Den nylige rapporteringen i Fagbladet og funnene fra OsloMets «Medbestemmelses-barometer» avdekker en urovekkende, men ikke ukjent, utvikling i norsk arbeidsliv. Selv om mange arbeidstakere rapporterer om trivsel på arbeidsplassen, peker undersøkelsen samtidig på en systematisk reduksjon i ansattes medbestemmelse og en økende opplevelse av maktforskyvning til fordel for toppledelsen.
Ifølge barometeret oppgir mange arbeidstakere at de trives, selv om det er uklart hva «mange» faktisk representerer. Likevel er det tydelig at en betydelig andel av disse opplever at deres innflytelse på arbeidsplassen gradvis har blitt redusert over tid. Rundt 40% av arbeidstakerne mener at det har skjedd en markant maktforskyvning mot toppledelsen, mens hele 6 av 10 oppfatter at arbeidsgiver ikke legger til rette for at de tør å ytre seg fritt. Videre uttrykker over 20% direkte misnøye med toppledelsen, HR-funksjonen og informasjonsflyten de har tilgang til.
Forskerne bak undersøkelsen avdekker også en markant svekkelse i samarbeidet mellom arbeidsgivere og ansatte. «Veldig mange arbeidstakere» rapporterer ifølge forskerne at både de selv og deres tillitsvalgte opplever redusert innflytelse sammenlignet med tidligere. Forskerne karakteriserer utviklingen som alarmerende og betegner den som «et stort paradoks i en tid der vi snakker om trepartssamarbeid og den norske modellen på innpust og utpust.» De beskriver situasjonen som «en forvitring i det lokale partssamarbeidet.»
Avsløringene fra Medbestemmelsesbarometeret og OsloMets forskningsmiljø er som nevnt ikke overraskende, men understreker en utvikling som har vært tydelig over tid. Den negative trenden knyttet til maktfordeling og ytringsfrihet i norsk arbeidsliv er resultat av både juridiske og samfunnsmessige faktorer, hvor særlig domstolenes rolle i arbeidstvister og deres beskyttelse av ytringsfrihet på arbeidsplassen bør trekkes frem.
Domstolenes praksis er en avgjørende faktor for hvordan maktfordelingen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere utformes og videreutvikles. Arbeidsmiljøloven gir et rettslig rammeverk for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter og for å fremme gode arbeidsforhold, men hvordan loven tolkes og anvendes av domstolene har svært stor betydning for resultatene i praksis.
Domstolene har i arbeidsrettssaker mer enn en tendens til å vektlegge arbeidsgivers styringsrett. Styringsretten gir som kjent arbeidsgiver betydelig handlingsrom til å lede, organisere og fordele arbeidet. Selv om styringsretten i teorien er begrenset av lover, tariffavtaler og individuelle arbeidskontrakter, viser rettspraksis at domstolene sjelden overprøver arbeidsgivers avgjørelser – og heller ikke i tilfeller der det foreligger klare og stygge brudd på lovverket, som ved gjengjeldelser mot varslere.
Denne tilnærmingen har gitt arbeidsgivere stor frihet til å implementere tiltak som oppleves som maktkonsoliderende, for eksempel omorganiseringer, innstramminger i medbestemmelse og tettere kontroll med ansattes ytringer. Når arbeidsgivere begrenser arbeidstakernes innflytelse, bruker de gjerne styringsretten som sitt primære forsvar, og arbeidstakere som utfordrer slike beslutninger møter nesten alltid høy motstand i retten. Dette bidrar til å forsterke arbeidstakernes opplevelse av maktforskyvningen som også «Medbestemmelses-barometeret» dokumenterer.
Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge, er dens praktiske rekkevidde på arbeidsplassen ofte betydelig innsnevret. I saker der arbeidstakere har ytret seg kritisk om arbeidsgiver eller arbeidsforhold, prioriterer domstolene arbeidsgivers behov for lojalitet fremfor ansattes rett til ytring. Selv når retten til å ytre seg anerkjennes, viser rettspraksis en klar tilbøyelighet til å beskytte arbeidsgiverens interesser, særlig når ytringene kan tolkes som potensielt skadelige for virksomhetens omdømme.
Denne praksisen har en naturlig konsekvens: Ansatte opplever det som risikabelt å ytre kritiske meninger, særlig når de frykter at arbeidsgiver kan svare med disiplinære tiltak. Når 6 av 10 arbeidstakere i barometeret oppgir at arbeidsgiver ikke tilrettelegger for trygg ytring, tyder det på at frykt for sanksjoner og manglende tillit til at deres stemme vil bli hørt er utbredt. Domstolenes konservative, arbeidsgivervennlige tilnærming bidrar således til å styrke en ukultur der «lojalitet» trumfer åpenhet.
Trepartssamarbeidet, som har vært en sentral bærebjelke i den norske modellen, forutsetter en balanse og dialog mellom staten, arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene. Når barometeret viser til en «forvitring i det lokale partssamarbeidet», illustrerer dette hvordan prinsippene om medbestemmelse og samarbeid svekkes på arbeidsplassnivå.
Domstolenes praksis kunne potensielt styrket disse verdiene dersom lover om medbestemmelse og ytringsfrihet ble håndhevet. Dersom rettsvesenet hadde vektlagt arbeidstakernes rettigheter til innflytelse og åpenhet, ville det fungert som en motvekt til den økende maktkonsentrasjonen hos ledelsen. I stedet synes domstolene å være mer opptatt av å legitimere arbeidsgiveres behov for kontroll.
Forskerne bak «Medbestemmelses-barometeret» peker på at redusert medbestemmelse har alvorlige konsekvenser for både trivsel og effektivitet i arbeidslivet. Domstolenes praksis, som ofte støtter tiltak som begrenser arbeidstakernes innflytelse, forsterker disse utfordringene. Når tilliten til demokratiske verdier i arbeidslivet svekkes, fører dette til lavere engasjement, høyere turnover og et mindre produktivt arbeidsmiljø.
For å motvirke den negative utviklingen må arbeidstakernes rettigheter revitaliseres, både i teori og praksis. Domstolene spiller i sammenhengen en avgjørende rolle ved å tolke arbeidsmiljøloven og prinsippene om medbestemmelse i tråd med intensjonen bak dem, og således på en måte som faktisk styrker arbeidstakernes posisjon. Samtidig er det nødvendig med en bred samfunnsdebatt om hvordan arbeidsplassene kan ivareta ytringsfrihet og maktbalanse, slik at trepartssamarbeidet forblir en relevant og bærekraftig styrke i norsk arbeidsliv.
God søndag!
Comments