En journalist om varsling

Tarjei Leer-Salvesen er en journalist som en stund har spesialisert seg på varslersaker, han ga nylig ut boken «De modige. Historier om varsling» på Res Publica forlag. Boka tar for seg både den generelle prosessen rundt varsling og personlige historier fra noen av dem som har turt å stå frem som varslere. FriFagbevegelse publiserte 30. april et innlegg som går litt i dybden på Leer-Salvesens arbeid og boken han har skrevet.

Nettavisen skriver at boken starter med et kapittel som definerer hva varsling egentlig innebærer, og avsluttes med overordnede refleksjoner. Her diskuterer Leer-Salvesen varslingsprosessen steg for steg, samt presenterer en del fakta og dokumentasjon fra andre som har forsket på feltet. Boken inneholder også råd til dem som vurderer å varsle.

Artikkelen oppsummert formidler at varsling på arbeidsplassen er et nødvendig, men utfordrende fenomen. Leer-Salvesen påpeker at mens varsling ofte resulterer i positive endringer, kan det også være en belastende prosess for varsleren selv. Det er sjelden en enkel vei, og konsekvensene kan være alvorlige både på et personlig og profesjonelt nivå. For Leer-Salvesen er det likevel viktig å fremheve at det finnes lys i tunnelen; han har møtt mange varslere som har klart seg godt til tross for de utfordringer de har stått overfor.

Leer-Salvesen understreker at varsling ikke er noe man bør gå inn i uten grundig vurdering. Det er mange faktorer å ta hensyn til, og det krever både forberedelse og tålmodighet. I bokens midtparti presenterer han åtte kjente varslersaker, som han bruker for å illustrere noen av de viktige poengene i debatten om varsling. Han ønsker ikke å rangere de ulike historiene, men heller nyansere dem, og ble overrasket over hvor sterke mange av varslerne har stått etter at sakene ble avsluttet, til tross for den tøffe prosessen de gikk gjennom. Han påpeker at dersom man har subjektive problemer med en leder eller kollega som ikke er relevante for andre, kan det være best å unngå å starte en varslingsprosess, da det kan svekke ens egen troverdighet og status på arbeidsplassen.

Arbeidsmiljøloven gir ansatte rett til å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, det omfatter forhold som er i strid med lover, skriftlige eller etiske retningslinjer i bedriften, eller etiske normer som har bred støtte i samfunnet. Leer-Salvesen understreker at varslingen skal være forsvarlig, og at man alltid kan gå til verneombudet eller fagforeningen, som har plikt til å ta varsler på alvor. Han bemerker at det i noen tilfeller kan være nødvendig å gå til mediene, spesielt hvis arbeidsgiveren avviser varslet eller det ikke finnes andre alternativer. Dette krever imidlertid at journalister er bevisste på at de blir brukt som en varslingskanal, noe som stiller store krav til dem.

En viktig del av Leer-Salvesens budskap er behovet for å forbedre kulturen på arbeidsplassen. Han mener at det er avgjørende å skape et godt ytringsklima, der det er akseptabelt å være uenig og å ta opp både små og store problemer. Varslere må også forberede seg på uforutsette hendelser i prosessen, og være klar over at prosessen ofte vil ta lang tid. Han peker på at varsling om toppledere er spesielt utfordrende og har vanskeligere for å føre til endringer, samtidig som det ofte fører til flere ubehageligheter for varsleren.

Leer-Salvesen argumenterer for behovet for en egen lov om varsling. Han påpeker at Arbeidsmiljøloven fungerer godt, men at mange varslere ikke er i ordinære arbeidsforhold og dermed faller utenfor lovens beskyttelse. Han mener det trengs en opprydding i lovverket, og i likhet med Monsens Revelje foreslår også han et varslerombud som blant annet kan overvåke hvordan konkrete varslingssaker blir håndtert.

Et godt rom for uenighet på arbeidsplassen kan redusere risikoen for at kritikk eskalerer til konflikt. Leer-Salvesen ønsker at fagbevegelsen engasjerer seg mer i varslingssaker enn de har gjort til nå, selv om han også erkjenner at fagforeninger kan havne i en skvis når de har medlemmer på begge sider i en varslingssak.

FriFagbevegelse passet deretter på å hente frem en av historiene Leer-Salvesen tok med i boken sin, som viste frem fagforeningen som en støttespiller. Det er jo forståelig, men i krevende varslingssaker hvor ledelsen virkelig er ute etter varsleren, er fagforeningene alt for ofte tilbakeholdne med støtte.

Monsens Revelje synes artikkelen og andre informasjonskilder viser en gravejournalist som har fått med seg flere sentrale forhold rundt varsling. I sin bok «De modige. Historier om varsling» skal han også ha omtalt domstolenes rolle for varslere. Om hvordan domstolene ofte blir en siste utvei for varslere som har møtt motstand eller ikke fått den nødvendige støtten fra arbeidsgivere, fagforeninger eller andre instanser.

Det synes dessuten som journalisten våger seg inn på et område øvrige journalister i dette landet ellers er svært forsiktig med å mene noe om. Forutsatt at Monsens Revelje har forstått Leer-Salvesen rett, mener han at domstolene noen ganger kan være tilbøyelige til å dømme i arbeidsgivers favør, spesielt i tilfeller hvor varslingen har skapt betydelig uro eller omveltning i virksomheten. Han skal også ha understreket betydningen av en rettferdig rettsprosess og hvor viktig det er at domstolene anerkjenner varslerens samfunnsrolle og ikke bare ser på saken som en arbeidskonflikt.

Monsens Revelje kan i det store og hele slutte seg til Leer-Salvesens konklusjoner, selv om også denne journalisten er i overkant positiv til det eksisterende «vernet». Nærmere seksti varslingssaker prøvet for retten siden 2005, forteller en utvetydig historie om varslere i motbakke.

God søndag!