En sjelden varslerhistorie - del 2

Forrige søndag skrev Monsens Revelje om varsleren Olsen-Ryum, som så knusende vant frem mot ledelsen i Hasvik kommune. Dommerfullmektig Johansen gjorde noe så uvanlig som å forholde seg til arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser, og sett opp mot dokumentasjonen som ble lagt frem kom Johansen frem til det eneste riktige utfallet.

Noen vil helt sikkert hevde at dommer Johansen «trodde» på varsleren fremfor kommunen, slik kommunens advokat, Thorbjørn Riise Haagensen selvsagt hevdet. Til media (Kommunal Rapport) sa advokaten i etterkant av dommen; «I mine 20 år som advokat så må jeg bare si at jeg har aldri opplevd en dom som jeg forstår som så ensidig». Han mente dommer Johansen hadde gitt varsleren fullt medhold uten hensyn til forklaringene fra kommunens vitner.

Og nettopp fraværet av dette hensynet er noe av det mest oppsiktsvekkende i saken. Normalt i varslersaker er det slik at arbeidsgivere vinner frem til tross for totalt fravær av tidsriktig dokumentasjon. Som oftest bygger domstolene sine varslerdommer på påstandene fra rekken av ansatt-vitner som omvarslede arbeidsgivere har plukket frem til formålet. Det kan i prinsippet sammenlignes med vitneforklaringer fra soningsfanger som i bytte mot kortere soningstid og/eller bedre soningsforhold, vitner mot andre.

Også domstolenes dommere vet at ansatte som vitner til fordel for varsleren i alminnelighet er langt mer troverdig, nettopp fordi slike vitner kan vinke farvel til videre intern karriere. I nesten alle varslingssaker ignorerer domstolene dette, men det gjorde ikke dommerfullmektig Karoline Gjønnes Johansen i Vestre Finnmark tingrett!

Kommuneadvokatens påstander om ensidighet er det ingen grunn til å hevde, bortsett fra at kommunens vitner overhodet ikke ble ansett som særlig troverdige. Og med god grunn. Det er ellers en viktig distinksjon mellom det at en dommer har valgt å "tro på" varsleren og det å vurdere bevisgrunnlaget objektivt. I denne saken handler det om reelt bevisgrunnlag og fakta.

Dommeren vurderte de skriftlige varslene og avviksmeldingene som Olsen-Ryum hadde sendt. Disse dokumentene inneholdt detaljerte beskrivelser av brudd på arbeidsmiljøloven og kritikkverdige forhold i kommunen. Spesifikke datoer for varslene (13. februar 2020, 23. februar 2020, 17. mars 2020) og innholdet i dem ble nøye gjennomgått. Dommeren konkluderte ellers med at Olsen-Ryum hadde varslet forsvarlig, selv om hun i ettertid også hadde omtalt saken på sosiale medier. Dette ble fastslått på grunnlag av dokumentasjon og vitneforklaringer.

Dommeren kunne gjennom sanntidsdokumentasjon enkelt se hvordan ledelsen i Hasvik kommune hadde behandlet varslene. Like enkelt kunne hun slå fast at kommunen ikke hadde oppdatert rutiner for intern varsling, og at vedtakene om å lukke varslene ble fattet uten nødvendig fullmakt fra kommunestyret. Kommuneledelsens totale fravær av tilbakemeldinger og oppfølging av varsleren ble også vurdert som betydelige momenter, slik det skal etter blant annet varslerbestemmelsenes forarbeider.

Flere vitner støttet opp under Olsen-Ryums beskrivelser av arbeidsmiljøet. De beskrev fryktkultur, forskjellsbehandling og negative reaksjoner fra kommuneledelsen. Denne type vitneutsagn fra kollegaer og andre ansatte i kommunen, ble naturlig nok vektlagt som bekreftelser på saksøkers anklager.

Dommer Johansen kunne enkelt identifisere og vurdere flere konkrete gjengjeldelseshandlinger. Olsen-Ryum hadde beskrevet dem utførlig og de var lette å sette seg inn i. Kommunen hadde ingen motstridende sanntidsdokumentasjon å komme med, annet enn påstander fremlagt i retten av sine egne vitner. Gjengjeldelseshandlingene bestod blant annet av at Olsen-Ryum ble fratatt funksjonstillegg, hun ble utelatt fra møter og utsatt for negative kommentarer. Varsleren fikk ingen støtte eller oppfølging, men ble tvert imot utsatt for negativ omtale i media.

Slike handlinger er skoleeksempler på gjengjeldelser etter arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser. Det så også dommeren, som på sjeldent vis vurderte handlingene i lys av tidslinjen og deres sammenheng med varslingen. Johansen fant det derfor sannsynliggjort at Olsen-Ryum hadde blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse fra Hasvik kommune.

På bakgrunn av de økonomiske og psykiske belastningene Olsen-Ryum hadde lidt som følge av gjengjeldelsene, ble hun i tråd med varslervernet også tilkjent erstatning og oppreisning.

Dommeren baserte følgelig sine konklusjoner på grunnlag av reelt bevisgrunnlag og de fakta som kom frem under rettsbehandlingen. Det var altså ingen subjektiv tro på varsleren, slik domstolene vanligvis går frem til fordel for arbeidsgivere. Denne gang fant det sted en akseptabel objektiv analyse av dokumentasjon, vitneforklaringer og handlinger fra kommunen. Til sammen førte det til korrekte og knusende konklusjoner mot ledelsen i Hasvik kommune.

Kommuneadvokatens påstander om opplevd ensidighet fra dommeren, var trolig uttalt med tanke på en anke til neste rettsinstans. Den omvarslede kommuneledelsen hadde ingen grunner til å akseptere dommen, annet enn en ærlig erkjennelse over at de hadde gått for langt både i forhold til den ansatte og i forhold til kommunen de så langt hadde påført en ekstraregning på over tre millioner kroner. For dem var det langt viktigere å risikere ytterlige noen kommunemillioner og en fatal økonomisk skjebne for varsleren, for selv å komme av kroken.

Den omvarslede ordføreren fra AP, Eva Husby uttalte til media at det ikke var sant at hun hadde sagt utilbørlige ting om varsleren. Noe tilsvarende uttalte den like omvarslede rådmannen og tidligere dommeren Erik Arnesen. Men i forbindelse med rettsaken kom det for eksempel tydelig frem hvordan ordføreren hadde snakket med andre om varslerens angivelige psykiske tilstand, og at dette var brukt mot henne i varslingssaken.

Den samme ledelsen hadde stilt seg totalt uforstående til de negative arbeidsmiljøbeskrivelsene som mange hadde vitnet om, og som ifølge vitnene hadde eksistert lenge. Dommeren fant det svært underlig at ledelsen skulle være ukjent med dette, og enda underligere ble det da ordfører Husby selv klarte å si i retten at hun hadde hørt ansatte fortelle om fryktkultur.

Drøye to uker etter dommen samlet Husby kommunestyret for en beslutning om anke eller ikke anke av saken. Med åtte mot syv stemmer ble det en anke. Nesten alle som stemte for anke tilhørte også samme politiske parti, nemlig AP. Fire fra mindretallet sendte deretter inn en protest mot vedtaket gjennom krav om en lovlighetskontroll av saksbehandlingen.

Her går det frem at blant kommunestyrets medlemmer var det tre personer med nær relasjon til den omvarslede rådmannen. Den ene var hans datter, den andre var datterens samboer og den tredje var nær venninne av denne datteren. Alle tre stemte for å anke dommen mot rådmannen til lagmannsretten. Videre hadde den klart inhabile rådmannen selv deltatt i møtet, og med et eget innlegg hvor «han mente det var riktig å støtte en ankeprosess og at han var rimelig sikker på at det ville bli et annet utfall i Lagmannsretten.» Og hvem kunne vel vite dette bedre enn denne tidligere dommeren?

For øvrig var rådmannen tilstede under hele behandlingen. Kanskje er det ikke så rart at et vitne i rettsaken omtalte Arnesens atferd overfor varsleren som «på grensen til det truende». Og vitnet angret på at han ikke hadde grepet inn og følte han derfor hadde sviktet varsleren.

Alle de utidige forholdene som fant sted under saksbehandlingen i kommunestyremøtet ble behørig omtalt i det fremsendte kravet om lovlighetskontroll. Også det forholdet at AP-ordføreren som også var kommunestyrets leder, hadde gått god for habiliteten til alle de fremmøtte. Likeledes at Thorbjørn Riise Haagensen fra advokatfirmaet Haagensen & Bakkelund hadde holdt et 40 minutters innlegg hvor han forsøkte å tilbakevise det meste av dommerens konklusjoner.

Etter kravet om lovlighetskontroll gikk den omvarslede ordføreren igjen til advokat Haagensen, mannen som hun selv og rådmannen hadde hentet inn til sitt forsvar i varslersaken, og selvsagt på kommunens regning. Haagensen leverte, med et skriv over mange sider som skulle bevise at hele denne gjengen av inhabile medlemmer, likevel var habile. Og for så vidt og utrolig nok, er det langt på vei riktig slik forvaltningsloven har formulert seg om forholdet, selv om slike slekts-konstellasjoner opplagt kvalifiserer for inhabilitet.

I virkeligheten står det som fant sted under møtet og dens mulige lovlighet frem som ytterligere en gjengjeldelse mot varsleren, med potensialet det hadde i seg til å virkelig ruinere hennes liv. For å understreke gjengjeldelsesfaktoren slo også Statsforvalteren fast at her var det ingenting å sette fingeren på. Muligens var Haagensens habilitetsskriv et medvirkende element til denne vurderingen.

Det hører ellers med at ledelsen hadde lagt dommen usladdet ut på kommunens nettside. Den inneholder helseopplysninger om varsleren samt en rekke påstander om hennes jobbutførelse. Dette har skjedd flere ganger før, blant annet gjorde kommuneledelsen i Hemsedal og Eidskog det samme. Det fikk konsekvenser for varslerne, men varsleren Olsen-Ryum sa til media at hun ikke reagerer på dette. Likevel var handlingen etter varslerbestemmelsene en gjengjeldende handling. I det minste skulle den usladdete offentliggjøringen vært avklart med varsleren i forkant.

Ting ville mest sannsynlig gått virkelig ille for varsleren Olsen-Ryum dersom anken hadde endt opp i en ny rettsbehandling i lagmannsretten. Den omvarslede rådmannen og tidligere dommeren Erik Arnesen vet dette like godt som Monsens Revelje. Heldigvis for varsleren ble det et kommunevalg i grevens tid. Det nye kommunestyret i Hasvik kommune droppet anken og godtok tingrettsdommen som den omvarslede eksdommeren Arnesen omtalte som et «juridisk makkverk».

---

Og med dette tar Monsens Revelje seg ferie.

God sommer og sees i august!