Boken om Fretexsaken, med den foreløpige tittelen "En varslers undergang", har jeg arbeidet med i snart 4 år. Rettsprosessene etter varslingen på konsernsjefen i Fretex, var ikke ferdig gjennomført før i 2020. Nederlagene de påførte meg har vært en mental utfordring jeg neppe noen gang helt vil komme over. Likevel, med tiden henter mange seg noenlunde inn igjen, også jeg. Men på en slik vei unngår man ikke å endre seg, både på godt og vondt. Det vonde for meg, handler først og fremst om at troen på mennesker og «systemet», nå befinner seg i den deprimerende enden av skalaen. Det er simpelthen umulig å late som det jeg har sett og opplevd som varsler, ikke har skjedd.
Alt varslerrollen har medført mentalt, har skapt behov for lange pauser og avstand til traumene. Alle innleggene om nettopp varsling og ytringsfrihet her på Monsens Revelje, har sånn sett bidratt til at bokprosjektet har tatt enda lenger tid. Det har likevel vært en god ting av flere årsaker, og i denne sammenheng fordi det har gitt meg større avstand til egen sak. Hvorfor det er slik er noe uklart, for «større avstand» virker ikke spesielt logisk når det nettopp er de samme temaene som formidles i bloggen. Men kanskje er det den forskjell at det er andre enn meg selv jeg som oftest skriver om.
Uansett hva som har bidratt til distanseringsevnen, er det klart at uten denne avstanden ville det vært umulig å skrive en bok egnet for allmennheten. Det enorme raseriet og frustrasjonen jeg bar på i tiden etter at "systemet" hadde vist sitt sanne ansikt, ville straks veltet min formidlingsevne fullstendig overende. Med tiden som har gått frem til disse dager, mener jeg nå at boken har fått en struktur og en form som etter litt redaksjonelt arbeid bør bli leseverdig.
I dag vet jeg også mye mer om det juridiske systemet, og forstår i langt større grad enn tidligere hvordan ting henger sammen. Det burde således forbedre evnen til å formidle mine erfaringer på en forståelig og forhåpentlig engasjerende måte.
Siden jeg ikke lenger bobler over av raseri og frustrasjon, øker også evnen til å skrive om alle de personlige belastningene og traumene som kom. De var jo ikke bare knyttet til Fretex-saken, men faktisk også til tiden som varsler i Siemens. Følelsesmessig og på underlig vis smeltet nemlig disse sakene etter hvert nærmest sammen, som om det plutselig oppstod et slags ormehull i tid og rom.
Et annet aspekt som tiden nok kan ha betydning for, er troverdighet og bevisproblematikk. Om en bok kommer straks etter avsluttende rettsprosesser hvor varsleren har blitt dømt nord og ned, vil det trolig kreve betydelig mer å oppnå troverdighet i øynene til offentligheten, noe som også vil gjøre det vanskeligere å engasjere og overbevise bokens lesere om ens sak. Men nå har det gått ca. fire år, som muligens bidrar til en større evne og vilje til åpenhet og refleksjon, også hos mange av de som kanskje vil lese min bok. En større vilje til å akseptere hendelsene jeg skriver om som sanne, og uten umiddelbare forsvarsmekanismer kun med utspring i Frelsesarmeens gode navn og rykte, eller domstolenes ufeilbarlighet.
Ganske nylig inngikk jeg en avtale med Calidris Forlag om utgivelse av boken. Etter redaktørens manuskriptgjennomgang, og foruten de vanlige redaksjonelle innspillene om forbedringer, kom i korte trekk følgende dom over det foreløpige arbeidet;
«"En varslers undergang" er en sterk og viktig fortelling som belyser de kritiske og ofte oversette aspektene ved varsling i store organisasjoner. Med sin aktuelle tematikk og innsiktsfulle utforskning av personlige og profesjonelle ofre varslerne må tåle, har den potensial til å engasjere et bredt publikum interessert i samfunnsmessige og etiske spørsmål. ..()..Språket i manuset er presist og nøkternt, og dermed egnet til å formidle komplekse situasjoner og følelser.
..()..Leseren får innsikt i de reelle konsekvensene av å være varsler, som utfordringene med å håndtere motgang fra mektige institusjoner og det personlige offeret dette innebærer. Manuset blir dermed ikke bare en skildring av en enkelt manns kamp, men et vindu til et pågående og relevant samfunnsproblem.
Selv om manuset omhandler et alvorlig tema, inneholder den også et engasjement, raseri og nesten thriller-aktig spenningsfaktor som driver narrativet fremover. Spenningsmomentene kommer tydelig frem i skildringene av konfrontasjoner, psykologiske spill, og de juridiske slagene Monsen fører, noe som gir leserne en følelse av å være midt i et høyrisiko-drama.»
Denne omtalen tar jeg virkelig til meg som en bekreftelse på at det var rett å la saken modne og (kjølne litt) i hodet, før den for alvor ble ført i pennen. Men hvorfor skriver jeg om dette nå, og på denne måten? Det er fordi varslingsprosessen gjorde meg blakk, rett og slett «raka fant». Slik blir det gjerne når domstolene står for den siste og verste gjengjeldelsen av dem alle; å dømme varsleren fra jobb og samtidig med pålegg om å dekke arbeidsgivers saksomkostninger. På den måten ender mange rettslig prøvende varslere med vanvittig milliongjeld som de færreste av oss, om noen, kommer ut av.
Avtalen med Calidris Forlag er dessverre ikke uforbeholden, men innebærer en kostnadsdeling. Jeg må selv skyte inn ca. kroner 100 000,- til prosjektet, og det er penger jeg ber om hjelp til å samle inn. Så fra mandag 6. mai vil det på Facebook gå ut en innsamlingsaksjon til formålet, og som jeg naturligvis håper mange vil støtte.
Det er mitt håp og ønske at den endelige boken får oppmerksomhet og omsetning nok til å påvirke myndighetene i riktig retning, Men også til å utvikle bloggen Monsens Revelje, som siden 2018 har arbeidet for et bedret varslervern og reell ytringsfrihet i arbeidslivet.
God søndag!
Du formulerer noen erfaringer som jeg kjenner meg så godt igjen i. Min sak dreier seg om det samme, men fra en annen side av samfunnet. Hvis du mener man er rettsløs som varsler på arbeidsplassen hvordan tror du rettssikkerheten er ivaretatt dersom du blir bedrageriutsatt i regi av en stor norsk bank?
Å stå som saksøker mot en slik organisasjon har vært en selsom erfaring. Den har gitt meg grunn til å stille mange spørsmål om det som dypest sett var årsaken til utfallet. Tenk litt over det. Det som undrer oss alle handler om vår troverdighet. Hvem er det egentlig som forvalter samfunnets troverdighet. Det er raskt å tenke på retten for den skal liksom være rettferdig og…
Takk! Jeg har også skrevet om kritikkverdige forhold utført av en stor, såkalt ideell avholdsorganisasjon, som arbeider primært med forebygging og gjenreisning av rusmidler. Barn er et av deres satsningsområder. Jeg sa i fra til hele ledelsen, samt deres kontrollutvalg, jeg mistet levebrødet mitt og endte opp som ufør.
Jeg skrev bok om mine opplevelser og har ikke mottatt ett eneste spørsmål fra noen i organisasjonen. Mange heier på meg, og sier at boka er viktig, men samtlige gjør det i skjul. Det kan virke som at de er redde for å blande seg inn i en så ubehagelig sak som jeg skriver om. Seksuell og økonomisk utnyttelse, salg av narkotika og intimkrenkende atferd rettet mot sårbare blir for vanskelige.…