En dom som legitimerer overgrep mot varslere

Del 3 (avsluttende del)

Forrige søndags gjennomgang av Torunn Rivedals varslersak viser hvordan tingrettsdommer Knut Broberg, til tross for omfattende varsling om alvorlige og vedvarende svikt ved Førde omsorgssenter, avfeide hele sakskomplekset med en rettsforståelse i strid med både lovens intensjon og Høyesteretts praksis. Ved å legge avgjørende vekt på form fremfor innhold, og ved å ignorere varslerens konkrete erfaringer med gjengjeldelse, press og usynliggjøring, fraskriver denne retten seg ansvaret for å beskytte arbeidstakere som faktisk gjør det politiske myndigheter i dette landet ber dem om: å si ifra.

Dommer og sorenskriver Broberg er utvilsomt enda en inkompetent fagdommer som står for en rettspraksis som bagatelliserer varsling og gjør narr av arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser.

Og nå til avslutningen i denne tragiske og provoserende varslersaken, som langt ifra er et enestående justismord i dette landet;

Rivedals formelle varsel

Etter Romjulshendelsen og den inhabile behandlingen den etterfølgende avviksmeldingen/varslingen fikk, var dråpen som førte til at Rivedal besluttet å sende et formelt varsel. 18. januar 2024 gikk varselet til Sunnfjord kommune med overskriften: «Varsel: Eg kjenner meg over tid mobba og trakassert av min einingsleiar Camilla Sørensen ved langtidseininga ved Førde omsorgssenter».

Varselet tok for seg en rekke alvorlige forhold, både systemiske og personrettede, som samlet viser frem et tydelig bilde av langvarig gjengjeldelse og brudd på arbeidsmiljøloven:

1. Tjenstliggjøring og negativ særbehandling;

Rivedal beskrev hvordan ledelsen etter lederbyttet innførte hyppige og betydelige endringer i turnus og rutiner, ofte uten forankring og uten stabilitet. Dette førte til frustrasjon og kaos i arbeidsflyten. Videre rapporterte hun om gjentatt mangel på nødvendige medisiner, hansker og annet beskyttelsesutstyr, kritiske mangler som ikke ble fulgt opp, til tross for stadig gjentatte varsler. Hun pekte også på det vedvarende problemet med at avviksmeldinger ble liggende ubehandlet i fire til seks måneder, for deretter å bli lukket uten tiltak av den uerfarne lederen Sørensen.

2. Mistenkeliggjøring og stempling;

Rivedal skrev at hun ble oppfattet som «brysom» av Sørensen, nettopp fordi hun førte opp avvik og påpekte bekymringer om pasientsikkerhet og uforsvarlig behandling. Dette opplevde sykepleieren som et tydelig signal om at hun skulle tie, en form for subtil, men reell sanksjonering av faglig ytring.

3. Eksponering og uthenging;

Hun ble også utsatt for offentlig eksponering innad i virksomheten. Det gjaldt denne e-posten som Sørensen 8. mai 2023 sendte til en rekke tillitsvalgte og verneombud, og som omtalte Rivedal i negative ordelag. Selv etter at lederen hadde beklaget dette skriftlig i dialogmøtet 30. mai, fortsatte hun likevel å omtale Rivedal i nye e-poster, blant annet ved å videresende avvik varsleren hadde skrevet, for å forsøke å ettergå dem gjennom andre kolleger. Alt dette foregikk bak Rivedals rygg og uten hennes viten.

4. Manglende innsyn og rett til tilsvar;

Rivedal fikk aldri tilsendt referatet fra det omtalte trepartsmøtet, til tross for gjentatte forespørsler. Hun visste heller ikke at det fantes e-poster hvor hun var tema, før kolleger viste henne dem flere måneder senere. Hun opplevde fullstendig mangel på åpenhet, og ingen mulighet til å få innsyn eller imøtegå innholdet.

5. Uønsket behandling i arbeidssituasjonen;

Romjulsmøtet 29. desember 2023 – som fant sted umiddelbart etter endt nattevakt – ble av Rivedal opplevd som en uvarslet og belastende samtale med tydelig disiplinært preg. Hun ble aldri informert om møtets innhold eller gitt anledning til å stille med støtte/tillitsvalgt. Under dette møtet ble hun kritisert for sin fremtoning, kommunikasjon og væremåte, i en samtale hun selv opplevde som forvirrende, usammenhengende og personlig krenkende. Lederen brukte også navngitte kolleger som referanser for kritikken, og hadde tidligere stilt spørsmål ved hvordan en kollegas diagnose påvirket arbeidsutførelsen, noe som forsterket sykepleierens følelse av utrygghet og mobbing.

6. Utestenging og ekskludering;

Fra oktober 2023 ble Rivedal ikke lenger satt opp på teamvakter, til tross for at hun både ønsket det og var godt kvalifisert. Andre sykepleiere, som selv uttrykte at de ikke følte seg kompetente, ble pålagt slike vakter. Rivedal opplevde dette som en bevisst ekskludering, et tiltak for å isolere og marginalisere henne.

7. Psykisk belastning og helsekonsekvenser;

Hun ble sykemeldt i flere perioder som følge av arbeidsmiljøet. Fra Sørensen mottok hun under sykdom, lite annet enn formelle SMS-påminnelser om egne rutiner for fraværsregistrering. Dette opplevdes som unødvendig strengt og som nok et element av kontroll og mistillit. På jobb kunne hun ikke lenger være seg selv, i frykt for at alt hun sa og gjorde skulle bli brukt mot henne, enten i e-poster, avviksmeldinger, i møter hun ikke var invitert til, eller i samtaler mellom ledelsen og kolleger.

Rivedals formelle varsel fremstår både innholdsmessig og juridisk som en krystallklar varsling etter arbeidsmiljøloven § 2 A-1. Det dekker en langvarig og alvorlig rekke av kritikkverdige forhold, og dokumenterer samtidig et mønster av gjengjeldelse i strid med § 2 A-2. At denne varslingssituasjonen i ettertid ble svekket og marginalisert av arbeidsgiver, og ikke løftet frem som den alvorlige rettighetssaken det faktisk var, vitner om en kultur og et system som ikke bare motarbeider varsling, men som aktivt utsetter varsleren for helsefare.

Kommunens og dommer Brobergs avvisning

Etter å ha mottatt det formelle varselet, ba Sunnfjord kommune om ytterligere informasjon 24. januar. I stedet for å igangsette en reell og uavhengig varslerundersøkelse, begrenset kommunen sin «saksbehandling» til noen interne samtaler. Allerede 1. mars, snaue fem uker senere, konkluderte kommuneledelsen med at Rivedal ikke hadde vært utsatt for noen form for trakassering. De omtalte i stedet situasjonen som et uttrykk for «samarbeidsproblemer», og hevdet at Rivedals varsel ikke kunne regnes som varsling etter arbeidsmiljøloven kapittel 2 A. Ifølge kommunen gjaldt ytringene kun «hennes eget arbeidsforhold».

Dommer Knut Broberg stiller seg i dommen helt og holdent bak kommunens åpenbart feilaktige vurdering. I stedet for å gjøre en selvstendig vurdering av varslingsbegrepet slik det er forankret i lov og rettspraksis, særlig Høyesteretts avgjørelse i Nortura-saken (HR-2023-2430-A), velger denne dommeren totalt ukritisk å akseptere kommunens ståsted og påstander. Dette til tross for at lovens terskel for hva som utgjør et varsel er lav, og at både mengden, alvorligheten og omstendighetene rundt Rivedals meldinger tydelig oppfyller kravene til varsling.

Som for å styrke inntrykket av at kommunen likevel oppfylte sin omsorgsplikt, skriver dommer Broberg følgende i dommen: «I samme tidsperiode etterkom kommunen ønske fra Rivedal om å bli fulgt opp av andre som nærmeste overordnet enn Sørensen. Noe senere ble det også lagt til rette for at hun kun arbeidet nattevakter.»

Men dette er en misvisende og åpenbart bevisst uriktig fremstilling av hendelsesforløpet. Det som faktisk skjedde, var at Camilla Sørensen ble sykemeldt to dager etter at Rivedal hadde varslet om henne. Det var derfor ikke noen aktiv imøtekommelse fra arbeidsgiverens side, men en konsekvens av sykefravær. Nestleder Siv Osvoll Årdal overtok rollen som nærmeste leder i Sørensens fravær, og ikke som en tilrettelegging for Rivedal, men som en driftsmessig nødvendighet.

Det er dessuten viktig å merke seg at Rivedal i varselet identifiserte Årdal som en medvirkende aktør i de trakasserende forholdene hun hadde vært utsatt for. Å påstå at Årdals inntreden i lederrollen overfor henne var en form for omsorg eller avlastning, fremstår dermed som grovt misvisende. Like misvisende som ikke å vise til at også Årdal ble omtalt i varselet. Denne type ytterst tvilsomme narrativer og beskrivelser må man kanskje påregne fra advokater som skal tjene sine klienter, men ikke fra såkalte «objektive» dommere i Norges domstoler.

Det samme gjelder dommerens fremstilling av nattevaktordningen. At Rivedal etter hvert kun fikk tildelt nattevakter, hadde ingen ting med individuell tilrettelegging å gjøre. Tvert imot; for hadde kommunen hatt et reelt ønske om å ivareta henne som varsler, ville hun fått en normal og inkluderende turnus, særlig ettersom lederen hun hadde varslet om var fraværende. Isolasjon til kun nattevakter som ble den faktiske løsningen, som også en utmattet varsler til slutt ønsket for å unngå forverring rundt eget arbeidsforhold, står frem som en klar marginalisering. Det er med andre ord langt mer sannsynlig at arbeidsgiver brukte dette som et strategisk virkemiddel for å nøytralisere Rivedal, redusere hennes synlighet i arbeidsmiljøet og skyve henne gradvis ut av virksomheten.

Denne typen ekskludering og tilsynelatende «nøytral omplassering» er kjente mekanismer i nærmest alle varslingssaker som har gått for domstolene. Arbeidsgiver ønsker å kvitte seg med en plagsom stemme uten å ta ansvar for innholdet i varselet. At denne sakens dommer, og mange andre dommere i andre varslingssaker, ikke bare overser dette, men aktivt dekker det over med virkelighetsfjerne formuleringer som i dette tilfelle; tilrettelegging, utgjør enda et lovstridig svik mot varslervernet og arbeidstakerens rettssikkerhet.

Nye angrep fra ledelsen

Etter at Siv Osvoll Årdal tok over som fungerende avdelingsleder i kjølvannet av Camilla Sørensens sykefravær, ble det raskt klart for Torunn Rivedal at også Årdal, som var omtalt i varslet, fortsatt utgjorde en del av problemet. Kort tid etter lederbyttet mottok Rivedal en e-post fra Årdal med beskjed om at det var kommet et avvik på henne, angivelig basert på en henvendelse fra en pårørende.

Dommer Knut Broberg omtaler hendelsen slik:

«28. februar 2024 ble det innlevert et avvik relatert til håndteringen av en pasient. Avviket ble innlevert etter henvendelse fra pårørende og omfattet Rivedal. Avviket ble lukket av fungerende avdelingsleder Årdal etter at denne hadde snakket med de involverte, herunder Rivedal. Rivedal opplevde for sin del at hun ikke fikk innsyn i avviket, mens fungerende avdelingsleder Årdal for sin del oppfattet at dette berodde på en misforståelse.»

Også her videreformidler dommeren en påfallende villedende versjon av saken. Det er riktig at Rivedal ikke fikk innsyn, men det var ikke Årdal som informerte Rivedal om at avviket var lukket. Den beskjeden fikk hun først etter en senere samtale med kommunalsjefen. Dessuten var det ingen konkret saksbehandling, ingen partskonferanse, og ingen formell anledning til tilsvar. Det var delvis dette forholdet Årdal i ettertid trolig forklarte som en «misforståelse», men som er helt umulig å lese seg til fra Brobergs fremstilling av hendelsen. Videre gjør ikke den manglende behandlingen av avviket situasjonen mindre alvorlig. Det illustrerer hvordan varsleren ble holdt utenfor en prosess som angivelig skulle gjelde henne, og som ble brukt mot henne.

Men, og her fremkommer noe av det alvorlige fra denne hendelsen som Broberg ikke nevner, det var ikke Rivedal forholdet gjaldt men en annen ansatt! Og til tross for at Rivedal i etterkant ba spesifikt om det, så ble heller ikke den andre ansatte bedt om å svare ut hendelsen. I stedet var det altså varsleren som Årdal plasserte i sentrum for hendelsen. Det er svært sannsynlig at det var dette som ledet til Årdals uttalelse om en misforståelse, og ikke det at Rivedal ikke fikk innsyn i avviket slik dommer Broberg fullstendig usant la til grunn.

Når dommeren ellers skriver at; «Rivedal kjente seg ikke igjen i beskrivelsen av hendelsen og ba om at kollegaen som var til stede skulle bli spurt om hva som faktisk skjedde», fremstiller han dessuten på en fordekt måte at Rivedal var en part i den aktuelle hendelsen sammen med en kollega, noe hun altså ikke var.

At episoden som avviket omhandlet, faktisk ikke gjaldt Rivedal, er selvsagt avgjørende. Det gjør jo at også dette står frem som en klar gjengjeldelse etter hennes varsling. Dommerens mildt sagt ufullstendige og usanne narrativ, synes således å ha vært gjort i den hensikt å unngå å drøfte gjengjeldelsesaspektet i hendelsen. Brobergs fremgangsmåte er ellers et illustrerende bilde på hele denne dommens karakter, som preges av overordnete mål om å skjule maktstrukturer, å bagatellisere stygg ledelsesatferd og å konstruere et narrativ som på relativt subtilt vis forsøker å frata varsleren hennes troverdighet.

Tilsyn og fortsatt svikt

Samtidig som det falske avviket mot Torunn Rivedal ble brukt mot henne i februar 2024, forelå det en rapport fra Arbeidstilsynet som tegnet et helt annet og alvorlig bilde av realitetene ved Førde omsorgssenter. Tilsynet avdekket flere grove brudd på arbeidsmiljøloven.

Det manglet dokumentasjon på kartlegging og risikovurdering av forhold som kunne føre til både muskel- og skjelettplager og psykiske belastninger. Risikoen for vold og trusler mot ansatte var heller ikke tilstrekkelig kartlagt, og det fantes ingen tiltaksplan for å håndtere slike situasjoner. Samtidig ble uønskede hendelser og avvik knyttet til arbeidsmiljøet underrapportert. Opplæringen av ansatte ble vurdert som mangelfull, og ledelsen selv manglet nødvendig opplæring i håndtering av vold og trusler.

Totalt varslet Arbeidstilsynet ni pålegg til omsorgssenteret. Disse var relatert til vedvarende tidspress, for lav bemanning, høy personalgjennomstrømming, fravær av opplæringsrutiner og et ledelsesnivå preget av krysspress. Ansatte beskrev et tydelig misforhold mellom antall pasienter og tilgjengelige ressurser – særlig i helger og nattevakter – noe som gikk direkte ut over tjenestekvaliteten og pasientsikkerheten.

Tidspresset førte også til at mange avvik aldri ble rapportert. Enkelte ansatte skrev avvik i sin egen overtid, både for seg selv og på vegne av kolleger som ikke behersket det digitale systemet. Flere ga helt opp å skrive avvik, de orket ikke mer. Ikke fordi det manglet pliktfølelse, men fordi de visste at meldingene likevel sjelden førte til endringer.

Til tross for dette alarmerende bildet, insisterte kommunalsjef Kirstin Bruland offentlig på at avvikssystemet i kommunen «fungerer godt». Som dokumentasjon på dette viste hun til at det i 2023 ble registrert 343 avviksmeldinger, nær en dobling siden 2020. Men det Bruland unnlot å nevne, var den underliggende årsaken: at mange av de innmeldte avvikene gikk igjen. De samme hendelsene ble meldt på nytt og på nytt, fordi ingen læring eller forbedring fant sted. Systemet produserte avvik, men ingen korreksjon.

I februar 2024 mottok også Statsforvalteren et nytt varsel fra ansatte ved omsorgssenteret, denne gangen med Rivedal som medunderskriver. Varselet gjentok de mange kritikkverdige forholdene: svikt i opplæring, manglende dokumentasjon, feilmedisinering og uforsvarlig bemanning. Dette, kombinert med Arbeidstilsynets funn, førte til at Statsforvalteren igangsatte en åpen tilsynssak mot kommunen, et virkemiddel som kun benyttes når forholdene vurderes som særlig alvorlige.

Samtidig fortsatte kommunen å hevde at det ikke forelå varsling, og at Rivedals varslerstatus ikke kunne anerkjennes. Den dype kontrasten mellom virkelighetsbildet i tilsynsrapportene og kommunens selvforsvar illustrerer ikke bare et system i svikt, men også en forvaltning som nekter å forholde seg til den virkeligheten deres egne ansatte varsler om.

Igjen er det magert med informasjon rundt forholdene som tegner opp alle omsorgssenterets utfordringer i Brobergs dom.

Rettssak og oppsigelse

I mars 2024 søkte Torunn Rivedal bistand fra advokat. 23. april sendte hun et formelt prosessvarsel til Sunnfjord kommune, og den 24. juni tok hun ut søksmål med påstand om at hun var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse etter varsling. Samtidig, og høyst påfallende, ble det fremmet et nytt angrep mot henne fra ledelsens indre krets.

Verneombud Andrea Rasmussen leverte da et avvik der nettopp Rivedal (igjen) ble gjenstand for kritikk. Denne gang var det varslerens angivelige væremåte og fremstilling i arbeidshverdagen som var problemet. Samme dag, som for å understreke alvoret i avviket, sendte dette verneombudet også en bekymringsmelding med tilsvarende innhold direkte til kommunalsjef Kirstin Bruland. Men dette verneombudet var ikke en tilfeldig aktør i denne saken: Allerede over ett år tidligere var hun involvert gjennom å være en av Sørensen utvalgte mottakere av sladder-eposten fra 8. mai 2023, der Rivedal ble omtalt og diskutert i negative ordelag. Det var også denne eposten som utløste dialogmøtet initiert av hovedverneombudet, hvor Sørensen måtte beklage sin opptreden. Rasmussen hadde med andre ord vært en del av sirkelen som fra tidlig av hadde vært involvert i den interne uthengingen av varsleren.

Det som er særlig oppsiktsvekkende, er hvordan kommunen deretter håndterte denne såkalte bekymringsmeldingen. I stedet for å dele den med Rivedal, slik grunnleggende rettssikkerhet og kontradiksjon forutsetter, valgte kommunalsjef Bruland å lagre og holde dokumentet skjult. Først åtte måneder senere fikk Rivedal innsyn i bekymringsmeldingen. På dette tidspunktet hadde den fått stå uimotsagt i saksdokumentene og virksomhetens interne narrativ i lang tid.

Innholdet i både avviket og bekymringsmeldingen fremsto for Rivedal som en gjentakelse av mønsteret fra tidligere: Etter at hun i januar 2024 varslet om trakassering, kom det straks et avvik rettet mot henne. Nå, etter at hun gikk til søksmål, kom det på nytt et dokument med karakterdrap-lignende innhold, og tilfeldigvis fra en nøkkelperson i det samme kretsløpet som stod mot henne.

Rivedal kjente seg ikke igjen i verneombudets påstander, og opplevde det som enda et målrettet angrep, initiert som gjengjeldelse for at hun hadde tatt i bruk sine rettigheter. Hun beskrev situasjonen som mer og mer uforutsigbar, psykisk belastende og skremmende. Den 1. juli 2024 ble hun derfor 100 % sykemeldt. I frykt for at det skulle komme flere tilsvarende avvik, og uten tillit til at kommunen ville ivareta henne som arbeidstaker og varsler, så hun ingen annen utvei enn å si opp sin stilling måneden etter. Oppsigelsen ble dermed ikke et frivillig valg, men et resultat av langvarig gjengjeldelse, sviktende rettssikkerhet og en arbeidsgiver som ikke bare sviktet i å beskytte varsleren, men som i høyeste grad bidro til å presse henne ut.

Dommerens mangelfulle fremstilling

Dommer Knut Broberg behandler deler av saksforholdene knyttet til Torunn Rivedals varslingssak, men informasjonen er spredt, fragmentert og flere steder uklar og direkte usann gjennom den nær 40 sider lange dommen. Framstillingen preges av manglende dybde, selektivt faktagrunnlag og en påfallende unnlatelse av å analysere de reelle maktforholdene og konsekvensene av kommunens handlemåter.

Det som i realiteten er en omfattende og alvorlig varsling med forankring i både lov og rettspraksis, blir i Brobergs fremstilling redusert til en overflatisk skildring av arbeidsmiljøutfordringer. Selv de omfattende funnene fra Arbeidstilsynet og Statsforvalteren, som påpekte systemsvikt i pasientsikkerhet, underbemanning, manglende opplæring og uforsvarlige forhold, blir ikke tillagt noen vekt.

Broberg skriver bare at bekymringsmeldinger om omsorgssenteret; «..førte til pålegg fra Arbeidstilsynet og et pågående tilsyn fra Statsforvalteren», og at dette; «tegnet et bilde av en krevende hverdag, både for ansatte og ledere, som følge av flere og ulike utfordringer knyttet til driften av omsorgssenteret.»

Ved å pakke det hele inn som «..flere og ulike utfordringer..», og ved å legge til at formålet med Statsforvalterens tilsyn er å; «bidra til kvalitetsforbedring, pasientsikkerhet og tillit til helsetjenesten», blir det hele effektivt bagatellisert og nøytralisert. Det systematiske ansvaret, ledelsessvikten og de langvarige bruddene på både lovverk og faglig forsvarlighet blir overhodet ikke adressert. Det samme gjelder Rivedals varsel, som dommeren velger å beskrive med et språk og et perspektiv som snur saken på hodet.

I stedet for å vurdere kommunen og ledelsens gjentatte reaksjoner på varslingen som det de faktisk er, et mønster av gjengjeldelse, er det varsleren som er problemet i Brobergs narrativ. Han beskriver henne som; «en ansatt som var utfordrende å lede og med en noe begrenset rolleforståelse knyttet til leders oppgave, ansvar og beslutningsmyndighet.»

Dermed gir dommeren i praksis varsleren ansvaret for de negative reaksjonene hun ble utsatt for. Hennes faglige integritet, plikt til å melde avvik og rett til å ytre seg om pasientsikkerhet blir totalt oversett til fordel for et narrativ der Rivedal fremstilles som en vanskelig ansatt. Dommeren ignorerer helt at det meste hun varslet om også ble bekreftet, både av kolleger og statlige aktører som Arbeidstilsynet og Statsforvalteren.

Vitnestøtten

Til tross for at Torunn Rivedal hadde betydelig vitnestøtte under rettssaken, forbigås også det nesten i sin helhet. Broberg nevner knapt vitneforklaringene fra kolleger som under ed bekreftet alvorlige forhold ved Førde omsorgssenter. Det er først gjennom medienes dekning fra rettssaken at det blir klart for den som vil sette seg inn i saken, hvor kraftig og konsistent vitnestøtten faktisk var.

Blant andre ga spesialsykepleier Gunnlaug Silden, med videreutdanning i geriatri, et sterkt og følelsesladet vitnemål. Hun beskrev omsorgssenteret som et sted preget av passiv ledelse, dårlig ivaretakelse av døende pasienter og en arbeidskultur der det ikke lenger var «greitt» å si fra. Hun gråt i retten mens hun fortalte om terminalpasienter som ble liggende urørt i flere døgn, og med omfattende liggeskader. Hun sa; «Eg fekk sjokk då eg oppdaga døyande pasientar som ikkje fekk stell, ein hadde lege to dagar i senga utan at nokon hadde rørt han. Eg såg terminalpasientar som var svarte og blå i baken fordi dei berre blei liggande i senga.»

Silden hadde tidligere vært initiativtaker til kvalitetsprosjektet «Livets siste dagar», men etter lederskiftet opplevde hun at innsatsen ble systematisk undergravd. Å si ifra førte ikke til forbedringer, men til at hun ble degradert og fratatt oppgaver. Etter 24 år i tjeneste valgte hun å si opp, rett og slett fordi hun ikke orket mer, akkurat som Rivedal.

En annen sentral vitnestemme var sykepleier Lena Haveland, med master i organisasjon og ledelse, og over 20 års erfaring fra Helse Førde. Allerede ved oppstart ved omsorgssenteret ble hun advart av kolleger om en fryktkultur, og at hun måtte «passe ryggen». Fire sykepleiere sluttet samtidig, og hun fortalte at to av dem fikk dårlige referanser som hindret dem i å få ny jobb.

Haveland vitnet om en praksis der hun kunne ha skrevet «ti alvorlige avvik daglig», men da hun begynte å rapportere ble hun møtt med motstand: Avvikene måtte være korte, uten forslag til tiltak, og de ble stoppet hos enhetslederen, de nådde aldri frem til lege. Hun skrev avvik på overtid og tok til slutt kontakt med sykehjemsoverlegen direkte, som da oppdaget at han ikke hadde tilgang til avvikssystemet og var ukjent med medisinproblemene. Haveland sendte ham skjermbilder, og overlegen slo alarm. Dette førte til at kommuneoverlegen og enhetsledelsen ble varslet.

Men da Haveland kom tilbake på jobb helgen etter, var ingenting blitt gjort. Samme avvik var fortsatt til stede. Hun trakk seg som tillitsvalgt, dypt rystet over det hun beskrev som et system der sykepleiere og leger ikke hadde reell dialog. Hun sendte brev til ledelsen om gjentatte lovbrudd, uten noen respons. Det hele kulminerte med at en stor andel av sykepleierne, inkludert Haveland, sendte det omtalte varselet til Statsforvalteren. Det førte altså til at senteret ble satt under et langvarig åpent tilsyn.

Haveland vitnet også om manglende intern informasjon og hemmelighold. Ansatte fikk ikke innsyn i hva kommunen rapporterte til Statsforvalteren, og da de endelig fikk se rapportene, oppdaget de at fremstillingene ikke stemte med virkeligheten. Etter dette sa også Haveland opp sin stilling.

Flere tidligere ansatte støttet dessuten forklaringene til Silden og Haveland. De vitnet om at også de hadde valgt å slutte på grunn av dårlig ledelse, manglende pasientsikkerhet og en arbeidskultur som motarbeidet varsling og forbedringsarbeid.

At slike sterke og samstemte vitneutsagn, fra høyt kvalifiserte fagpersoner, knapt er nevnt i dommen, burde i seg selv være oppsiktsvekkende. Det forteller at Broberg aktivt valgte å tone ned og overse kommunens praksis, i tillegg til deres ignorering av omsorgsplikten knyttet til varsleren Rivedal. Vitnenes opplevelser underbygger det Rivedal forsøkte å gjøre noe med gjennom sine mange avviksmeldinger/varsler: En pasientsikkerhetskrise som ledelsen ikke ville erkjenne, og som alle som varslet fikk straff for å løfte frem.

Dommerens konklusjon om vitnene

I en bemerkelsesverdig og grunnløs konklusjon påstår dommer Knut Broberg at vitneforklaringene som støttet Torunn Rivedal, og som dokumenterte alvorlige og vedvarende kritikkverdige forhold ved Førde omsorgssenter, ikke var relevante for tingrettens vurdering. Ifølge Broberg belyste vitnene kun; «forhold og utfordringer som klart faller utenfor det retten skal ta stilling til», og var forhold som; «kommunen må følge opp i kraft av sitt ansvar som arbeidsgiver i samarbeid med de ansatte og evt. i samarbeid med de ordinære tilsynsmyndighetene».

Videre skriver han at vitneforklaringene var perifere i forhold til Rivedals konkrete anførsler, og at de kun i begrenset grad kunne; «opplyse om Rivedal var utsatt for trakassering eller annen utilbørlig opptreden fra arbeidsgiver».

Vurderingene er ikke bare faglig ualminnelig svake, de er direkte usanne. Vitneforklaringene til Gunnlaug Silden, Lena Haveland og flere tidligere ansatte var tvert imot sentralt bevismateriale. De beskrev en arbeidsplass preget av pasientsvikt, ledelsesforfall, fryktkultur, sanksjoner mot ansatte som varslet, og systematisk neglisjering av både pasientsikkerhet og arbeidsmiljø. Flere av forholdene som ble omtalt i vitneforklaringene samsvarte direkte og konkret med det Rivedal hadde varslet om, og skulle selvfølgelig styrket hennes troverdighet og rettslige stilling betydelig.

At dommeren likevel velger å kalle disse forklaringene «perifere», tyder på bevisst bagatellisering og regelrett uvilje til å anerkjenne det samlede mønsteret av kritikkverdige forhold og gjengjeldelsesatferd. Det vitnene beskrev, i detalj, og ofte i opprørt sinnsstemning, var ikke generell misnøye eller løsrevne hendelser. Det var dokumenterte eksempler på den samme kulturen og de samme gjengjeldelsesmekanismene som Rivedal stod midt oppe i.

Dersom noen godtar Brobergs vurdering, innebærer det i praksis at de godtar at et samlet arbeidsmiljø, fullt av fagfolk med lang erfaring, kan vitne om svikt og urett mot en kollega, uten at det overhodet tillegges vekt. Det er imidlertid en vanlig rettspraksis når det gjelder varslersaker, og det fratar varslere enhver reell mulighet til å føre bevis for det de har stått i.

I en sak der et omsorgssenter beviselig over mange år har lidd under et ressurskutt-regime som går ut over både ansatte og pasienter, er det også en demokratisk svakhet når domstolen ikke forholder seg til at det finnes en økonomisk og politisk strukturfeil bak konflikten, og at varsleren faktisk forsøkte å rette søkelys på dette.

Dommer Brobergs strategi synes ellers å bygge på en antakelse om at relativt få vil lese Firda, lokalavisas grundige dekning av saken, og at de uansett ikke vil forstå sammenhengene og hva han har ekskludert av bevismateriale. I et land som fremmer seg som varslervernet og ytringsfrihetens forsvarer, burde det ikke være akseptabelt at en dommer slipper unna med sin egen nære relasjon til kommuneledelsen, sin vilje til å nøytralisere så tungtveiende vitneutsagn, og samtidig skal kunne fremstå som troverdig domsmyndighet. Men tydeligvis er det fullt ut akseptabelt hos våre myndigheter.

Til sist avsluttes dette justismordet av en dom med det som for varsleren selvfølgelig står frem som det klart groveste gjengjeldelses forholdet. Den mildt sagt uetterrettelige dommeren dømmer Torunn Rivedal til å betale kommunens fulle sakskostnader på 567 000 kroner, i tillegg til å måtte dekke sine egne saksomkostninger på 408 000 kroner. En samlet regning på nær én million kroner, for å ha gjort nøyaktig det som loven pålegger henne som sykepleier; å si fra om alvorlige og gjentatte brudd på pasientsikkerhet og faglig forsvarlighet!

Det er horribelt. Det er så utrolig overgripende. Og igjen sender det et forferdelig signal om at varslere står helt alene, og særlig tydelig blir det når domstolene møter varslerne med «fagkyndige» dommere som sorenskriver Knut Broberg. Da blir prisen høy, svært høy!

God søndag