Hvorfor er det så vanskelig å varsle
- Per-Yngve Monsen
- Aug 18, 2019
- 3 min read
"Hvordan skal noen kunne vite hva som er tanken bak, hvis den ikke kommer til syne? "
- Lars Saabye Christensen -
Overskriften var ett av temaene i forskningsinstituttet FAFOs arrangement under Arendalsuka denne uken. Sammen med Henrik Dahle fra UNIO, Anine Kierulf fra NHRI og Bente Stenberg Nilsen fra KS utgjorde jeg diskusjonspanelet for dette temaet. FAFOs hensikt med temaet var å belyse varslingsprosessen sett fra ulike ståsteder. De skriver; «Det er godt belegg for å hevde at varsling er viktig ut ifra et samfunnsperspektiv, sett fra et arbeidsgiverståsted og ikke minst sett fra arbeidstakernes ståsted. Gjennom varsling av kritikkverdige forhold kan ulovligheter som for eksempel korrupsjon, overgrep og mobbing avdekkes og stoppes på et tidligst mulig tidspunkt. Hvorfor er da varslersaker ofte så vanskelig å håndtere? Er noen saker mer konfliktfylte enn andre? Henger dette sammen med ytringsbetingelsene på arbeidsplassen og i arbeidslivet for øvrig? Og, ikke minst: hva kan vi gjøre for å sikre at kritikkverdige forhold avdekkes og håndteres på en best mulig måte?»
Med en liten time til rådighet rekker man så vidt å berøre materien som skal diskuteres, og det gjelder å snakke fort. Hvis man ikke er trent på nettopp denne type arenaer kan de ofte være en betydelig utfordring for formidlingsevnen. Det var perioder hvor jeg følte at mine slike evner kunne konkurrere ganske jevnt med en litt oppvakt 3 åring. Likevel var jeg alt i alt ganske fornøyd med eget bidrag til paneldebatten, og mer kan man vel ikke kreve?
Det kom ingenting revolusjonerende fra noen av oss, men det ble mye snakk om lovformuleringer og varslerombud. Utfra egne erfaringer som varsler og da som varsler mot virksomhetsledelse, opplever jeg alle diskusjonene om lovformuleringer alene som noe fjernt og som følgelig bommer mye på målet. Uten en håndhevende institusjon foruten domstolen, vil det stort sett bare være gunstig for alle advokatene som livnærer seg på arbeidsrett. For den som har varslet vil en rettslig prosess alltid være svært utfordrende. Nye lover og/eller endrede lovformuleringer er ikke på noen måte en garanti for at legitime varslere ikke ender opp som en menneskelig og økonomisk ruin. Mye av årsaken til det er det store tolkningsrommet som enhver juridisk setning skaper, og med svake og noen ganger direkte inkompetente dommere, får ressurssterke parter et lett spillerom.
Jeg viser gjerne til hva en ansatt i en større finansinstitusjon skrev i et blogginnlegg 3. februar i år;
I Norge har vi som kjent et ombud for likestilling. Er det noen som vil hevde at Likestillingsombudet bare er tull, siden det ved lov allerede er vedtatt likestilling mellom kjønnene? Neppe, og hvordan ville samfunnet sett ut uten dette tiltaket? På samme måte som Likestillingsombudet mener jeg det er behov for en selvstendig utøvende varslermyndighet med et klart mandat. En slik institusjon fremstår som en stadig større nødvendighet for at vi skal få et mer velfungerende arbeidsliv. Varslerombud må på plass, for i likhet med likestillingsutfordringer handler ikke dette bare om juss. Det handler ikke minst om arbeidstakerens rett til og trygghet for å kunne ytre seg om kritikkverdige forhold. Forholdet arbeidstakeren tar opp behøver ikke alltid være lovstridige forhold, men det er fortsatt ikke ensbetydende med at det ikke er kritikkverdig.
Uten et relativt mektig ombud, er det min påstand at verken lovparagrafer eller bedriftsregler i seg selv vil føre til flere varslinger, og særlig ikke innenfor områder som korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Skal jeg dømme etter salens respons på denne type uttalelser under paneldebatten, er jeg ikke alene om å tenke slik.
Tusen takk til FAFO og ikke minst forskningssjef Sissel Trygstad for dette bidraget i Arendalsuka!
Comments