Mr. Bates vs. The Post Office

På TV 2 har man for tiden muligheten til å se serien "Mr. Bates vs. The Post Office". Dette er en ganske gripende dokumentar som omhandler den sjokkerende skandalen som rystet og fortsatt ryster Storbritannia. Serien er på seks episoder og tar for seg hvordan feil ved et IT-system var starten på en prosess som førte til at hundrevis av uskyldige postmestre ble urettmessig anklaget og dømt for tyveri og underslag. Fra de første anklagene til de dramatiske rettssakene og den foreløpige slutten på saken, avdekker serien hvordan bevisst feilinformasjon, maktmisbruk og taushet førte til kanskje det største justismordet i britisk historie.

Post Office skandalen er en hendelse som har påvirket og ødelagt mange liv og karrierer. Den involverte uriktig anklager mot hundrevis av postmestre. De ble av en maktmedløpende britisk domstol feilaktig dømt for tyveri, underslag og andre økonomiske forbrytelser.

I sentrum av skandalen sto IT-systemet Horizon, som var levert av dataselskapet Fujitsu. Systemet ble fra og med året 2000 tatt i bruk av den statlige virksomheten Post Office. Horizon ble brukt for å administrere transaksjoner i postkontorer over hele landet, men det viste seg tidlig å være heftet med alvorlige feil og mangler. Fujitsukonsulentene kunne for eksempel uten å legge igjen spor, logge seg inn hos den enkelte postmester ved å bruke postmesterens egen systembruker, for deretter å endre tall i deres regnskaper og oppgjør. Dette førte til avviksrapporter som ledelsen i The Post Office krevde at den enkelte postmester måtte dekke opp med egne midler.

Når postmesterne var raka fant etter sine forsøk på å dekke opp fiktive mankoer på mange titalls tusen pund, ble de av ledelsen anklaget for tyveri og underslag. De fikk sine postkontorer stengt og ble nektet tilgang til selv å undersøke regnskap, oppgjørsslipper osv. Samtidig som de mistet jobbene ble de anmeldt og stilt for retten. Uten bevis ble de deretter dømt av de britiske domstolene til både bøter og fengsel. Horizons upålitelighet ble iherdig ignorert og hemmeligholdt av ledelsen i Post Office, og rettsapparatet unnlot å stille kritiske spørsmål som kunne avdekket sannheten.

Etter hvert samlet flere av ofrene seg for å kjempe mot overgrepene. Men hvordan det gikk videre kan leseren selv finne ut ved å se serien. Det som likevel kan sies, er at selv om ledelsen i Post Office var klar over problemene, fortsatte de å forfølge rettslige tiltak mot postmesterne. En kvalmende detalj rundt skandalen var ellers at virksomhetens daværende toppleder Paula Vennells, også virket som prest i Church of England.

Etter hvert fikk Vennells knallhard kritikk, og ikke engang prestekraven kunne redde henne fra konsekvensene. Hun måtte trekke seg fra flere høytstående stillinger, inkludert styreverv i store britiske selskaper. Videre gikk hun fra sin ordinerte stilling i Church of England. Det pågår fortsatt offentlige undersøkelser rundt saken, men det gjenstår å se om det egentlige formålet er å avdekke eller tildekke.

Noen vil kanskje påstå at slik urett aldri kan skje i Norge, det er i så fall grundig usant. Dessverre finnes det mange eksempler på systemovergrep gjennom vår norske historie. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til NAV-skandalen. I oktober 2019 ble det avslørt at NAV-ledelsen hadde tolket EØS-regelverket feil, og feilaktig anklaget mange for trygdesvindel fordi de mottok arbeidsavklaringspenger mens de oppholdt seg i andre EØS-land. Domstolene la seg på samme linje som stormakten NAV. Det førte til flere grovt uriktige domfellelser, hvor trygdebrukere endte opp i fengsel, fikk bøter og generelt måtte gjennomgå store personlige belastninger og like store økonomiske tap.

Et annet eksempel fra nyere tid er barnevernssakene og EMD. Også her fikk man en bekreftelse på at det norske rettssystemet ikke nødvendigvis følger lovverket eller grunnleggende menneskerettigheter. Vårt eget nasjonale rettssystem sviktet faktisk fullstendig, og en internasjonal juridisk korreksjon måtte til. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen har gjentatte ganger dømt Norge for brudd på menneskerettighetene. Ettersom flere barnevernssaker har vært brakt frem for EMD, kan det tyde på at det norske rettssystemet fremdeles ikke helt innordner seg internasjonale lover og regler, og grunnleggende menneskerettigheter.

En annen sak som oppstod lenger tilbake i tid, men med avslutning i nyere tid, er for eksempel saken om Nordsjødykkerne. Den omhandler pionerdykkerne som arbeidet i Nordsjøen på 1960- og 1970-tallet under ekstremt farlige forhold. Dette gjorde de for å utvikle olje- og gassfeltene som skulle gi staten Norge flere tusen milliarder kroner i inntekter. Mange dykkere døde, og mange flere ble permanent skadet på grunn av manglende sikkerhet og helseoppfølging. Først etter flere tiår med kamp, oppnådde Nordsjødykkerne å presse frem en statlig innrømmelse om ansvar. I 2004 gikk de så langt at de erkjente et delvis ansvar, og følgelig ga dykkerne et tilbud om en engangssum på 200 000 kroner.

Denne hånen ble rettet noe opp i 2013, men egentlig ikke med mye. Da ble det vedtatt at hver dykker som kunne dokumentere at de hadde jobbet under spesielt risikofylte forhold i Nordsjøen, skulle få en ytterligere kompensasjon på 1,8 millioner norske kroner. Men kanskje var den største utfordringen rundt kriteriene, å finne dykkere som fortsatt levde?

Det siste eksempelet det vises til er Shetlandfarerne. De var også kjent som Shetlands-Larsen og hans mannskap, som var nordmenn som under andre verdenskrig brukte småbåter til å hjelpe flyktninger og andre over til Shetland, slik at de blant annet fikk sluttet seg til de allierte styrkene. Disse mennene, mange av dem ungdommer, risikerte livet gjennom hele krigen. Til tross for deres bidrag, møtte mange av dem juridiske og sosiale utfordringer i etterkrigstiden.

Mange opplevde at deres innsats ikke ble anerkjent. Dette skyldtes i stor grad det faktum at mange av de mer tradisjonelle militære og politiske lederne i Norge under og etter krigen, ofte kom fra regulære militære enheter eller hadde vært en del av den politiske eliten før krigen. De så faktisk ikke på Shetlandfarernes innsats med stor anerkjennelse.

Først i nyere tid har deres bidrag fått større anerkjennelse, og det mest gjennom betimelige bøker og dokumentarer. Den norske stat har likevel ikke gitt noen finansiell kompensasjon. Det skyldes kanskje først og fremst at deres anerkjennelse kom for sent, at det på tidspunktet var få gjenlevende Shetlandsfarere. I stedet skal det ha blitt opprettet mer generelle ordninger for krigsveteraner og motstandsfolk.

Disse og flere andre eksempler, viser at det også i dag eksisterer en rekke problemstillinger knyttet til statens vilje og evne til å beskytte landets borgere, samt hvordan landets juridiske systemer støtter oppunder motviljen til å gi statens ofre en oppreisning. Domstolenes evne til å stå uavhengig er essensielt for rettssikkerheten. Og kanskje derfor står blant annet dommerpanelet i Norges Høyesterett hardt på påstanden om at domstolene er absolutt uavhengige. Egentlig er det et spill for allmuen, og det er motivert av disse menneskenes nedslående og ironiske tro på at sannheten vil svekke landets demokratiske system.

Etter Monsens Reveljes mening blir ingenting bedre av å være bygget på en langvarig løgn, som dessuten vokser seg større. De ovenfor nevnte sakene understreker behovet for juridisk revisjon og reform, samt en sterkere beskyttelse av individuelle rettigheter mot statlige og administrative overgrep. Engelskmennene har kanskje noe på gang etter Post Office-skandalen, men her i Norge synes ikke engang NAV-skandalen å ha trigget frem noe som kan ligne på rettssikkerhetsmessige revisjoner eller reformer.  Det ble bare snakket om det.

God søndag!