Monsens Revelje har ved noen tidligere anledninger omtalt og kritisert de rettsløse tilstandene rundt dette med granskninger/faktaundersøkelser. Undersøkelser som ofte ender i oppdrags/arbeidsgivervennlige prosesser uten synlig forankring i fakta.
I saken mellom tidligere juridisk direktør i Equinor Hans Henrik Klouman og Equinor, er det mye som tyder på at en slik undersøkelse ble brukt som et gjengjeldende maktmiddel mot Klouman, kort tid etter hans kritikk/varsel om selskapets compliance-håndtering i utenlandsprosjekter. Her formidlet han sin opplevelse av selskapets manglende etterlevelse av blant annet etiske og juridiske standarder, og mer enn antydet at Equinor brøt med etiske retningslinjer og lovverk i vertslandene. I medieomtalen som fulgte kan det forstås dithen at korrupsjon og økonomisk mislighold var relevante elementer i saken.
Kort tid etter at Klouman sa ifra, mottok Equinor beleilig nok en bekymringsmelding mot nettopp Klouman. Hvem som stod bak bekymringsmeldingen er i ettertid holdt like skjult som innholdet. De øvrige i selskapets ledelse engasjerte Advokatfirmaet SANDS for å gjennomgå bekymringen mot Klouman, men rapporten som ble utarbeidet har verken blitt delt med varsleren eller offentligheten.
Sommeren 2019 ble Klouman, som andre varslere, omplassert. Hans nye rolle ble som seniorrådgiver. Klouman hevdet omplasseringen var en gjengjeldelse og Equinor nektet for dette. Deres forholdsvis luftige begrunnelse for endringen var selskapets behov for fornyelse og interne omstruktureringer.
Klouman krevde å få utlevert rapporten fra SANDS, slik at den kunne fremlegges som bevis i rettssaken om ulovlig endringsoppsigelse. Equinor nektet med påstanden om at rapporten ikke hadde med omplasseringen å gjøre, og anførte dessuten at granskningen var underlagt advokatens taushetsplikt. Borgarting lagmannsrett ga ikke overraskende selskapet sin fulle støtte i å avvise kravet.
Klouman gikk likevel rettens vei med krav om erstatning på minst åtte millioner kroner. Borgarting lagmannsrett opprettholdt Equinors argument om at SANDS-rapporten var underlagt advokaters taushetsplikt, og Høyesterett avslo senere Kloumans anke om spørsmålet. Rapporten fikk han derfor aldri brukt som bevis. I tillegg avviste lagmannsretten Kloumans krav om fastsettelsesdom for ugyldig oppsigelse, begrunnet i at han ikke lenger krevde å bli gjeninnsatt i stillingen som juridisk direktør.
I juni 2024 endte det hele i et hemmelig forlik, men det ble bekreftet at Klouman var ute av Equinor. Kloumans advokat, Cato Schiøtz, kritiserte under saken Advokatforeningens regelverk knyttet til granskningsprosesser. Schiøtz pekte på en økende tendens til misbruk av granskninger og mente vel egentlig at slike granskere leter til de finner noe, påvirket av oppdragsgivers interesser.
I retningslinjene fra Advokatforeningen angående private granskninger står det i dag at det skal vurderes om granskningens resultater skal forelegges den granskede, og at utfallet som hovedregel skal orienteres for den granskede. Schiøtz mener at retningslinjene er utilstrekkelige og må styrkes for å gi bedre innsyn og motvirke maktmisbruk.
Saken mellom Klouman og Equinor illustrerer egentlig flere problemstillinger for typisk varslende arbeidstakere, som plutselig befinner seg i sentrum av denne type private granskninger, etter at de like plutselig har fått anonyme «bekymringsmeldinger» mot seg. De aller fleste ender deretter, og i beste fall opp med tilgang til en begrenset del av innholdet i granskningsrapporten. Om arbeidsgiveren i tillegg skulle påberope seg advokaters taushetsplikt, får varsleren ikke se noe som helst. Med andre ord kan varsleren bli gjenstand for en granskning helt uten mulighet til kontradiksjon eller til å se det faktiske innholdet og konklusjonene i rapporten.
Dette er selvfølgelig en stor rettssikkerhetsutfordring, da arbeidstakeren i realiteten kan beskyldes for ulike forhold uten mulighet til å forsvare seg. I Klouman-saken var nettopp dette et sentralt problem, der han mente at rapportens innhold ville avdekke en klar sammenheng mellom omplasseringen og den alvorlige kritikken han kom med. En kritikk som dessuten skulle vært håndtert som et varsel jamfør varslerbestemmelsene.
Klouman-saken viser hvordan granskning enkelt kan brukes som en del av en intern maktstruktur, hvor arbeidsgiveren i trygg forvissning kan holde kontroll over både initiativet og resultatet av granskninger. Når granskningsrapporter benyttes som styringsverktøy uten at den ansatte får innsikt eller mulighet til kontradiksjon, gir det arbeidsgivere stor makt i forhold til å svekke posisjonen og omdømmet til den som skulle våge å si ifra.
Når varslere som utsettes for dette, også nektes innsyn og tilgang av domstolene begrunnet i rettsløse og i sammenhengen tøvete taushetspliktregler, blir det åpenbart nokså umulig å vinne frem. Og det er like åpenbart også hensikten. I Klouman-saken ble dette spørsmålet i typisk varslerfiendtlige rammer, håndtert til fordel for oppdrags-/arbeidsgiver gjennom lagmannsrettens og Høyesteretts opprettholdelse av bevisforbudet.
God søndag!
Equinor....