Meninger fra Norsk PEN

På vegne av varslerutvalget i Norsk PEN, skrev Tarjei Leer-Salvesen 21. desember i fjor, en kronikk i nettavisen FriFagbevegelse. Overskriften var; «Varsling er for viktig til å overlates til lederne og HR-avdelingene alene».

Her tar Leer-Salvesen for seg temaet varsling i arbeidslivet, med spesielt fokus på fagbevegelsens rolle og hvordan saker håndteres i praksis. Det påpekes at varsling er en viktig mekanisme for å opprettholde integritet og transparens på arbeidsplassen, men at området ofte er preget av utfordringer som lange prosesser, høye kostnader, økt konfliktnivå og lav trivsel.

Forfatteren argumenterer for at fagbevegelsen historisk har spilt en sentral rolle i å fremme rettferdige arbeidsforhold, og at det nå er på tide at den tar en mer aktiv rolle i håndteringen av varslingssaker. Dette innebærer både direkte støtte til varslerne og deltakelse i utforming og gjennomføring av varslingsprosedyrer. Det pekes på at fagforeningene kan bidra med juridisk veiledning og være en støttespiller for medlemmer som står i en varslingssituasjon.

Videre skriver han om hvordan varsling ikke bare handler om individuelle klager, men om å avdekke alvorlige forhold som kan ha vidtrekkende konsekvenser. Leer-Salvesen trekker frem historiske eksempler for å illustrere viktigheten av varsling og vernet om varslerne. Det understrekes at arbeidsmiljøloven krever at arbeidsplasser skal ha rutiner for håndtering av varsling, men at realiteten ofte viser en mangel på effektive systemer og en tydelig tendens til ulovlig gjengjeldelse mot varslere.

Som et overordnet budskap peker forfatteren også på behovet for en mer inkluderende tilnærming til håndtering av varslingssaker, hvor et partssammensatt utvalg inkludert tillitsvalgte kan spille en viktig rolle. Dette kan ifølge Leer-Salvesen bidra til å øke prosessenes legitimitet og sikre at varslere føler seg tryggere på å komme frem med sine bekymringer.

Forfatteren mener det kan gjøres mye for å bedre ytringsklimaet i arbeidslivet og vernet om de viktige varslerne. Og altså at temaet er for viktig til å alene overlates til lederne og HR-avdelingene.

Det Tarjei Leer-Salvesen og varslerutvalget i Norsk PEN her gir uttrykk for, er for så vidt gode innspill. Og om fagbevegelsen virkelig involverte seg, ville det helt klart kunne påvirke varslerinstituttets relevans. Men selv om innlegget dekker noen viktige aspekter ved varsling, er det særlig en bemerkelsesverdig utelatelse: Domstolenes rolle i varslingssaker!

Domstolene spiller utvilsomt en avgjørende rolle med sin makt over utfallet av varslingssaker. Det generelle utfallet i slike saker påvirker selvsagt arbeidstakeres vilje til å varsle om kritikkverdige forhold. Dessuten påvirker det antakelig like mye andre samfunnsaktørers vilje og motivasjon til å engasjere seg. Rettssaker og juridiske vurderinger legger sterke føringer for hvordan varslingssaker håndteres, både i forhold til lovgivning og praktiseringen av denne. Domstolenes vurderinger og domsavsigelser kan enten styrke eller svekke vernet om varsleren, noe som igjen får en direkte innvirkning på arbeidstakeres tillit til varslingssystemet og deres vilje til å si ifra om mulige kritikkverdige forhold.

Statistikk etter ca. 100 rettsbehandlinger fra Siemens-saken i 2005 og frem til i dag, viser at under 1 av 10 varslere blir hørt i domstolene. De fleste dømmes til tap og ofte til å betale katastrofalt store saksomkostninger. Mange mister arbeidet, samtidig som de pålegges arbeidsgivers saksomkostninger. Et ikke ubetydelig antall ender deretter opp utenfor arbeidslivet, og i en trygdetilværelse de aldri kommer ut av.

Ved å ikke adressere domstolenes innflytelse, overser Tarjei Leer-Salvesen og varslerutvalget i Norsk PEN, den mest vesentlige faktoren i hele varslingssystemet. Det er utvilsomt domstolenes beslutninger som setter presedens, og som skaper det juridiske rammeverket som våre arbeidsplasser må forholde seg til.

Domstolenes beslutninger kan enten legge rammene for en kultur hvor ansatte føler seg trygge nok til å varsle om urett, eller bidra til en ukultur hvor frykt for represalier eller rettslige ettervirkninger demper viljen til å si fra. Slik det altså er i dag!

God søndag.