Maija Skille, sanger og sangpedagog, skrev fredag et varslerinnlegg i Innherred eAvis, som det er verd i videreformidle i Monsens Revelje. Det hun omtaler er svært så typisk for hvordan arbeidsgivere i sin retorikk støter varslere ut av fellesskapet. Monsens Revelje vil anta det er mange varslere foruten undertegnede, som kjenner seg igjen i Skilles betraktninger. Her følger hennes innlegg;
Fra 2017-2020 var jeg ansatt som universitetslektor ved Nord universitet. Jeg og flere studenter hadde levert en rekke varsler om trakasserende adferd fra en leder, uten at dette fikk særlige konsekvenser for ham. Studentene ropte høyt om at de ikke ble hørt, men fikk til svar at saken var lukket. Min sak ble også lukket, mens lederen vi varslet på fremdeles fikk undervise og veilede unge studenter. Jeg klaget skriftlig på vegne av studentene og meg selv hele veien opp til toppledelsen, men ingen svarte. Å varsle om alvorlige forhold og ikke bli møtt på en ordentlig måte skaper angst og usikkerhet og du blir ofte stående helt alene med en følelse av at det er du som er problemet. Jeg ble ignorert av samtlige i ledelsen, ingen av kollegaene tok kontakt med meg hverken i sykemeldingsperioden eller da jeg til slutt sa opp, fagforeningen backet ut fordi de ikke ville blande seg inn i personalkonflikter, bedriftshelsetjenesten ville forholde seg som en nøytral part, verneombudet hadde tette bånd til nevnte leder og hovedverneombudet var sykemeldt. Siste utvei for å nå fram i saken var media.
24. mars 2020 publiserte Trønder-Avisa min kronikk “Når skal ledelsen ved Nord universitet ta et oppgjør med trakassering?”, hvor jeg ba Nord universitet redegjøre for sin påståtte nulltoleranse for trakassering, når varsler ble ignorert. Rektor Hanne Solheim Hansen kom med tilsvar i samme avis der hun blant annet skrev: “Vi vet at det dessverre har vært uheldige enkelthendelser i vår organisasjon, men vi har ikke grunn til å tro at de forholdene Skille beskriver, er et gjennomgående uttrykk for hvordan det er å studere og arbeide ved Nord universitet. Studiebarometeret (...) viser at Nord universitet scorer høyt på hvor fornøyd studentene er med sine studier og sitt læringsmiljø.” Det er denne kalde, distanserte måten å forholde seg til varslerne på som jeg siden den gang har sett er et mønster. I offentlige uttalelser skaper lederne i sine tilsvar et “vi” og “dem” når de omtaler varslere, som om varslerne har misforstått et arbeidsmiljø som for alle andre er veldig bra. La meg komme med noen flere eksempler:
I Brennpunktdokumentaren “Omsorg bak lukkede dører” møter vi varsleren Elisabeth Anderson som er hjelpepleier ved Furuheim sykehjem i Larvik. Kommunalsjef for helse og mestring i Larvik kommune, Guro Winsvold, svarer slik på Andersons uttalelser: “Jeg registrerer det hun sier. (...) Vi har mange ansatte på Furuheim som ikke har den opplevelsen og at man kan vurdere situasjoner forskjellig. Så jeg har ikke noen kommentar egentlig utover at det hun har sagt, det får stå for hennes regning.” I NRK-saken “Førstegangstjenesten” som avslører omfattende trakassering og varsler uten konsekvenser, kommenterer bataljonssjef Nina-Sofie Berg i Stridstrenbataljonen situasjonen slik: “Det er ikke en kultur som på noen som helst måte gjenspeiler majoriteten av personellet i avdelingen. Tvert imot så opplever jeg både at de vernepliktige i avdelingen min, majoriteten av dem, og de ansatte er svært opptatt av å bygge opp under et godt samhold og et godt miljø hvor alle skal trives og føle seg ivaretatt.”
Det er lovpliktig å varsle om kritikkverdige forhold på en arbeidsplass og varslere har et særskilt krav på vern. For meg er det åpenbart at varslere må være en stor ressurs for enhver arbeidsplass, da de har et ønske om å gjøre forholdene bedre for alle. Hadde arbeidsforholdene vært så gode som ledelsen påstår hadde det ikke blitt varslet. Om det er lovpålagt å varsle, burde det være lovstridig å ikke ta varslere på alvor og behandle dem med respekt. Viktigheten av å lytte til varslere trenger vi ikke dra lenger enn til en mindre kommune i Norge for å se. Der kom første varsel på den nå overgrepsanklagede kommunelegen i 2006. I 2023 har det kommet inn over 100 klager på ham. Hva om han hadde blitt stoppet 17 år tidligere? Istedenfor å ta varsleren på alvor fikk legen fortsette og daværende rådmann i kommunen skrev følgende: «Som behandlende lege er han populær og aktet. Inntrykket er at han har stor tillit hos folk. Han er kjent for å være direkte og frittalende.» I rest my case.
Maija Skille, sangpedagog.
God søndag!
Comments