Historien bak Bolleruds avskjed

Dagens tema er omstendighetene rundt avskjedigelsen av Vigdis Bollerud. I lys av dokumentene, lydopptakene og medieomtalen som har kommet frem i saken, er det vanskelig å se dette som noe annet enn en systematisk innsats for å fjerne en ubehagelig og brysom polititjenestekvinne.

Saken startet med en rekke formelle anmeldelser og bekymringsmeldinger om tjenesteforsømmelser knyttet til Svein Hagen og hans vekterselskap. Etter hvert eskalerte den til en varslingssak rettet mot en lukket og lite transparent politiledelse i Sør-Øst politidistrikt, der politimesteren og hans ledergruppe stod sentralt.

Det gikk som det så ofte gjør med varslere – særlig i denne etaten. Vigdis Bollerud har nå fått en umiddelbar avskjed. Hun er langt fra den eneste som har opplevd en rettsløs og brutal behandling i politiet. Blant andre kan den anonyme, tidligere lederen av Oslopolitiets våpenkontor, som nå er ufør, trolig kjenne seg igjen. Det samme gjelder sannsynligvis også ansatte som Aleksander Karlsen, Øyvind Tenold, Espen Bø, Robin Schaefer og flere andre.

Det var spesielt Bolleruds bruk av sosiale medier til å kritisere politidistriktets håndtering og systematiske henleggelse av en rekke alvorlige anmeldelser som utløste politimesterens beslutning om avskjed. Før hun kunne fjernes, måtte imidlertid varslingen hennes nøytraliseres og gjøres maktesløs.

Som leder av distriktets varslingsmottak tok den omvarslede politimesteren, Ole Sæverud, selv på seg rollen som saksbehandler. Kort tid senere informerte han Bollerud om at hun ikke ble ansett som en varsler, men kun som en person som hadde henvendt seg til politiet med enkelte konkrete saker.

Etter å ha avvist varslene mot seg selv, gikk politimesteren trolig rett over gangen og satte seg ved spakene i LAR – sjefsstolen i det lokale ansettelsesrådet. Der hadde han fire av sine egne undersåtter ved sin side. Det tok ikke lang tid før rådet fattet et vedtak som må ha passet politimesteren perfekt.

Den 28. februar 2024 vedtok LAR, etter all sannsynlighet i enstemmig enighet, å avskjedige Bollerud. Begrunnelsen som Sæverud og hans kolleger la frem, lød som følger:

 «Innleggende dine om politiet fremstår ikke forankret i din faglige kompetanse eller den innsikt du måtte ha fått gjennom ditt arbeid i politiet. I stedet er de forankret i din personlige misnøye med at du ikke har nådd frem med dine politianmelder, varslingssaker, innsynsbegjæringer og andre klager knyttet til konflikten. Ytringene er etter arbeidsgivers oppfatning følgelig i strid med politiets etiske retningslinjer om at det ved utøvelsen av ytringsfriheten tas hensyn til den objektivitet og habilitet som er nødvendig for politiets tillit i befolkningen.»    

Samtidig var fagforbundet Politiets Fellesforbund (PF) allerede involvert i saken og forsøkte å beskytte Bollerud mot det de oppfattet som grove overtramp. Forbundets advokat, Gry Berger – som kom fra ti år i Politidirektoratet (POD) – klaget naturligvis på avskjedsvedtaket.

På overordnet nivå ble det påpekt at de momentene LAR hevdet å ha vurdert grundig, faktisk ikke fremgikk av vedtaket de konkluderte med.

Advokaten påpekte videre at Bollerud uttalte seg på sosiale medier som privatperson, uten å bruke uniform eller andre kjennetegn som kunne identifisere henne som polititjenesteperson. I tillegg ble innleggene publisert mens hun var i ulønnet permisjon.

Hun viste også til politiets egne etiske retningslinjer, som eksplisitt gir ansatte rett til å delta i samfunnsdebatten og uttale seg om forhold på egen arbeidsplass. Der står det blant annet: «..()..Som alle andre borgere kan vi delta i samfunnsdebatten og uttale oss på egne vegne. Dette gjelder også adgangen til å ytre oss om forhold på eget arbeidsområde og egen arbeidsplass.»

I sin utredning skrev ytringsfrihetskommisjonen blant annet følgende om det samme forhold; «Å uttale seg om faktiske forhold ved arbeidsplassen eller delta i debatter om spørsmål som berører virksomheten, er en del av ytringsfriheten. Dette omfatter også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Disse vil sjelden være illojale.»

I tillegg har alle ytringssaker i offentlig sektor som Sivilombudet har behandlet, blitt avgjort i arbeidstakerens favør. Det finnes flere sakseksempler der langt sterkere uttalelser enn dem Sæverud la til grunn mot Bollerud, har blitt vurdert uten at det fikk konsekvenser for den ansatte.

Likevel stoppet ikke dette Sæverud fra å påstå at Bollerud hadde brutt retningslinjene. Han unnlot imidlertid å konkretisere påstanden, utover en generell henvisning til at hun skulle ha handlet i strid med politiets verdigrunnlag.

En annen, nærmest utrolig begrunnelse Sæverud anførte for avskjeden, var at Bolleruds mange varsler og anmeldelser la for stort beslag på politiressursene.

Ikke bare er en slik påstand absurd i seg selv – den stemmer heller ikke. For hvor mye politiressurser kreves det egentlig for konsekvent å henlegge og avvise anmeldelser og varsler?

Politimesteren opplyste, samme dag som avskjedsvedtaket ble fattet, at beslutningen var basert på Bolleruds siste seks måneders aktivitet på sosiale medier. Dette omfattet innlegg publisert fra slutten av august 2023 til slutten av februar 2024.

Under behandlingen av saken presenterte Sæverud de uttalelsene han åpenbart mente var mest belastende – ytringer han hevdet kunne brukes som bevis for; «problematiske i forhold til Bolleruds forpliktelser som ansatt i politiet».

Problemet var imidlertid at ingen av Bolleruds ytringer i denne seksmånedersperioden fremstod som spesielt oppsiktsvekkende – langt mindre som et grunnlag for avskjed.

For å omgå dette, valgte man i stedet å trekke frem en spesifikk «like»-hendelse, som Monsens Revelje tidligere har omtalt. Bollerud hadde på Facebook trykket «liker» på følgende utsagn: «Farlige personer må enten grisebankes eller sitte i buret. Helst begge deler. Slik voksenopplæring er på sin plass for både Svein Hagen og hans [...] partnere for øvrig. Det er her åpenbart mange som bør se seg over skuldrene hvis de tør å gå på butikken heretter...»

Denne hendelsen fant imidlertid sted i april 2023 – altså lenge før den angitte seksmånedersperioden som avskjeden var basert på. I tillegg hadde Bollerud avklart og besvart saken allerede et par uker senere, noe som gjorde den ferdigbehandlet og avsluttet.

Likevel ble hendelsen hentet frem igjen av den «omsorgsfulle» arbeidsgiveren, denne gangen for å rettferdiggjøre avskjeden. Ifølge Elden Advokatfirma forsøkte vedtaket også å skape et inntrykk av at hendelsen faktisk fant sted innenfor den aktuelle seksmånedersperioden.   

Elden svarte ellers ut alle de øvrige ytringspostene Sæverud brukte mot varsleren. Advokatfirmaets konklusjon var; «Som det fremgår av kommentarene til de ulike innlegg i sosiale medier under vårt pkt. 3.2 er ytringene direkte forankret i faktiske forhold slik Bollerud opplever dem. Hver eneste ytring har en direkte sammenheng med feil eller ulovligheter hun mener er begått, og ytringene har derfor et legitimt grunnlag og formål».

Bolleruds fagforening klaget også på vedtaket. Advokat Gry Berger påpekte blant annet den urimelige forskjellsbehandlingen Bollerud ble utsatt for. Hun viste til en tidligere sak der flere polititjenestepersoner hadde «likt» et innlegg som inneholdt kraftig kritikk av komiker Kristian Valen. I tillegg skrev en av tjenestepersonene i kommentarfeltet: «Håper han blir utsatt for et vådeskudd neste gang».  

Dersom man skulle anvendt Sæveruds tolkningsevne konsekvent, burde også denne uttalelsen ha blitt oppfattet som en indikasjon på at politiet ønsket at komikeren skulle bli skutt. Et slikt budskap må sies å være langt mer alvorlig enn Bolleruds sekundære «liking» av et innlegg om fengsel og grisebank. Uansett kan det neppe argumenteres for at en ytring om vådeskudd er mindre alvorlig enn den Bollerud ble sanksjonert for.

Likevel fikk verken denne tjenestemannen eller noen av de andre som hadde «liket» innlegget noen konsekvenser. Resultatet står dermed i skarp kontrast til behandlingen Bollerud ble utsatt for. Faktisk ytret Bollerud seg kun om forhold hun mente var kritikkverdige innenfor politiet – noe som i seg selv gir hennes ytringer en enda større grad av legitimitet.

Det er også påfallende at det var Svein Hagens advokat, Veiding, som informerte Sæverud om «like»-hendelsen. Enda mer bemerkelsesverdig er det at politimesteren med sin omsorgsplikt for Bollerud, valgte å fremstille den åpenbart ondsinnede sladreinformasjonen som en relevant «bekymringsmelding».

Gry Berger påpekte også hvordan Bolleruds anmeldelser ble behandlet. Det er oppsiktsvekkende at samtlige av de 23 anmeldelsene knyttet til «Kongen av Kongsberg» – fra 15 ulike fornærmede – systematisk ble henlagt uten etterforskning. Advokaten fremhevet også hvordan politiet feilregistrerte anmeldelser, slik at de unngikk videre oppfølging. I tillegg viste hun til at politiet, angivelig på grunn av «kapasitetsproblemer», henla en sak som Bollerud allerede hadde ferdig etterforsket for dem – til tross for at alt som gjenstod, var et enkelt avhør av en allerede identifisert gjerningsmann.

Med et utall slike hendelser som bakteppe, sier det mye om politimester Sæverud og hans argumentasjon i avskjedsgrunnlaget, spesielt når det gjelder antallet anmeldelser, innsynsbegjæringer og klager. For hvem ville ikke klaget på en så systematisk og uforsvarlig saksbehandling av alvorlige forhold?

Sæverud nølte heller ikke med å kritisere Bollerud for å ha kontaktet offentlige tilsyn som Finanstilsynet og NHO – til tross for at deres undersøkelser bidro til å presse frem kontrollrapporten som til slutt førte til at Svein Hagen og hans vaktselskap mistet sin vektergodkjenning. Dette var en godkjenning Sæveruds egen etat burde ha inndratt for mange år siden, men unnlot å gjøre. Bolleruds henvendelser og engasjement spilte dermed en avgjørende rolle i saken, noe som gjør kritikken mot henne enda mer urimelig.

Fremstillingen fra den omvarslede politimesteren og hans forlengede arm, LAR, var så fattig på faktiske bevis at både Politiets Fellesforbund og Elden Advokatfirma konkluderte med at avskjedsvedtaket burde oppheves. Ingen av dem kunne se at Bollerud hadde brutt ytringsfrihetsreglene. Derimot var det tydelig at arbeidsgiver – i beste fall – hadde brutt sin tilretteleggings- og omsorgsplikt.

Etter omfattende klager og innvendinger ble avskjedsvedtaket sendt til endelig behandling hos Politidirektoratet (POD) og deres sentrale ansettelsesråd (DSA). Til tross for de overveldende bevisene og de sterke argumentene mot avskjeden, endte utfallet – kanskje ikke så overraskende – med en uforbeholden godkjenning av Sæveruds beslutning.

I den kontinuerlige blendende varslerundertrykkelsen, ble kun ytterst få innsigelser funnet verdig en viss behandling. Likevel bestod POD/DSAs behandling stort sett av overfladiske og intetsigende henvisninger som ikke besvarte noen av innsigelsene. I praksis, og åpenbart fordi de var vanskelig å svare ut, ble alle motargumenter heller tiet i hjel.

POD/DSAs bruk av Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 2022, kan tjene som eksempel på deres lite objektive tilnærming i saksbehandlingen. Fra utredningen, og med det åpenbare formål å sikre Sæveruds konklusjon, hentet de frem følgende; "Dersom ytringen har en slik form at den framstår som et saklig innlegg i en pågående debatt, skal det mye til før den kan regnes som illojal. Motsatt vil gjelde dersom ytringene primært er preget av personlige følelser og ren synsing, eller framstår som usaklige, respektløse og harselerende, uten å bidra til en opplyst debatt. "

Med dette blir Bollerud, i en suveren og avvisende forakt for alle motargumenter, fremstilt som en tjenesteperson som ukritisk spredte personlige følelser og synsing i sine innlegg på sosiale medier. Det POD/DSA derimot unnlot å vise til, var avsnittet like over i kommisjonens utredning – et avsnitt som for øvrig er nærmest identisk med politiets egne etiske retningslinjer om ytringsfrihet. Der står det; «Å uttale seg om faktiske forhold ved arbeidsplassen eller delta i debatter om spørsmål som berører virksomheten, er en del av ytringsfriheten. Dette omfatter også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Disse vil sjelden være illojale.»

I stedet for den uforbeholdne støtten til disse overgrepene, burde POD/DSA naturligvis ha underkjent det inhabile og åpenbart gjengjeldende avskjedsvedtaket. I stedet valgte de å formulere seg i pyntelige og upresise ordelag:

«DSA har vurdert at Sæverud ikke er å anse som inhabil i sin behandling av klagers avskjedssak. Det at politimesteren er omtalt i klagers ytringer som her, er ikke ensbetydende med å være et særegent forhold som medfører at tilliten til hans upartiskhet svekkes.

Personaloppfølging og deltagelse i lokalt ansettelsesråd er en del av ordinær ledelse for en politimester som øverste leder. DSA kan heller ikke se at politimesteren får en særlig personlig fordel ved at Bollerud ikke jobber der lengre.»

«Arbeidsgivers oppfølging av Bollerud anses som saklig oppfølging i kraft av arbeidsgivers styringsrett og er ikke en konsekvens av at hun har varslet. Kravet om årsakssammenheng i aml. § 2A-4 er ikke oppfylt.» 

«Sekretariatet foreslår at det sentrale ansettelsesråd fatter følgende vedtak: Vedtak av 28.02.24 om avskjed av Vigdis Bollerud fra hennes stilling som politibetjent 3 i SørØst politidistrikt med grunnlag i statsansatteloven § 26 bokstav d, opprettholdes.»

Behandlingen av Bolleruds sak, med POD som avgjørende spiss, avdekker tydelig den manglende objektiviteten i instanser som har mandat til å få etterforsket og ryddet opp i kritikkverdige forhold i politietaten. Foruten POD gjelder dette kanskje særlig Spesialenheten for politisaker. Selv om enheten ikke lenger er direkte underlagt politiet, men nå hører inn under Justisdepartementet, ser denne endringen i praksis ut til å ha hatt liten eller ingen betydning for enhetens uavhengighet.

Ledelsen i Spesialenheten rekrutteres ofte fra politiet, og mange av de ansatte beveger seg frem og tilbake mellom stillinger i justissektoren – helt opp til Justisdepartementet. Dette skaper en nærhet til politietaten som svekker tilliten til enhetens evne til å gjennomføre reelle, uavhengige undersøkelser.

I realiteten finnes det ingen reelle «brannvegger» som sikrer uavhengig kontroll i justissektorens tette nettverk av kolleger og kamerater – spesielt ikke i større saker som kan få negative konsekvenser for sektorens ledere. For de av oss som har innsett hvor grunnleggende inhabil justissektoren er organisert, fremstår Spesialenheten nesten like synonymt med «cover-up» som Xerox er med kopimaskiner.

I Bolleruds tilfelle burde det vært Spesialenheten som på selvstendig grunnlag vurderte omstendighetene rundt hennes anmeldelser i og mot Sør-Øst politidistrikt. I stedet valgte enheten å akseptere en dypt inhabil og høyst mistenkelig prosess – en prosess som både da og fortsatt i dag bærer preg av omfattende tiltak for å dekke over alvorlige forhold.

Avskjeden av Bollerud bør – og vil forhåpentligvis – bli anerkjent som en grov gjengjeldelse i domstolene. Dette forutsetter imidlertid at hun har nødvendige midler til å føre en rettssak. I dette såkalte «rettssikkerhetslandet» koster det penger – mye penger – å kjempe for sin rett. Derfor avslutter Monsens Revelje dagens innlegg med en oppfordring til alle om å gi sin støtte til varsleren ved å bidra raust til den opprettede Spleisen: https://spleis.no/410001

God søndag!