I gårsdagens Aftenposten viser Therese Sollien til tidligere Ap-statsråd Grete Fossums uttalelser om at Giske burde sagt nei takk til å delta i Dagsnytt 18 debatt. Fossum sier at hver gang han viser ansiktet sitt på tv, er det en god del kvinner som føler at denne mannen burde vi slippe å se. Han burde trekke seg stille og rolig ut av rollen som stortingsrepresentant. Sollien mener Fossums uttalelser er urimelige påstander og begrunner det med at Giske sitter i familie- og kulturkomiteen på Stortinget og at han tidligere satt som kultur- og kirkeminister samt kirke-, utdannings- og forskningsminister, og til slutt at siden Giske har kirkespørsmål blant sine favorittemaer er det naturlig at han stiller opp på slikt når han blir invitert.
Gjennom «metoo» kampanjen og medieoppslag kom det frem at AP ledelsen mottok flere varsler om Giskes oppførsel, nærmere bestemt utilbørlig seksuelle tilnærminger til AP- medlemmer/jenter helt nede i 19 års alderen, og det gjennom en årrekke. Det er snakk om minst 9 jenter som har varslet om slike forhold. Giske har gjennom media innrømmet utilbørlig atferd og at han har misbrukt sin maktposisjon. I det normale arbeidslivet ville slike avsløringer ført til avskjedigelse både sett opp mot arbeidsmiljøloven og virksomhetenes egne etiske retningslinjer. Snipp snapp snute du er ute.
Men i politiske organisasjoner er virkeligheten tydeligvis noe helt annet. Selv om et politisk parti ikke er en virksomhet etter arbeidsmiljølovens bestemmelser, bør også slike organisasjoner ha klare og entydige etiske retningslinjer hvor det fremgår at slik atferd vil medføre tilsvarende resultat som i arbeidslivet, nemlig avslutning av vedkommendes virke i organisasjonen. I Giske sitt tilfelle er det dessuten flere skjerpende omstendigheter. Han er en høyt plassert aldrende maktperson i Norges største politiske parti. Dette brukes til å trenge seg på unge jenter som neppe har nødvendig modenhet, erfaring eller mot til å stå imot seksuelle tilnærmelser fra nettopp personer som ham. Om slik atferd ikke er straffbar så burde man sterkt vurdere dette. Ubalansen mellom partene i slike tilfeller er svært nær det maktforholdet som er mellom barn og voksen.
I tillegg har Giske mye av sitt virke i sterkt verdiorienterte fagfelt gjennom ministerpostene for kirke, familie og utdanning. Man skulle tro at han i særlig stor grad var i stand til å se hvor grensen går for tilbørlig atferd.
At Giske noen korte måneder etter egne relativt gradvise innrømmelser, ganske uanfektet takker ja til debattdeltakelse i NRK fremstår i en slik kontekst som problematisk. Jeg forstår tidligere statsråd Fossum og andre som synes det er drøy kost. Giske bærer i det hele tatt preg av å ha som mål å raskt ta tilbake det tapte og uten å dvele for mye på hva andre måtte mene om det. Etter Gahr Støres uttalelser om at Giske er ønsket tilbake og at han trengs i det politiske arbeid, forstår man at Giske heller ikke behøver å dvele for mye.
For varslerne i særdeleshet og alle oss andre som har et noenlunde fungerende etisk kompass å styre etter, er dette trist å forholde seg til.
コメント