En sjelden varslerhistorie - del 1

Anne Olsen-Ryum, ansatt som lønnsrådgiver i Hasvik kommune siden 2007, opplevde over flere år et arbeidsmiljø hun beskrev som kritikkverdig og uforsvarlig. På bakgrunn av dette varslet hun flere ganger internt, uten å få tilfredsstillende respons fra kommunen. Da interne varslinger ikke førte frem, valgte hun å varsle eksternt. Varslingene førte til en rekke negative reaksjoner fra arbeidsgiver, som til slutt ledet til at Olsen-Ryum gikk til sak mot Hasvik kommune for ulovlig gjengjeldelse etter varsling.

2017 og 2020: Olsen-Ryum sendte avviksmeldinger som pekte på brudd på arbeidsmiljøloven og interne rutiner. Disse varslene omhandlet blant annet brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om verneombud og arbeidsmiljøutvalg, ulovlig overtidsbruk og manglende internkontroll. Det Olsen-Ryum sendte i 2017 ble ikke fulgt opp, og de ble derfor gjentatt i avviksmeldingene/varslene i 2020.

14. februar 2020 sendte hun et skriftlig varsel til Hasvik kommunestyre, med kopi til Fagforbundet og Arbeidstilsynet. Varselet beskrev blant annet fryktkultur, trynefaktor, og brudd på flere bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

23. februar 2020 ble enda et varsel sendt til de samme mottakerne. Det inneholdt ytterligere detaljer basert på tilbakemeldinger Olsen-Ryum skal ha mottatt i sin rolle som verneombud.

11. mars 2020 ble de to første varslene behandlet i kommunens administrasjonsutvalg. Det ble der vedtatt at informasjonen som fremgikk av avviksmeldingene skulle følges opp som avvik av administrasjonen, og at varslingssaken ellers skulle lukkes.

16. mars 2020 mottok Olsen-Ryum vedtaket om at saken var lukket, noe hun mente var ulovlig da Administrasjonsutvalget ikke hadde avgjørelsesmyndighet til dette. Varsleren påpekte at Hasvik kommune manglet oppdaterte rutiner for intern varsling, og at vedtaket om å lukke varslingssaken var fattet uten nødvendig fullmakt fra kommunestyret.

17. mars 2020 sendte hun to nye varsler. Det første stilte spørsmål ved saksbehandlingen av de to første varslene og Administrasjonsutvalgets fullmakter. Det andre varselet tok opp manglende samarbeid med verneombud, manglende håndtering av avviksmeldinger og spørsmål om kommunen hadde et hovedverneombud.

April 2020 etterlyste Olsen-Ryum status på de to siste varslene, uten å få svar fra ordfører Eva D. Husby. Varsleren påpekte at Arbeidsmiljøloven krever at arbeidsgiver følger opp og undersøker varsler innen rimelig tid, noe hun ikke oppfattet var overholdt. Videre opplevde varsleren seg utsatt for gjengjeldelser fra kommuneledelsen, i strid med Arbeidsmiljøloven § 2 A-4.

Kort etter varslingene mistet hun det lønnsmessig funksjonstillegget ifm. rollen som ansvarlig redaktør for kommunens hjemmeside i februar 2021. Hun ble utelatt fra møter og sosiale arrangementer i kommunen og møtt med negative kommentarer fra ledelsen. Videre opplevde hun manglende oppfølging og støtte fra den samme ledelsen og til slutt negativ omtale i media.

Dette ledet til at hun 12. desember 2022 gikk til sak mot kommunen med krav om erstatning og oppreisning for ulovlig gjengjeldelse etter varsling. Ellers er å bemerke at varslene som også ble mottatt helt og delvis av Arbeidstilsynet, Fylkesmannen i Troms og Finnmark og Fagforbundet, ikke førte til noen støtte for varsleren. Angivelig tok ingen av dem engang kontakt med henne.

Saken gikk etter hvert for Vestre Finnmark tingrett. Sakens hoveddommer var dommerfullmektig Karoline Gjønnes Johansen. Hennes vurderinger skiller seg for øvrig markant ut fra hvordan landets domstoler normalt vurderer slike saker. Johansens dom er faktisk eksemplarisk!

Hovedspørsmålene i saken var om hvorvidt Anne Olsen-Ryum hadde varslet i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser, og om hun som følge av dette var utsatt for gjengjeldelseshandlinger fra Hasvik kommune. Videre om hun hadde krav på erstatning og oppreisning som følge av de påståtte gjengjeldelseshandlingene.

Dommer Johansen poengterte at det ikke finnes en lovbestemt definisjon av varsling, men at det generelt forstås som å gi beskjed om kritikkverdige forhold. Et varsel kan fremsettes både muntlig og skriftlig, og det sentrale skal være innholdet i det som fremsettes.  

Dette understrekes i Høyesteretts dom fra Norturasaken, hvor det også står; «Ved uklarhet kan formålet med varslingsreglene, (), tilsi at arbeidsgiveren tar kontakt med arbeidstakeren for å avklare hvordan det som er sagt, skal forstås».

Dommeren var av den klare oppfatning at varslene Olsen-Ryum hadde sendt, spesielt de fra februar 2020, gjaldt kritikkverdige forhold i Hasvik kommune. Kommunen erkjente at de konkrete bruddene på arbeidsmiljøloven utgjorde kritikkverdige forhold, men avviste saksøkers beskrivelser av arbeidsmiljøet som grunnløse. Johansen og hennes to legdommere fant imidlertid at varslene inneholdt klare beskrivelser av brudd på arbeidsmiljøloven og interne rutiner, og at disse var å anse som varsler i lovens forstand.

Dommeren konkluderte videre med at varsleren hadde varslet forsvarlig. Selv om Olsen-Ryum også hadde omtalt saken på sin Facebook-side, var de ifølge dommeren bare informerende ytringer om allerede fremsatte varsler og sakens gang. Dommeren fant det ikke kritikkverdig at Olsen-Ryum i den forbindelse også kritiserte kommuneledelsen og deres saksbehandling.

Deretter fant dommertrioen at varslerens påstander om gjengjeldelser var reelle. Olsen-Ryum ble faktisk hørt på alle gjengjeldelsesanførslene, og at disse handlingene utgjorde gjengjeldelse i strid med arbeidsmiljøloven § 2 A-4.

Til slutt ble varsleren også hørt vedrørende sine krav på erstatning og oppreisning etter arbeidsmiljøloven § 2 A-5. Dommer Johansen fant det sannsynliggjort at Olsen -Ryum hadde lidt økonomisk tap som følge av gjengjeldelsen, samt ikke-økonomisk skade i form av psykiske belastninger og tap av arbeidsglede. Erstatningen for økonomisk tap ble satt til 200 000 kroner. Når det gjelder oppreisning for ikke-økonomisk skade la dommeren seg på det stusselige presedensbeløpet som for mange år siden ble satt til 100 000 kroner. Dette forholdet er i grunn det eneste Monsen Revelje kan sette en kritisk finger på i denne rettsbehandlingen.  

Ellers tok dommeren for seg tvisteloven § 20-2 første ledd, og viste til at den part som vinner saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Med det måtte kommunen også betale Olsen-Ryums sakskostnader på 75 000 kroner. Det endte dermed med en regning for kommunen på kroner 2 447 348. I tillegg kom kommunens egne saksomkostninger på trolig kr 720.000.

Det rettslige utfallet falt ikke i god jord hos den omvarslede kommuneledelsen, og hvordan det hele endte kan du lese mer om her i Monsens Revelje neste uke.

God søndag!