt møte skulle ha vært ønsket eller initiert på noen harmonisk eller samarbeidsorientert måte.

På dette tidspunktet var relasjonen preget av dyptgående tillitsbrudd. Rivedal var en erfaren, ansvarsbevisst sykepleier som over lengre tid hadde varslet om alvorlige forhold, uten at det hadde ført til forbedringer. Sørensen, på sin side, var en leder uten formell ledererfaring, plassert i en krevende rolle med «learning by doing»-metodikk, og som selv senere skulle sykemelde seg og til slutt forlate stillingen. Likevel ble Rivedal altså møtt med en ny belastning.

Ifølge Sørensens forklaring i retten var møtet initiert på bakgrunn av tilbakemeldinger hun angivelig hadde mottatt fra kolleger om en hendelse første juledag. Rivedal skal, ifølge disse rapportene, ha brukt kraftuttrykk som «kva i HELVETE» og «kva FAEN», noe som ifølge lederen gjorde ansatte utrygge og førte til fravær påfølgende dag. Sørensen hevdet hun ønsket å høre Rivedals versjon og ga tydelig kritikk for fremgangsmåten. Samtalen trakk ut i over to og en halv time.

Rivedal opplevde møtet som dypt trakasserende, en form for verbal overkjøring der hun ble sittende i timevis, utslitt etter nattevakt, for å forsvare seg mot anklager hun ikke kjente seg igjen i. I løpet av samtalen fikk hun også beskjed om å ikke melde inn avvik knyttet til pasientsikkerhet, fordi dette, ifølge Sørensen, både påførte lederen for mye arbeid og kunne oppleves som kritikk mot kollegaer.

Etter møtet skrev Rivedal en avviksmelding om det hun hadde opplevd. Avviket ble behandlet, ikke av en overordnet, men av Sørensen selv. I stedet for å vurdere forholdet objektivt eller videresende meldingen til egen leder eller HR-avdelingen, valgte Sørensen å sende ut e-poster til flere ansatte for å «innhente deres perspektiv», uten å informere Rivedal, som var melder og samtidig sakens kjerne. Sørensen mente dette var uproblematisk, siden Rivedals navn ikke ble nevnt eksplisitt i e-postene.

Men saken gjaldt henne selv og en høyst sensitiv personalsak. Det er både faglig og etisk uforsvarlig at en leder behandler et avvik der hun selv er part, og at hun gjør dette ved å sende ut saken til kolleger for «vurdering», og uten samtykke fra melderen. Slike forhold skulle vært håndtert av overordnet leder eller HR-funksjonen, og i alle tilfeller i dialog med Rivedal som varsler.

At dette avviket i realiteten utgjorde et varsel etter arbeidsmiljøloven § 2 A-1, og at Sørensens håndtering var en gjengjeldelse, burde vært et selvsagt vurderingstema for retten. Men Broberg nevner det ikke med ett ord. I stedet reduserer han hele hendelsen til en nøytral formulering:

«I etterkant av møtet oppstod det en e-postutveksling mellom Rivedal og Sørensen om møtet, bakgrunnen for møtet og de ulike forholdene som ble diskutert mellom dem.»

Ingen omtale av det asymmetriske maktforholdet. Ingen refleksjon over gjengjeldelsesproblematikk. Ingen rettslig vurdering av at Rivedal som varsler satt alene i et møte og ble konfrontert med uspesifiserte anklager, og at hun etterpå ble utsatt for sirkulering av interne vurderinger bak hennes rygg.

Sørensen avviste i retten at hun hadde instruert Rivedal om å ikke melde avvik. Hun hevdet tvert imot at skriftlige meldinger var ønsket, enten i det hun beskrev som et «tungvint system» eller på e-post. Det var, ifølge henne, bare muntlige klager som ble for mye å håndtere. Men hennes egen fremstilling avslørte det motsatte: systemet ble beskrevet som så arbeidskrevende at hun til slutt sto i «kneståande», og mistet følelsen i armer og bein. Det gir således en høy grad av troverdighet til Rivedals påstand om at avvik i realiteten ikke ble behandlet, men bare lukket, og at ledelsen etter hvert utviklet en tydelig motstand mot varslingen.

Det dommen dermed overser, er at ledelsen selv langt på vei dokumenterte en praksis der varsling ble bagatellisert, nedprioritert og – i dette tilfellet – møtt med tiltak som i realiteten utgjør gjengjeldelse. At retten ikke vurderer dette, men heller dekker det med et nøytralt språklig slør, er enda engang en direkte undergraving av varslervernet.

Siste del i saken kommer neste uke.

God søndag kveld!