Ikke trist, men katastrofalt

Forskningsleder ved SAYFR AS, Torkel Soma, skrev 27. september en kronikk på NRK Nyheter. Overskriften var «Ikke trist, men katastrofalt. Hvis vi slutter å si ifra om feil, har vi tapt».

Aller først kan det vel være greit å få frem hvem SAYFR er? Det er nemlig en tjenesteleverandør, som kartlegger og utvikler organisasjonskulturer i bedrifter. Blant annet tjener de sine penger på å forbedre bedriftskulturer, hvor det inngår aksept for å si ifra om kritikkverdige forhold.

Torkel Soma viser innledningsvis i sin kronikk til en angivelig uttalelse fra Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, som skal ha sagt at det er trist at Norge har et problem med ytringskulturen. Som for eksempel at ledere ikke tar bladet fra munnen, før etter at de selv har gått av og ikke risikerer noe.

Soma synes på sin side at denne uttalelsen er en underdrivelse. For det å ha et samfunn hvor man ikke våger å si ifra «er ikke bare trist, men katastrofalt».

Videre ut i kronikken eksemplifiserer Soma hvordan mangel på varsling kan føre til katastrofale resultat. Om ledere og ansatte ifølge forskningslederen hadde sagt ifra om feil og misforhold, kunne for eksempel PSTs håndtering av Pride-skytingen kanskje endt annerledes? Likeså angrepet på al-Noor Moskeen, Kongsbergdrapene og kvikkleireskredet i Gjerdrum, osv.

Etter Somas mening kunne slike hendelser vært avverget av folk som «har visst om kritiske feil før det har gått galt». Og med det bereder han grunnen for å vise hvor avgjørende det er å ha gode varslingsrutiner, kombinert med å ha folk som lytter og agerer når det kommer varsler. Nettopp et slikt budskap hans virksomhet SAYFR, tilfeldigvis formidler og selger inn til andre virksomheter.

Forskningslederen opplyser leseren om at undersøkelser SAYFR har gjort, avdekker at i mange norske selskaper vegrer de ansatte seg mer og mer for å varsle. Somas ene forklarende teori på dette, er at norske virksomheter ofte har flate hierarkier, som dermed skaper større lojalitet til ledere og virksomhetens omdømme. «Tillit og nærhet kan føre til en lojalitetskonflikt som gjør at ansatte ikke varsler», hevder han videre.

Og det vil nok svært mange si seg enig i, også til dels Monsens Revelje. Dette med nærhet fører gjerne med seg tillit og dermed lojalitet, og kan påvirke lojalitetsforholdet man har til leder kontra virksomhet.

Hva som leder til lojalitet kan være flere ting, men det er altså lojaliteten som er det avgjørende. I Norge synes vår lojalitet først og fremst å være forankret i vårt eget ego, og hva som gavner oss selv mest. Og det er nettopp denne formen for lojalitet som utgjør en av Norges mest alvorlige demokratiske utfordringer.

Vi er et lite land preget av et relativt lite maktapparat, med nettverk og relasjoner. Disse nettverkene har som alle nettverk ett sentralt formål, og det er å gavne de enkelte individene som nettverkene består av. Noen nettverk er svært organiserte og tydelige, mens andre knapt bindes av annet enn for eksempel profesjon, eller frykt for konsekvenser.

Det er ikke vanskelig i vår tid å for eksempel tenke seg at en del fagforeningsjurister ikke er i jobben av idealistiske grunner. I betydelig motsetning til hvordan fagrøyrsla engang var, har mange av dagens jurister kun «røyrsla» som et trinn på karrierestigen. Spørsmålet er derfor om slike jurister står på for medlemmenes krav og rettigheter, eller om de unngår nødvendige konfrontasjoner med virksomheter og næringslivsledere som kan påvirke deres egen videre karriere.

Like relevant er spørsmålet for departementer og i offentlig sektor generelt, som angivelig har sin berettigelse for allmenhetens skyld.

Uten å drøfte denne overordnete samfunnskonteksten, viser Soma i sin kronikk til det han mener er det største problemet med varsling. Nemlig at arbeidstakere opplever at det ikke nytter å si ifra. De blir ikke hørt. I tillegg er det ifølge forskningslederen mange som er for redde til å si ifra. Da kan det i stedet være lett å se en annen vei, og trøste seg med at «dette går nok sikkert bra», får vi vite.

Han viser i den forbindelse ellers til #metoo, og hvordan den har avdekket lederes inkompetanse rundt varslingshåndtering.

Løsningen til forskningslederen er at «Ledere må skape tryggere rom på arbeidsplassene». Til dette er enkle, gode og «stresstestede» varslingsrutiner et must for forskningslederen. Og det må ifølge ham etableres en kultur som gjør at det er lett å si fra, med folk som lytter og som kan handle med forankring i medmenneskelighet, kollegialitet og ledelse.

Det er ikke behov for «sjefer som kun forvalter selskapets posisjon, men ledere som søker endring, forbedring og omfavner dem som sier fra». «Først da kan vi leve og arbeide godt sammen», skriver kronikkforfatteren.

Torkel Soma, det er ikke vanskelig å være enig i at det er et behov for den type ledere du beskriver. Hadde de utgjort noe annet enn nærmest en kuriositet i det norske samfunn, ville vi antakelig vært det mest produktive, innovative og konkurransedyktige landet i verden.

Men vi er ikke der, og vi kommer neppe noen gang til å ende der. De fleste i dagens samfunn er ikke skrudd sammen med et overordnet fokus utover seg selv. Et dagsaktuelt og noe grotesk eksempel på dette er topplederne vi finner i DNB. Ledere som henter ut rekordoverskudd og 15-20 millioner kroner i årlige lønninger, på å heve rentekostnadene til alle småsparerne som har store lån og små lønninger.

Man kan lett forestille seg hvordan det vil gå med varslere som truer posisjonen til slike ledere. Og når det kommer til folk i viktige maktposisjoner, er akkurat dette forholdet nær sagt allmenngyldig. Ingen vil gi fra seg slike posisjoner og inntekter frivillig, de vil i stedet og umiddelbart forsøke å uskadeliggjøre trusselen med alle midler de har til rådighet.

Det vil heller ikke ha den minste betydning at virksomheten har gode rutiner, eller skulle få bistand fra SAYFR AS.

Med bakgrunn i de erfaringer jeg selv og mange andre varslere har gjort etter varsling som truer virksomhetsledelse, står Somas innlegg frem som relativt naivt. På den annen side kan det jo tenkes at vinklingen først og fremst har som utgangspunkt hva hans virksomhet selger?

Det landets arbeidsliv og samfunn virkelig trenger i forbindelse med varsling, er et velfungerende sanksjonssystem. Norges domstoler skulle være dette sanksjonssystemet. Imidlertid er domstolene i varslingssammenheng bare en del av «et relativt lite maktapparat, med nettverk og relasjoner».

God søndag!