I teoretikernes vold

I Dagens Næringslivs magasin har to organisasjonspsykologer Thomas og Gitte Nesset Midelfart, sin faste spalte «Lederlivet». Her gir de råd og vink om folks dilemmaer knyttet til organisasjon og ledelse i arbeidslivet.

9. august svarte de en arbeidstaker som angivelig ønsket råd rundt helsefarlige ledere, og konsekvensene slike ledere medfører.

Thomas og Gitte viste først til forskningen, som avdekket at destruktiv ledelse fører til lavere motivasjon og produktivitet, mistrivsel, økt sykefravær og generelt dårligere livskvalitet for de som må utstå denne type ledere.

For å illustrerer samfunnskostnaden holdt de opp beregninger fra Oslo Economics knyttet til et «ikke optimalt arbeidsmiljø». Oslo Economics gjorde disse beregningene i 2018 som vedlegg til Varslingsutvalgets arbeid for styrket vern av varslere.

De fleste vet, eller kan tenke seg, at elendig ledelse okkuperer en stor del av kostnadsgrunnlaget Oslo Economics anslo å utgjøre til ca. 75 milliarder kroner årlig.

I oppstykket tilstand går det frem at ca. 30 milliarder skyldes produksjons- og produktivitetstap, 42 milliarder skyldes helsetap, og rundt 3 milliarder skyldes helsetjenestekostnader og noe annet.

Tallene er såpass voldsomme at man kan undres over realiteten i regnestykket, men uansett vet vi at et dårlig arbeidsmiljø er svært kostnadsdrivende og ødeleggende både for virksomheten og for samfunnet for øvrig.

Organisasjonspsykologene Thomas og Gitte inkluderer de «likegyldige» under betegnelsen destruktiv ledelse. Dette er ledere som ikke bryr seg om sine ansatte og deres arbeid, og som derfor kan oppleves like vanskelig å forholde seg til som utagerende og sinte ledere. De likegyldige utgjør angivelig majoriteten i denne mildt sagt lite flatterende lederkategorien.

Thomas og Gitte leverer glimrende frem til og med dette, men så skal de gi råd og «utforske noen alternativer» til hvordan slike ledere skal takles. Og med det kommer også deres teoretiske grunnlag frem, i totalt fravær av praktisk erfaring.

De trekker frem varslingsparagrafene i aml, og den ansattes «rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet». Som om det er en anbefalingsverdig måte å gå frem på.

De viser så til en bok av to andre organisasjonspsykologer som skriver om hvordan konflikter og trakassering i arbeidslivet skal håndteres. Thomas og Gitte henter angivelig ut bokens essens med ordlyden; «Kort fortalt skal det i alle virksomheter eksistere internrutiner som gjør det mulig å rapportere om uforsvarlig arbeidsmiljø».

Med mitt erfaringsgrunnlag vil jeg imidlertid våge den påstand at disse forfatterne neppe står tilbake for Thomas og Gitte, som alle fire synes å være i et lala-land bestående av et teoretisk landskap, langt fra virkelighetens hull, feller, mørke og kulde som venter de som varsler på destruktive ledere.

De fleste som varsler har på forsvarlig vis tatt i bruk det som ofte fremstår som gode «internrutiner» i virksomheten, og formidlet sine varsler i samsvar med dette. Som oftest kommer det tilbake som en bumerang, formet som en dampveivals.

For de av oss som likevel ikke ga opp troen på teoretisk lærdom, og derfor så etter ly under domstolenes praktiske varslervern, innså alt for sent at selve valsehjulet viste seg å være domstolene selv.

Alle de rettigheter og støttefunksjoner vi som arbeidstakere og varslere har blitt fortalt at vi har, viser seg i rettslig sammenheng å bestå av hele 95 % luft, og egentlig enda mer. Det er nemlig heller ingen fremtidig karrierestige som venter det fåtall som får rettslig medhold.

Med det til grunn er det mer enn oppgitthet man rammes av når advokater, bedriftspsykologer og andre «eksperter» uten forbehold bruker lovtekst og myndighetsuttalelser som garanti for forsvarlig utfall etter varsling, og særlig knyttet til varsling om arbeidsmiljøforhold.

Mellom linjene, i alle fall på slutten av innlegget, synes Thomas og Gitte likevel å vakle en anelse i sin tilsynelatende tro på det teoretiske landskapet, med den underliggende fallitterklæringen at det beste trolig kan være å søke seg bort fra ledere med destruktiv atferd.

Psykologenes fallittholdning synes enda tydeligere med formuleringer som; «Når man selv opplever en vanskelig situasjon på jobb, hjelper det å vite at andre opplever det på samme måte, og man kan støtte seg til hverandre».

Kanskje syntes de selv at utviklingen i innlegget var i ferd med å bli vel stusselig, for avslutningen var dog noe mer optimistisk; «Vi krysser imidlertid fingrene for at arbeidsgiver er sitt ansvar bevisst og derved sørger for å gjøre noe med situasjonen».

Etter at de selv tidligere i innlegget ramset opp den enorme samfunnskostnaden landets eksisterende omfang av destruktive ledere bidrar vesentlig til, står Thomas og Gittes avslutning som en både hul og patetisk motsigelse.

Jeg sier som forbundsleder Ulf Madsen i LO-forbundet FLT sa til meg, da jeg som fagforeningsmedlem ba om saksomtale etter den rettslige likvideringen jeg ble til del; «Faren med å gå ut med saken din bredt kan også skremme flere fra å varsle og det ønsker vel vi heller ikke skal være resultatet?»

Thomas, Gitte og forbundsledere som Ulf Madsen vet åpenbart at praktisk og teoretisk varslervern, er som olje og vann. Men det kan man jo ikke si høyt.

God søndag