I psykologens vold

Det Monsens Revelje skal ta for seg denne gang gjelder en hendelse i psykiatrien i Norge, og hva mennesker som ender her kan bli utsatt for. Gina og hennes historie presenteres meget forkortet, men ikke mer enn at det fortsatt går frem hvor skremmende rettsløs man kan bli som pasient i terapibehandling.

Monsens Revelje har satt av to søndager til saken. En anonym fagkyndig kommenterer Ginas hendelsesbeskrivelser med forutsetningen om at hennes versjon i all hovedsak er sann.

Ellers er dette en fortelling om en kvinne som har stått i en dyp personlig krise. På veien ut av den har hun, som svært mange andre, fått en oppvåkning om det norske samfunnet, de institusjoner vi setter vår lit til, lovverket, og menneskene som skal beskytte oss, men som helt åpenbart svikter.

Fortellingen handler om utro tjenere og ondskap i offentlige posisjoner, og om den grenseløse norske tilliten som implisitt bidrar til å beskytte overgriperne mot konsekvensene. Ginas historie viser at vi har et samfunn, kanskje i dyp krise uten å vite det? De som vet og ser det som pågår, viker for det meste unna. Denne damen har måttet ofre mye, og har fått erfare at når mennesker ikke ønsker eller evner å ta side, så gir de makt til de som undertrykker.

Det var noe virkelig flott med dikteren Arnulf Øverland, som formulerte sitt syn på taushet og medløp i diktet fra 1937; "Du må ikke sove!": "Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!"

---

I 2013 forstod Gina at hun var i et skadelig forhold, og oppsøkte fastlegen for råd. Legen er en hun har gått til i flere tiår og kjenner godt. Vedkommende forsto at Gina trengte noen andre å snakke med og skrev en henvisning til distriktpsykiatrisk senter (DPs).

I samme periode døde hennes mor, og hennes far ble alene. Gina hadde ingen nær familie som kunne støtte i denne vanskelige perioden som ble svært tøff for henne. Hun orket ikke vente på avklaring fra DPs, og søkte i mellomtiden hjelp hos en privat psykolog hun omtaler som Ø.

Deres første møte opplevde hun som givende, selv om det virket rart at psykologen hadde tilholdssted i et kontorbygg ved siden av et sykehus. Det ble imidlertid forklart med at Ø jobbet på en avdeling på sykehuset om dagen.

Etter noen få besøk spurte psykologen om Gina ikke ville gå til ham på heltid, til en forholdsvis hyggelig pris fordi han skulle ta videreutdanning. Gina tenkte ikke mer over dette, og var bare glad og takknemlig for muligheten. Ø sa at hun i forkant bare trengte et formelt skriv fra fastlegen. I den etterfølgende konsultasjonen med fastlegen hadde vedkommende stusset over dette, uten at det går frem av Ginas historie hva det var han stusset over. Men det kan ha vært flere grunner til det.  

Fagkyndig; «Det er uvanlig at en privatpraktiserende psykolog ber en pasient om et skriv fra fastlegen for å kunne tilby behandling. Normalt sett ville en privat psykolog kunne behandle pasienter uten slik dokumentasjon, spesielt når det ikke er snakk om offentlige refusjonsordninger.

At psykologen hadde tilholdssted i et kontor ved sykehuset, og tilbød privat behandling til en lavere pris fordi han skulle ta videreutdanning, er også høyst uvanlig. Fastlegen kan ha oppfattet dette som en potensiell konflikt mellom psykologens sykehusarbeid og hans private praksis, noe som er et rødt flagg.

Å kombinere offentlig arbeid og privat praksis i samme lokaler kan bety alvorlige interessekonflikter. Det at det også kan anses som konkurrerende praksis, åpner for at psykologen har insentiver til å prioritere pasienter som betaler privat over de som mottar behandling gjennom det offentlige systemet.

Bruk av sykehusets fasiliteter for privat praksis innebærer også misbruk av offentlige ressurser. Offentlige helseinstitusjoner er finansiert av skattebetalernes penger, og disse ressursene skal brukes til offentlig pasientbehandling, ikke til å generere privat inntekt for ansatte.

Et interessant spørsmål er om psykologen også har praktisert sin private virksomhet i sykehusets lokaler vederlagsfritt? Om det forholder seg slik, er også dette alvorlig. Det utgjør misbruk av offentlige ressurser, skaper urettferdig konkurranse, og reiser alvorlige etiske og juridiske spørsmål.

Tilbudet om redusert pris fordi psykologen skulle ta videreutdanning er underlig. Det er ikke vanlig praksis for privatpraktiserende psykologer å redusere sine honorarer av denne årsaken, noe som alene kunne fått fastlegen til å mistenke at noe ikke var som det skulle.

Fastlegen kunne videre ha stusset over de etiske aspektene ved situasjonen, spesielt hvis det virket som at psykologen utnyttet Ginas sårbare situasjon til å få henne som pasient på en mindre transparent måte. Psykologer er underlagt strenge etiske retningslinjer, og situasjonen kunne ha fremstått som om psykologen ikke fulgte disse.

Psykologens forklaring om at han jobbet på sykehuset om dagen, men også tilbød privat behandling, kan i tillegg ha virket forvirrende eller uvanlig for legen. I mange tilfeller er det klare skiller mellom offentlig og privat praksis for å unngå interessekonflikter.»

Til tross for disse røde flaggene utarbeidet fastlegen likevel det etterspurte skrivet, med troen på at Gina skulle få adekvat hjelp. Han kjente litt til psykologen, som ellers er kjent for sitt arbeid innen psykologi og terapi. Han har spesialisert seg på emner som traumer, emosjonell regulering og terapiforskning, og dessuten skrevet flere bøker og artikler om psykologi. De er blitt godt mottatt både i fagmiljøet og blant allmennheten. Så denne mannen har utvilsomt tyngde innen faget.

Forholdet med Ø utviklet seg raskt. Gina opplevde at han skapte et rom hvor hun følte seg lyttet til og verdsatt. Psykologen fortalte henne at hun bare skulle "være" i rommet. Gina opplevde en sterk følelse av ro og indre fred hos ham. Under samtalene satt imidlertid Ø og skrev i en liten rød skolebok, som Gina ikke fikk se og hun fant det litt rart. Psykologen skal ha sagt at det var på intuisjon, og presisert at det var "du og jeg, Gina" i rommet.

Fagkyndig; «At psykologen skrev i en liten rød skolebok i stedet for å bruke en mer standardisert form for journalføring er et rødt flagg. Profesjonelle terapeuter har plikt til å føre nøyaktige og strukturerte journaler som kan følges opp ved behov, og dette gjøres normalt i et format som er transparent og etterprøvbart. 

At Gina ikke fikk se notatene hans kan også være problematisk. Selv om det ikke er vanlig praksis å dele alle notater med pasientene, er det viktig at pasienten føler en viss grad av åpenhet og tillit i behandlingsprosessen. Hemmelighold rundt notater kan skape mistillit.

Psykologens vektlegging av det personlige forholdet mellom ham og Gina er et tegn på at han går utover de profesjonelle grensene. Terapeutiske relasjoner skal være profesjonelle og ikke-personlige for å sikre at pasienten får objektiv og etisk forsvarlig behandling.

Psykologens bruk av ord som "på intuisjon" uten å forklare konkrete behandlingsmetoder er tegn på mangel på profesjonell struktur i terapien. Terapeuter skal bruke anerkjente og evidensbaserte metoder og være åpne om tilnærmingene de bruker.

Selv om det er positivt at Gina opplevde ro og indre fred, er det viktig at disse følelsene kommer fra en sunn terapeutisk prosess. Hvis følelsen av fred er et resultat av en manipulativ eller uetisk praksis, kan det være skadelig på lang sikt.»

Under tiden fikk Gina avslag fra DPs med begrunnelsen at hennes tilstand ikke ble vurdert som psykisk sykdom. Fastlegen reagerte med nytt skriv til DPs, og til slutt fikk hun tilbud om time. Psykologen Ø sa da at hun måtte velge mellom DPs og ham.  Gjennom timene med Ø, hadde Gina allerede fått kjenne på (for henne) betydningsfulle spirituelle opplevelser. Derfor valgte hun å fortsette hos Ø, og avslå tilbudet fra DPs.

Mens sesjonene med denne psykologen pågikk, ble Ginas sønn alvorlig psykisk syk. I tillegg bodde hun på hytta i prosessen med å komme seg ut av det skadelige samboerforholdet. Psykologen var hennes eneste holdepunkt, og hun følte seg mer og mer avhengig av ham. Ifølge henne hadde han kunnskap og innsikt som hun ikke visste fantes, og hun la nærmest livet sitt i hans hender.

I løpet av det neste halvåret hvor Gina fortsatt bodde på hytta alene og uten hjelp, opplevde hun ikke noen psykisk forbedring. Tvert imot følte hun seg dårligere og mer svekket. Forholdet mellom henne og Ø oppfattet hun som gradvis mer kaotisk og turbulent. Etter sesjonene som nå var blitt mer enn 200 i tallet, fikk hun i tillegg en økende virkelighetsforståelse av at hun ikke var elsket, at hun aldri hadde vært elsket. Uten å forstå hva som egentlig pågikk i henne selv, solgte hun hytten, selv om den betydde svært mye for henne.

Psykologen ble etter hvert kaldere, mer utilgjengelig, og Gina begynte å tro at også det skyldtes henne, og at det var hun det var noe galt med. Det var jo budskapet hun tok til seg fra samtalene med Ø. Psykologen endte også opp med å diagnostisere henne med en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og skal ha sagt at han kom til å lete etter overgrep i familien. Gina kjente hun begynte å miste grepet om virkeligheten.

Fagkyndig; «Det som beskrives her, kan i stor grad knyttes til psykologens handlinger og er svært alvorlig. Flere etiske og profesjonelle brudd kan identifiseres i denne situasjonen. At Gina ikke opplever noen forbedring, men heller forverring i sin tilstand, kan tyde på at behandlingen hun mottar er ineffektiv eller skadelig. En profesjonell psykolog har ansvar for å evaluere behandlingsforløpet og gjøre nødvendige justeringer eller henvise til annen hjelp dersom behandlingen ikke gir ønskede resultater.

Et terapeutisk forhold skal være basert på tillit, stabilitet og støtte. Beskrivelsen av et forhold som blir kaotisk og turbulent indikerer at psykologen ikke klarer å opprettholde de nødvendige profesjonelle grensene og strukturen som trengs for effektiv terapi.

Profesjonell omsorg og tilgjengelighet er grunnleggende i terapeut-klient-relasjonen. At psykologen blir kald og utilgjengelig, og at Gina opplever at dette er hennes skyld, er et alvorlig etisk brudd. Dette kan forverre hennes psykiske tilstand og bidra til en følelse av verdiløshet og håpløshet.

Diagnostisering av alvorlige psykiske lidelser som personlighetsforstyrrelser krever grundige vurderinger og bør alltid diskuteres åpent med klienten. Å legge et ensidig fokus på å lete etter overgrep i familien uten tilstrekkelig grunnlag kan være skadelig og uetisk. Dette kan også indikere en form for manipulasjon eller forsøk på å skape avhengighet til terapeuten.

Mer enn 200 sesjoner uten vesentlig bedring er et sterkt signal om at behandlingen har vært ineffektiv. Det er terapeutens ansvar å evaluere og justere behandlingen basert på pasientens fremgang. Når dette ikke skjer, som i dette tilfelle, er det et klart tegn på dårlig praksis, misbruk av pasientens tillit og ressurser, og brudd på etiske standarder.

De økonomiske kostnadene etter så mange sesjoner er selvfølgelig også formidable, kanskje på mange hundre tusen kroner! Å gjennomføre et slikt antall sesjoner og med varighet over seks år, peker mot betydelig overbehandling. Her kan det til og med være snakk om økonomisk utpressing, hvor psykologen bevisst har forlenget behandlingen uten å levere reelle fordeler for pasienten.

At Gina følte seg tvunget til å selge hytten sin for kanskje også å ha råd til behandlingen, er også svært bekymringsfullt. Psykologer har et ansvar for å være bevisste på sine pasienters økonomiske situasjon og skal ikke påføre dem unødig økonomisk belastning. Hvis kostnadene for behandling bidrar til en forverring av klientens livssituasjon, må psykologen vurdere alternative løsninger.

Det er uetisk å fortsette behandlingen under disse forholdene. Psykologen bør ha innsett at behandlingen ikke var til nytte og at hans egen oppførsel påvirket Gina negativt. Å fortsette alle disse sesjonene uten å adressere problemene eller henvise Gina til en annen behandler er uansvarlig og skadelig.

Om dette er forløpet, viser det en alvorlig svikt i profesjonell praksis og etikk fra psykologens side. Det burde i så fall føre til betydelige sanksjoner fra tilsynsmyndighetene».

Først flere år senere, dvs. i 2018 begynte Gina å sette sammen litt av bitene, og innså at forholdet med denne psykologen ikke var bra for henne, kanskje farlig. Hun klarte å bryte ut, trodde hun. Det viste seg imidlertid at Gina mentalt var fanget i hans grep, etter alle sesjonene. Etter bare noen måneder gikk hun derfor tilbake til ham, men fortsatt innstilt på å forsøke å bryte ut.  

Gina opplevde at Ø brukte hypnose og regresjonsterapi, og uten hennes samtykke. Hun ble bare mer avhengig av ham. Uforklarlig og tiltagende frykt ble ytterligere forsterket av at psykologen også snakket om å avslutte sesjonene. Gina opplevde det som trusler. Hun ble mer og mer isolert og forstod ikke at hun ganske totalt hadde mistet kontakt med virkeligheten. Det skulle gå tid før hun ble frisk nok og klar nok, til å innse at forholdet hun hadde med denne psykologen egentlig var preget av mishandling. Da hadde Ø siden 2013, hentet ut hele formidable 262 sesjoner med Gina!

Fagkyndig: «Psykologens atferd er ekstremt kritikkverdig og bryter med grunnleggende etiske retningslinjer for terapeutisk praksis. Her foreligger det flere alvorlige overtramp og uetiske handlinger. Det er grunnleggende at pasienter gir informert samtykke før enhver terapeutisk intervensjon. Å bruke hypnose og regresjonsterapi uten samtykke er et alvorlig brudd på pasientens rettigheter og autonomi.

Psykologen ser ut til å ha brukt manipulerende teknikker for å gjøre Gina mer avhengig av ham. Dette er et alvorlig misbruk av makt og tillit, og det skader pasientens psykiske helse.

Å true med å avslutte behandling som en manipulasjonsteknikk for å kontrollere pasienten er dypt uetisk. Dette skaper en unødvendig frykt og kan forverre pasientens psykiske tilstand.

Å bevisst manipulere en pasients oppfatning av virkeligheten, også kjent som gaslighting, er psykologisk misbruk. Det fører til at pasienten mister tilliten til egen opplevelse og dømmekraft, noe som kan ha alvorlige og langvarige konsekvenser.

Forholdet mellom Gina og psykologen er beskrevet som kaotisk og turbulent, noe som i seg selv indikerer at psykologen ikke har opprettholdt de nødvendige profesjonelle grensene.

Psykologens handlinger førte til at Gina ble mer isolert og mistet kontakten med virkeligheten. En terapeut skal hjelpe pasienter med å styrke sine sosiale nettverk og fungering i hverdagen, ikke bidra til isolasjon og forverring av tilstanden.

Disse handlingene som har pågått hver uke i seks år, kan ha påført Gina stor skade og vesentlig forverret hennes psykiske helse. Psykologens atferd skulle vært fulgt opp av relevante tilsynsmyndigheter, som Norsk Psykologforening eller Helsetilsynet, slik at nødvendige tiltak kunne vært iverksatt omgående, også for å beskytte andre pasienter».

Med hjelp fra en psykiater fikk Gina bekreftet at det hun var blitt utsatt for var gaslighting og hypnose, og at dette i alvorlig grad hadde påvirket hennes mentale helse. Den sjokkerende erkjennelsen fikk henne til å samle bevis, i forsøket på å avdekke hva Ø hadde gjort med henne. Hun kontaktet advokater og andre, og fant blant annet ut at Ø skal ha brukt henne som en del av sitt utdanningsprogram. Også dette uten hennes samtykke. I tillegg hadde han manipulert journalene hennes.

Fagkyndig: «Det å bruke en pasient som en del av sitt utdanningsprogram uten samtykke og å manipulere pasientens journaler er også grove overgrep og alvorlige brudd på etiske standarder og lovverk.

Å bruke Gina i sitt utdanningsprogram uten hennes informerte samtykke er en alvorlig krenkelse av hennes rettigheter. Informert samtykke er et grunnleggende prinsipp i helsevesenet, som sikrer at pasienter er klar over og enige i alle aspekter av sin behandling, inkludert deltakelse i forskning eller utdanningsformål.

Profesjonelle etiske retningslinjer, som de fra Norsk Psykologforening og andre relevante organer, krever at psykologer alltid innhenter samtykke fra pasienter før de brukes i noen form for forskning eller utdanning. Å overse dette kravet er et alvorlig etisk brudd.

Å bruke en sårbar pasient i et utdanningsprogram uten hennes viten og vilje er en form for utnyttelse og maktmisbruk. Dette viser en grov mangel på respekt for pasientens autonomi og verdighet.

Manipulering av pasientjournaler er falsifisering av medisinske dokumenter, noe som er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten. Journaler skal gi en korrekt og ærlig fremstilling av pasientens tilstand og behandling, og manipulasjon kan føre til feilbehandling og andre alvorlige helsekonsekvenser.

Ved å manipulere journalene kan psykologen forsøke å skjule sin uetiske og ulovlige praksis. Dette undergraver tilliten til helsevesenet og kan skade ikke bare Gina, men også andre pasienter som psykologen behandler.

Falske eller manipulerte journaler kan føre til feilaktig diagnostisering og behandling, noe som kan forverre pasientens helse. Gina kunne ha blitt utsatt for behandling som var skadelig eller ineffektiv basert på disse manipulerte opplysningene.

Psykologens handlinger viser en grov uaktsomhet og utnyttelse av pasientens tillit og sårbarhet. Gina burde fått støtte, også av relevante tilsynsmyndigheter som kan iverksette nødvendige tiltak for å beskytte henne og andre pasienter i fremtiden. Det burde i tillegg være aktuelt å forfølge juridiske tiltak for å få rettferdighet og kompensasjon for den skaden hun er blitt påført.»

For å få hjelp, henvendte Gina seg til Statsforvalteren og psykologforeningen. Fra dem ble hun møtt med i realiteten avvisning og mistro. Etter hennes syn lot de seg forlede av psykologen og hans evner til manipulasjon. Ø fikk dessuten faglig støtte fra sin leder fra sykehuset, som således nærmest garanterte for hans troverdighet.

Fagkyndig; «Denne utviklingen er veldig bekymringsfull og mer enn antyder alvorlige svakheter i systemet! Et system som skal beskytte pasienter og sikre rettferdighet. Det er kritisk at tilsynsmyndigheter, som Statsforvalteren og psykologforeningen, gjennomfører uavhengige og grundige undersøkelser når de mottar klager om alvorlige overtramp fra helsepersonell.

Å bare ta psykologen og hans støttespilleres ord for sannheten uten videre undersøkelse er i så fall en stygg og meget alvorlig svikt i prosessen. Tilsynsmyndighetenes primære oppgave er å beskytte pasientens rettigheter og sikre at helsepersonell følger etiske og profesjonelle standarder. Når en pasient kommer med alvorlige anklager om manipulasjon, overgrep og trusler, skal dette tas på største alvor og undersøkes grundig.

Gina beskriver at hun opplevde avvisning og mistro, noe som i så fall ytterligere kan skade hennes psykiske helse og forverre hennes situasjon. Tilsynsmyndighetene har et ansvar for å gi støtte og beskyttelse til de som rapporterer om overgrep og uetisk praksis.

At psykologen fikk støtte fra sin leder ved sykehuset indikerer potensielle interessekonflikter. Dette understreker behovet for at tilsynsmyndighetene vurderer slike saker med fullstendig uavhengighet og uten påvirkning fra de involverte partenes kolleger eller overordnede.

Hvis psykologen har manipulert og løyet i sin kommunikasjon med tilsynsmyndighetene, understreker dette behovet for grundige og uavhengige undersøkelser. Psykologens evner til manipulasjon må ikke undervurderes, og tilsynene bør ha mekanismer for å identifisere og håndtere slike situasjoner.

Gina bør vurderes på nytt med en mer objektiv og uavhengig tilnærming fra tilsynsmyndighetene. Det kan også være nødvendig for Gina å søke støtte fra uavhengige organisasjoner som arbeider for pasientrettigheter eller vurdere rettslige skritt for å sikre rettferdighet og beskyttelse.

Det er avgjørende at tilsynsmyndighetene tar disse sakene på alvor og ikke lar seg påvirke av helsepersonell som kan ha egeninteresser.»

Gjennom egne undersøkelser og kontakter, blant annet med en psykologspesialist i Oslo og en annen kvinne som hadde hatt lignende opplevelser, ante Gina en større sammenheng. Det hun først trodde om sin egen situasjon som et slags engangstilfelle, viste seg å ikke stemme. Tilbakemeldingene og opplysningene hun fikk, dannet et bilde av et mulig nettverk med manipulasjon og overgrep innen psykologifeltet.

Fagkyndig; «Det Gina beskriver er svært alvorlig og gitt den samlede dokumentasjonen og tilbakemeldingene fra andre med lignende opplevelser, er den jo heller ikke usannsynlig. Slike mulige systemiske problemer innen feltet krever umiddelbar og grundig handling for å beskytte pasienter, og sikre at profesjonelle standarder blir opprettholdt. Det er viktig at myndighetene tar slike rapporter på største alvor og iverksetter tiltak for å avdekke sannheten og forhindre fremtidige overgrep.»

Da Gina følte seg sterk nok gikk hun til sak mot psykologen. Og det skal du få vite mer om i andre og siste del av denne saken, som kommer neste uke.

God søndag!