Helsesektorens ytringsregime

I helsesektoren møter varslere jevnt over kanskje den tøffeste motstanden i arbeidslivet, og slik har det vært i mange tiår. Selv om varslingene i sektoren noen ganger handler om ren ledelse og arbeidsmiljø, er det først og fremst behandling/omsorgssvikt av og for pasienter og brukere, som er den gjentakende bekymringen. Man skulle jo tro varsling rundt liv og helse tas godt imot, men det er som oftest motsatt. Det er flere årsaker til ledelsens negative reaksjoner, men helt overordnet er det frykten for konsekvensene for egne posisjoner, som forårsaker dette. De fleste overordnete beslutninger tas med utgangspunkt i økonomiske rammer, satt av politiske myndigheter. Det kan for eksempel medføre lovstridige bruk av ufaglærte, slik Camilla Buknotten med katastrofalt utfall varslet at Namsos kommune gjorde.

Veldig mange har fått med seg alle de negative konsekvensene som rammer sektoren varslere. Denne uken kunne vi for n`te gang lese medieoppslag om helseansatte som ikke tør å si ifra. Fokuset til avisene er sektorledelsens økende og målrettede bruk av deltid og midlertidige stillinger. Med politisk press på økt økonomikontroll er utviklingen lite overraskende, selv om den for nærmest alle andre samfunnsformål er negativ. Og det er selvfølgelig de som gjør jobben i hverdagen, som betaler prisen. De må leve med økende uforutsigbarhet rundt egen karriere, sikkerhet og økonomi, hvilket helt opplagt påvirker ytringsfrihetsrommet. Med rundt 68 % deltidssykepleiere i offentlige sykehus, unnlater tre av ti sykepleiere å si ifra om kritikkverdige forhold. Det gjør heller ikke ytringsrommet bedre at ledelsen til stadighet og med truende undertoner, minner de ansatte om hvem som skal uttale seg offentlig. De som likevel våger mister ganske snart vakter, de sakker akterut i lønnsutvikling og stillingstilbud glimrer med sitt fravær.

Norsk Sykepleierforbund har som råd at medlemmer som vil varsle, må involvere tillitsvalgte for ikke å stå alene. Men det har marginal effekt, fordi tillitsvalgte også er å finne på samme arbeidsgivers lønningslister. Det er kun et fåtall saker hvor de tillitsvalgte har støttet varsleren gjennom hele prosessen, og det har som regel også fått konsekvenser for de tillitsvalgte. Skal arbeidstakersiden ha reell mulighet til å stå imot lovstridige arbeidsgivere, må det være gjennom bistand fra et apparat og et system som arbeidsgiver i liten grad kan påvirke. Det å la tillitsmannsapparatet i en annen utenforliggende virksomhet følge opp medlemmer som varsler, vil være en slik løsning. Hvorfor fagbevegelsen ikke bruker ressurser for å få på plass en slik ordning, er for meg uforståelig. Effekten ville mest sannsynlig vært betydelig.

Alternativt kan sektorens arbeidstakere, som ikke orker slike rammer, finne seg noe annet å gjøre fremfor å varsle. Det var jo det dommer Kirsti Strømstad skrev i sin lovstridige og urettferdige dom over politivarsleren Espen Bø.

God søndag!