Saken er hentet fra nettavisen Frifagbevegelse.
Mens han var på fjellet med familien, fikk klubblederen i Tine Verdal, Lars Olav Iversen, en telefon fra HR- og HMS-direktøren i Tine-konsernet. Han fikk vite at noen hadde varslet på ham. Iversen måtte etter dette gå lenge i uvisshet, før han fikk endelig beskjed om hva varselet gjaldt.
Det viste seg at den lokale HR-lederen hadde varslet på ham for å angivelig ha forsuret arbeidsmiljøet i ledergruppa. Tine SA bestilte deretter en faktaundersøkelse. Undersøkelsen endte i konklusjonen; «ubalanse i forhandlingsstyrken mellom partene lokalt». Om undersøkelsen også inneholdt andre konklusjoner, vet verken den omvarslede klubblederen eller klubbstyret. Tineledelsen valgte å ikke dem innsyn i hele rapporten.
Klubblederen reagerte sterkt på at varselet ble overlevert på hans fridag, over telefon. Videre at verken han, andre tillitsvalgte eller vernetjenesten ble involvert i forkant av beslutningen om ekstern granskning. Deretter at prosessen var lukket, og at det opplevdes som en trussel om sanksjoner da Tineadvokaten skrev at det var en risiko å ikke uttale seg til granskeren. Og til slutt at Iversen som omvarslet, ikke fikk innsyn i granskningens sluttrapport.
Etter Klubbleder Iversens syn ble varslingssaken samlet sett håndtert på en måte som skapte unødvendig utrygghet og psykisk belastning, og at arbeidsgiver ikke ivaretok hans krav på et forsvarlig arbeidsmiljø. Som følge gikk han til søksmål mot virksomheten.
Tine svarte i prosesskriv at dersom retten skulle vurdere at enkelte ting ved varslingssaken kunne vært håndtert annerledes, kan ikke det være tilstrekkelig til å konstatere brudd på arbeidsmiljøloven. De hevdet også at det er innenfor styringsretten å beslutte hvordan et varsel skal håndteres, og at de trengte tid til å områ seg før Iversen fikk innsyn. Iversens opplevde trussel måtte etter deres mening ses i setningens sammenheng. Og overleveringen var forsvarlig ettersom granskningen ikke avdekket kritikkverdige forhold. Begrunnelsen for at Iversen ikke har rett til innsyn, er at granskningen befinner seg hos advokatfirmaet Hjort. Tine mener til slutt at det er varslingssaken, og ikke håndteringen av den, som har påført Iversen en belastning.
Anonyme støttespillere av Iversen (NNN-klubben), skrev litt senere en kronikk med litt utdypende kommentarer om bakgrunnen for saken. Vi får vite at den lokale HR-lederen kunne valgt å følge samarbeidsbestemmelsene i Hovedavtalen, men i stedet valgte å varsle. Videre at mandatet for den påfølgende faktaundersøkelsen ble bestemt av ledelsen, uten hensyn til arbeidstakersidens eventuelle innspill.
En epost fra klubbstyret om trakassering av klubbleder ble tatt med i mandatet, men klubbstyret ble aldri informert om dette. Epostens formål var ellers kun et bidrag til dialog for å løse en betent situasjon, og på lavest mulig nivå. Etter klubbens syn virker ledelsens prosess som et forsøk på å kue en dyktig klubbleder, en person som står på og kjemper for medlemmenes sak i en krevende tid.
Det ligger som et krav i arbeidsmiljøloven at alle skal bidra til et godt arbeidsmiljø. At en ansatt mener at en annen ansatt forsurer arbeidsmiljøet, er i utgangspunktet en ren subjektiv oppfatning. Og hvem vet, kanskje er det motsatt? Å eskalere slike påstander inn i en varslingsramme, virker i utgangspunktet som svært overdrevet, og dessuten uriktig. Hvem som helst kan gjennom en dårlig dag eller en dårlig periode, «forsure» sitt arbeidsmiljø, men det skal svært mye til for at noe slikt skal kunne karakteriseres som et alvorlig kritikkverdig forhold av allmenn interesse. Antakelig er dette derfor i beste fall en klagesak. At Tineledelsen straks igangsetter en ekstern granskning av forholdet, virker så overdrevet, at de anonyme kronikkforfatterne mest sannsynlig har rett i at ledelsen har skjulte agendaer.
Rettssaken gikk for Trøndelag tingrett i Steinkjer fra tirsdag 25. januar til torsdag 27. januar. Om noen av Monsens Reveljes lesere skulle ha dommen, vil vi gjerne få den oversendt.
God søndag!
Comentarios