Råte i fagbevegelsen
I oktober i fjor skrev jeg ganske utførlig om tingrettsdommen knyttet til hovedverneombudet i IKEA, som ble sparket etter tullevarsler, påstander, granskning og dokumentfalsk utført av personaldirektøren som ville ha ham ut. I tre innlegg viste jeg hvordan domstolene støtter arbeidsgiversiden mot ansatte som sier ifra, eller som med kompetanse står opp for sine kolleger i utøvelsen av sine tillitsverv.
Dommerpanelets mindretall, som selvfølgelig var den arbeidstakervalgte meddommeren, la helt korrekt til grunn at granskningen som ble gjort var altfor ensidig. Det å sende en orientering til rundt 40 personer om at Kaborg var fratatt sitt verv som SHVO, var integritetskrenkende, og et brudd på arbeidsgivers omsorgsplikt. Den gjentatte bruken av drøftelsesmøter § 15-1, på bakgrunn av uverifiserte påstander, var trakasserende. Personaldirektørens oppførsel og dokumentfalsk, var under enhver kritikk. Mindretallet la til grunn det samtlige dommere skulle ha kommet til; «at IKEA-ledelsen stod for en utilbørlig og erstatningspliktig opptreden overfor Kaborg. De hadde ikke opplyst saken korrekt. Og det forelå ikke grunnlag for verken avskjedigelse eller oppsigelse».
Dommer Syse og den arbeidsgivervalgte meddommeren hevdet IKEA hadde gått forsvarlig frem. Det mente de var godt nok bevist av «varslene», vitneforklaringene og annet. Om Kaborg bare hadde blitt oppsagt ville alt vært i orden. Men en avskjed var å ta for hardt i. Dommer Syse syntes derfor Kaborg måtte få erstatning tilsvarende det beløp han ville fått, dersom han i stedet hadde blitt oppsagt. Fordi IKEA på ulovlig vis hadde strippet ham for sine tillitsverv, fikk han stusselige kr 60 000,- i erstatning. IKEA måtte også dekke tapet Kaborg ble påført som følge av avskjeden. Beløpet utgjorde ifølge dommeren kr 576 000,-.
Men som vanlig når tvistelovens paragrafer om partenes makt og ressurslikhet skal vurderes, skrev også denne dommeren; «Etter en helhetsvurdering har flertallet falt ned på at det ikke foreligger slike tungtveiende grunner i denne saken». Med andre ord måtte den grovt gjengjeldte SHVOen/varsleren bære sine egne omkostninger, og det på grunnlag av en ensidig og voldsomt eskalert prosess mot ham. En prosess som dommer Audgunn Syse likevel syntes Kaborg måtte ta like stort ansvar for. Ser man bort fra at forbundet til Kaborg dekket disse utgiftene, ble således nettoresultatet lik null.
Likevel skrøt LO-advokat Katrine Hellum-Lilleengen til media, om en «full seier mot Ikea». Hun sa også at dommen hadde «trukket noen viktige grenser med stor betydning for maktdynamikken mellom arbeidsgivere og ansattrepresentanter på norske arbeidsplasser». Fortsatt lurer jeg på hva hun egentlig mener med uttalelsen.
Med LO-advokatens påstand om «full seier», anket hun likevel saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten. Anken ble avvist, men til nettavisen FriFagbevegelse kom likevel denne uttalelsen fra Hellum-Lilleengen; «Dommen fra tingretten var en viktig seier, ikke bare for Kaborg, men også for alle hovedverneombudene der ute som kan føle seg trygge på at de kan utøve vervet sitt uten å bli straffet».
Det er grunn til å spørre hvor vel bevart denne advokaten er, for påstanden er åpenbart ikke riktig. I virkeligheten står dommen frem som et mulig presedensskille, og hvor det plutselig er blitt veldig tydelig at heller ikke dyktige og uredde ansatte i tillitsverv kan gjøre jobben sin, om det passer arbeidsgiver dårlig.
Arbeidsgivere er med dommen gitt adgang til å si opp slike folk, bare de legger frem et dusin uverifiserte sladderanklager om vedkommendes påståtte nedlatende og belærende atferd. Det spiller heller ingen rolle om anklagene kan tilbakevises, eller at en granskning ikke anser forholdet alvorlig nok, eller at selskapets øverste ledere tas i dokumentfalsk, hvor hensikten bak er å ramme den tillitsvalgte de ønsker ut.
Når virkelig skremmende domsavsigelser som dette feires som seire i LO, innser man at fagbevegelsen er alvorlig angrepet av råte.
God søndag.
Comments