Denne saken gjaldt krav om oppreisning og erstatning, blant annet som følge av gjengjeldelser etter varsling og brudd på personvernlovgivningen. Dommen er rykende fersk, og et solid bevis for at domstolenes varslerbehandling ikke har endret seg til det bedre. Egentlig blir det bare verre og verre ettersom arbeidstakere synes å måtte betale stadig mye mer for sin illusoriske tro på lovens varslervern.
Saken startet med en lærer som fra januar 2018 gradvis kom tilbake i sin stilling, noen måneder etter sønnens selvmord. Hun fungerte imidlertid ikke så bra, og oppfølgingen fra hennes leder opplevde hun ikke som ivaretakende. Før den traumatiserende hendelsen med sønnen, hadde læreren og lederen alltid hatt en god tone seg imellom. Det skulle dog endre seg.
Læreren opplevde ikke at lederen i tilstrekkelig grad utførte sin tilretteleggings og omsorgsplikt. Den opplevelsen ble forsterket etter at lederen 19. mars 2018, la en oppfølgingslogg i lærerens interne posthylle. Læreren så på loggen og det som gikk frem av den, som svært negativt. Dessuten mente hun den var i strid med personopplysningsloven. Lederen eskalerte konflikten da hun den 18 april 2018, sendte et brev om læreren til NAV og lærerens fastlege. I brevet formidlet lederen sin subjektive opplevelse av lærerens fungering, og la til grunn en oppfatning om at læreren ikke var frisk nok til å ivareta sine oppgaver.
Rettens ordvalg for hendelsen er naturligvis betydelig pyntet til lederens/arbeidsgivers gunst, men det endrer fortsatt ikke de objektive fakta rundt hendelsen. Vedlagt brevet lå en oppfølgingsplan, samt lederens notater etter samtaler hun hadde hatt med lærerens elever. Brevet ble ikke besvart av fastlegen, som i stedet informerte læreren om lederens utspill. Læreren ble sjokkert, og antakelig i vesentlig grad også som følge av de medfølgende og utenforliggende sensitive elevhøringsnotatene.
15. mai 2018 overleverte hun et varsel om lederen til skoleledelsen. Her opplyste hun samtidig at all tillit til lederen som hennes avdelingsleder, var borte. Varselet gjaldt personvernbrudd og uforsvarlig arbeidsmiljø med overskriften; «Varsel om kritikkverdig forhold..». Læreren beskrev innholdet i oppfølgingsplan, notater og brev sendt til legen og NAV, som krenkende og trakasserende beskrivelser av henne som person og lærer. Dette var beskrivelser hun ikke kunne kjenne seg igjen i.
Hennes varsel ble overlevert til Fylkeskommunens nyopprettede «varslingsteam», som bestod av kommunens HR-avdeling. Tre personer utgjorde dette teamet, hvorav en også var HR-rådgiveren fra lærerens skole. HR-rådgiveren hevdet i retten at årsaken til at teamet ikke kalte læreren inn til intervju, var at varselet hennes var så grundig. Selv om retten ikke viser til det, ble læreren heller ikke kontaktet for sin kontradiksjonsrett. Det ble nemlig fremlagt mobbeanklager mot varsleren, fra den omvarslede lederen. Varslingsteamets konklusjon forelå den 21 juni 2018. Her ble det avvist at lederens loggføring og hennes henvendelse til lærerens lege, var kritikkverdig.
HR-rådgiveren skrev deretter en epost til skolens rektor, hvor det står at varselet til læreren ikke var et varsel i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser. Hun mente også skolen måtte følge opp konfliktsituasjonen mellom læreren og hennes leder raskest mulig. Så skrev hun; «I undersøkelsen av saken har det fremkommet opplysninger om kritikkverdig adferd fra medarbeider mot leder. Vi ber skolen følge opp dette som en egen sak».
Uttalelsen beviser at lederen ble gitt kontradiksjonsrett for anklagene rettet mot seg, mens varsleren ikke fikk samme mulighet til å forsvare seg mot lederens anklager. I stedet ville varslingsteamet at det skulle opprettes egen sak mot varsleren. Men både det at varsleren ikke fikk anledning til å svare på lederens anklager og det at varslingsteamet ville ha egen sak mot varsleren, står frem som gjengjeldelser etter varslerbestemmelsenes ordlyd. Og spesielt i en kontekst hvor varslingsteamet, feilaktig skulle det vise seg, konkluderte at lederen (kommunen) ikke hadde gjort noe galt. Selv om varslingsteamets «granskning», konklusjoner og råd ikke skulle skyldes annet enn inkompetanse, er det ifølge varslerbestemmelsene like fullt en gjengjeldelse mot varsleren.
Særlig klart blir dette når Datatilsynet halvannet år senere, hadde følgende konklusjon om nøyaktig de samme varslingsforholdene; «Datatilsynet konkluderer med at behandlingen av klagers personopplysninger gjennom det aktuelle brevet til klagers lege og NAV ikke hadde rettslig grunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1. Den aktuelle behandlingen av klagers personopplysninger var dermed ikke lovlig».
Fylkeskommunen har i ettertid også erkjent at dette faktisk var lovstridig, noe som også betyr at varslingsteamets påstand om at varselet ikke var et varsel i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser, var klart uriktig. Imidlertid finner man ingen kritikk av dette varslerteamets arbeid i dommen, snarere tvert imot.
Rettsbehandlingen av forholdet har heller ikke ett eneste ord om HR-rådgiverens tilknytning til lærerens skole, noe som egentlig burde ført til at hun ikke deltok i kommunens varslingsbehandling. Når det er snakk om behandling av et menneske som alle visste nylig var alvorlig traumatisert, fordrer det en særlig aktsomhet og omtanke. Men det preget ikke atferden til kommunens varslingsteam.
Hadde varslingsteamet prioritert aktsomhet og omtanke, ville de blant annet selv kontaktet Datatilsynet for avklaringer om spørsmål de åpenbart ikke selv hadde kompetanse til å vurdere. I stedet valgte de på sitt eget forgodtbefinnende, å frikjenne lederen (og dermed skolen/kommunen). Hvordan den traumatiserte læreren måtte oppleve en slik prosess, fikk tydeligvis være hennes eget problem. At dette var holdningen, ble blant annet understreket av at HR-rådgiveren ville åpne egen sak mot varsleren. Lederen forklarte i retten at læreren gradvis hadde nektet å hilse på henne, og fysisk hadde vendt henne ryggen. Denne avvisende atferden fra den underordnede, hevdet lederen at hun opplevde som mobbing.
Fremfor å påpeke at lederen med sin atferd selv sørget for at lærerens tillit til henne forsvant, la tingrettsdommeren mobbeanklagen til grunn som et plausibelt argument for arbeidsgiver. Det er imidlertid å snu problemstillingen på hodet, og i en absurd grad. Dessuten må man undres over lederens skikkethet som leder, når det påstås mobbing begrunnet i at en traumatisert underordnet helst vil unngå kommunikasjon. Hvor er selvinnsikten når du vet at vedkommendes mistillit og påfølgende varsling kom som følge av dine handlinger, som den underordnede (dessuten med rette) opplevde som lovstridig?
Tingrettsdommer Gjersøe kom lite overraskende til at fylkeskommunens håndtering av varselet var forsvarlig og tilstrekkelig. Hun strakk seg til å skrive at varslingsteamets konklusjon om at varselet ikke var et varsel i henhold til arbeidsmiljøloven, var «noe upresis». Men det er ikke noe upresist ved dette, ettersom Datatilsynet slo fast at det var lovstridige forhold. Og som Fylkeskommunen i tillegg selv innrømmet deretter. Denne arbeidsgivervennlige bagatelliseringen fra Gjersøe, er meget typisk for den rettsbehandling varslere utsettes for. Dommer Gjersøe så ingen grunn til å kritisere varslingsgruppen, og ifølge henne hadde de; «foretatt en realitetsvurdering av de forhold som anføres i varselet og konkludert deretter». På det grunnlaget ble det følgelig påstått at arbeidsgiver «hadde ivaretatt sin aktivitetsplikt etter § 2A-3 (1) og det er ikke grunn til å tro at det har skjedd en gjengjeldelse».
Det står imidlertid i varslerbestemmelsene at med gjengjeldelse menes enhver ugunstig handling, praksis eller unnlatelse som er en følge av eller en reaksjon på at arbeidstaker har varslet. I tilfellet med fylkeskommunens varslingsteam, er det særlig «praksis» og «unnlatelse» som er de mest fremtredende gjengjeldelseshandlingene. Varslerbestemmelsene er i den forbindelse tydelige på at arbeidsgiver er erstatningspliktige om gjengjeldelsesbestemmelsen brytes. Det spiller ellers ingen rolle om gjengjeldelsen var ment som en gjengjeldelse eller ikke. § 2A-5 sier nemlig at arbeidstaker kan kreve oppreisning og erstatning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Arbeidsgiver har rett og slett et objektivt ansvar for at varsler ikke utsettes for negative reaksjoner som følge av varslingen.
Tingrettens vurdering er derfor utvilsomt i strid med lovens varslerbestemmelser. Atferden til Fylkeskommunens varslingsteam og deres konklusjon av varselet, var klart lovstridig og dermed alvorlig kritikkverdig. Særlig skjerpende var det at prosessen ble gjennomført på bekostning av en svært traumatisert lærer, og den oppfølging hun egentlig hadde krav på. I stedet munnet «granskningen» ut i enda en potensielt gjengjeldende handling, nemlig en oppfordring til rektor om å lage egen sak mot varsleren. Hadde oppfordringen blitt tatt til følge, ville også det vært en klar gjengjeldelse som følge av arbeidsgivers objektive ansvar.
7 juni 2019 sendte lærerens advokat et brev til skolen, med påpekninger om flere av disse gjengjeldelsene. Det ble imidlertid behandlet som et nytt varsel, og sendt til advokatfirmaet SANDS for en utvilsomt kostbar faktaundersøkelse». Etter rundt fem måneder med fakturering, kom SANDS med en redegjørelse 13. januar 2020. Varslingsteamet viste straks til SANDS «fakta»-rapport, og avviste enda engang at det hadde «funnet sted noe kritikkverdig iht. reglene i arbeidsmiljøloven.» Lærerens advokat pekte på «fakta»-rapportens manglende fakta, men ble avvist av fylkeskommunens varslerteam. Og med det gikk saken dit den skulle gått to år tidligere fra kommunens varslingsteam, nemlig til Datatilsynet og sendt til dem av læreren selv.
Datatilsynets mer ufyllende konklusjon var at Fylkeskommunen «behandlet klagers personopplysninger gjennom loggføring i perioden 12. august 2017 til 14. mars 2018 uten rettslig grunnlag (). Fylkeskommunen utleverte klagers personopplysninger til klagers lege og NAV uten rettslig grunnlag (). Fylkeskommunen handlet i strid med personvernforordningen () ved å behandle klagers personopplysninger gjennom loggføring i perioden fra 12. august 2017, uten å gi informasjon om behandlingen, dens formål, og den registrertes rettigheter på tidspunktet for innsamlingen ()».
Enda en gang får man synliggjort hvordan granskere og faktaundersøkere som regel har sin lojalitet til oppdragsgiver, og ikke til reelle sanne avklaringer. Varslerens forsøk på å avskjære kommunens bruk av SANDS «fakta»rapport som bevis i saken, ble avvist av domstolene. Dette til tross for at Datatilsynets konklusjon var med å avdekke «fakta»rapporten som bygget på noe annet enn fakta. Monsens Revelje har tidligere omtalt Advokatfirmaet SANDS i forbindelse med korrupte faktaundersøkelser.
Dommer Gjersøe har heller ingen kommentar til SANDS-oppdraget, og den klare gjengjeldelsen deres behandling utgjorde for varsleren. Igjen; det er arbeidsgivers objektive ansvar at granskningen var lovstridig, og således ble en negativ reaksjon mot varsleren. Tingrettsdommeren påstod i stedet at «innholdet i varselet og konfliktsituasjonen i tilstrekkelig grad og snarlig ble fulgt opp av arbeidsgiver. Det er rettens vurdering at konflikten og tematikken i varselet ble tatt på alvor og håndtert deretter ()».
Dommeren fant dog at arbeidsgiver; «ikke i tilstrekkelig grad utredet muligheten for omplassering i tiden etter oktober 2018. () Det fremgår av møtereferat av 16.11.18 at; «Rektor har undersøkt med HR om mulighet for lærer til å bli overført til en annen skole for en periode. Tilbakemeldingen på dette var negativ, men de skulle gjøre en ny vurdering etter innspill fra rektor. ()». HR brydde seg imidlertid ikke med noen ny vurdering, og varsleren ble i stedet omplassert internt mot sin vilje. På toppen av dette ville HR at lederen som den traumatiserte varsleren var i konflikt med, skulle fortsette å være hennes leder. HR begrunnet dette i; «personalkonflikter skulle løses der de er». For å komme ut av dette, måtte varsleren selv søke og finne en ekstern omplassering.
HR avdelingens inkompetente og lite omsorgsorienterte vurderinger, som avdekkes gjennom deres handlinger og skriftlig dokumentasjon, er også selvsagte gjengjeldelser etter varslerbestemmelsene. Imidlertid overser dommer Gjersøe dette helt suverent. Samtidig bryr hun seg fortsatt ikke om lovens ordlyd om arbeidsgivers objektive ansvar. Tvert imot blir arbeidsgivers atferd svært ubeskjedent både omskrevet og pyntet på.
Vestfold tingrett med den anførende tingrettsdommeren Mari Gjersøe, fant at Fylkeskommunen måtte erstatte varsleren kr 30 000,- for lovbruddene som ingen andre enn varsleren og Datatilsynet hadde påpekt. Videre skulle de betale varsleren kr 100 000,- som erstatning for et påført tap etter at skolen hadde klusset med stillingsprosenter rundt varslerens senere jobbvalg.
I avslutningen av dette 68 siders justismordet, skriver dommer Gjersøe; «Ingen av partene har vunnet saken fullt ut. Hvorvidt saken er vunnet i det vesentlige, må først og fremst avgjøres ut fra hvor stor del av det eller de krav saken gjelder parten har fått medhold ()». Deretter ila Gjersøe den stakkars traumatiserte varsleren kr 500 000,- av fylkeskommunens saksomkostninger.
Hvis noen før dette var i tvil om hvem som tapte, kan det vel ikke være det etter denne beslutningen? Selv om kommunen ikke fikk dekket alle sine omkostninger som var på hele kr 1 620 249,-, så er det fortsatt skattebetalerne og ikke disse kommunelederne som betaler resten av gildet. Varsleren derimot, må kjenne det økonomiske tapet på kroppen i uoverskuelig fremtid. Det er nærmest en livstidsdom i finansielt perspektiv.
Selve dødsstøtet fikk hun imidlertid fra sin egen advokat, som la frem en omkostningsoppgave på vanvittige kr 1 869 386,-. Slike beløp i en arbeidsrettssak og bare for første rettsinstans, viser at domstolene mer enn noen gang har blitt en rettsikkerhetsarena ordinære arbeidstakere ikke har råd til.
Denne dommen blir rettskraftig. Herværende varsler har med tingrettsbehandlingen klart innsett hvor lovløst det hele foregår. Ved anke til lagmannsretten vet hun hvilken risiko hun vil utsette seg for, med fortsatt tap og med mer enn 5 millioner kroner i saksomkostninger. Statistikken viser klart at lagmannsretten er enda strengere og enda mer urimelig enn tingretten, med hensyn til utfallet for varsleren.
Så langt har domstolene lagt til grunn at varsleren må betale kr 2 369 386,-, for å få en erstatning på kr 130 000,-
Hennes kommentar til rettsbehandlingen er slik;
"Dommen er enda verre enn det man kan lese ut av den. Ingen av mine vitner er referert til, det var mange flere gjengjeldelser her, men dommeren valgte å se bort fra alt som ikke passet inn. Min tillitsvalgte som har vært med på alle møter og vitnet i min favør er totalt fraværende i dommen. Mine dokumenter som tilbakeviser arbeidsgivers dokumenter er stort sett ikke tatt med i dommen. Mange av arbeidsgivers vitner satt og jugde i retten, og det ble de tatt på, men det valgte dommer å se bort fra. Jeg har nok vært for blåøyd, for jeg var sikker på å vinne".
God søndag.
Comments