Slik domstolene går frem i nærmest alle varslersaker, avdekkes det hvor lite de forholder seg til varslerparagrafene, og den beskyttelsen de egentlig skal gi varslere. Og det er faktisk slik at uten en lovlydig domstol, har ikke varslere et vern overhodet.
Diskrimineringsnemnda, som består av de samme menneskene som dømmer mot varslerne i domstolene, er med sin sammensetning ikke annet enn et lavterskeltilbud for arbeidsgivere som vil unngå oppstyr og bruk av penger. Varslere har i realiteten svært liten reell mulighet for å vinne frem, og de ytterst få som likevel har blitt tilkjent «seier» gjennom småpenger, må likevel konstatere et voldsomt tap gjennom ødelagt helse og betydelig negativ karrierepåvirkning.
Ettersom verken forskere, fagbevegelsen med LO i spissen, eller noen andre noen gang har tatt en gjennomgang av rettsbehandlede varslingssaker, har jeg påtatt meg denne oppgaven. Motivasjonen fikk jeg etter Fretex/Frelsesarmeèn-saken, og den sterkt uredelige rettsbehandlingen den fikk av dommerne. Motivasjonen ble enda sterkere etter opplevelsen av Dommertilsynets påfølgende og like juksebelemret saksbehandling. Jeg innså etter dette noe jeg selv etter Siemens-saken ikke fullt ut forstod; vi har et arbeidsrettslig rettssystem som er nøye tilpasset maktapparatet.
Hittil har jeg vist til 12 horrible saker, inkludert min egen Fretex-sak, hvor domstolene har fungert som det siste gjengjeldende og totalt knusende hammerslaget mot varsleren. Totalt foreligger det 33 saker fra Lovdata som startet med undertegnedes varslingssak mot Siemens. Jeg har skrevet om 4 saker som ikke ligger i Lovdata, deriblant om varslerne politimannen Espen Bø, og legen Rita Kral. Det finnes flere saker der ute, men ikke mange. Og nesten alle av disse igjen har endt på samme vis som i de øvrige sakene, med tap for varsleren.
Mitt mål er å bruke denne synliggjøringen av domstolenes atferd, samt tilhørende dokumentasjon, til å vise våre politikere at det eneste som faktisk vil fungere for å fremme varslingsinstituttet, er et reelt og sterkt varslerombud. For å få til noe slikt må jeg, og alle andre varslere som har havnet i arbeidslivets rennestein, stå sammen og rope høyt! Hvordan jeg ser det kan fremmes, kommer jeg tilbake til om ganske kort tid. I mellomtiden skriver jeg om en siste domsavsigelse, en domsavsigelse helt på linje med alle da andre varslerovergrepene våre domstoler står for.
LG-2010-203925 er nummeret på dommen, og den er fra 2011. Den omhandler oppsigelsen av en flyvertinne i flyselskapet DAT Norge. Danish Air Transport AS (DAT) sa opp kvinnen fordi hun angivelig hadde forlatt en stand-by vakt uten arbeidsgivers godkjenning, og for i den forbindelse å ha arbeidet hos biarbeidsgiver. Flyvertinnen benyttet da urettmessig en tjenestereisebillett, ettersom reisen var privat. Et halvt år tidligere hadde flyvertinnen både varslet om diverse kritikkverdige forhold på Florø-basen, og dessuten tilkjennegjort ønsket om å organisere de kabinansatte.
Danish Air Transport AS (DAT) er ellers et dansk flyselskap, hvor selskapsledelsen er uttalte motstandere av fagforeninger. Direktør Jesper Rungholm har i alle år nektet å tegne noen fagforeningsoverenskomster med selskapets ansatte. Han påstod, slik Elkjøp Norge og stadig flere andre gjør og vil gjøre fremover, at de ansatte er fullt ut tilfreds med ikke å være organisert. Den statlige subsidierte ruten mellom Florø og Oslo, har DAT besatt med litauiske mannskap. Deres lønn ligger under halvparten av det norske lønnsnivået. Uten at jeg skal gå i detaljer mener blant annet Norsk Flygerforbund at DATs praksis og utnyttelse av norske ordninger, er lov- og regelstridig.
Saken fra 2011 startet med at en flyvertinne krevde erstatning for et angivelig avtalebrudd ifm. at hun ble tatt bort fra oppdrag for DAT i Afrika. Til denne saken brukte hun advokat. Det hører altså med at hun ikke hadde noen fagforening å støtte seg til, og derfor logisk nok måtte hente bistand annet sted fra. Med de utfordringene hun opplevde både som ansatt og som tillitsvalgt på vegne av de kabinansatte, engasjerte hun seg for å få etablert en fagforening. Og allerede her begynner det å lugge rundt Gulating lagmannsretts saksfremstilling og vurderinger. Hvorfor står det ingenting i dommen om DAT-ledelsens offentlig uttalte, og klart fiendtlige innstilling til fagforeningsvirksomhet i bedriften? Like påfallende i den forbindelse, er det at de heller ikke klargjør at nettopp fagforeningsmangelen forårsaket flyvertinnens behov for advokatstøtte. I stedet gis det inntrykk av at flyvertinnens bruk av advokat, bidro til å tilspisse hennes tvist med arbeidsgiver.
Like etter, dvs. 1. april 2009 varslet flyvertinnen og en annen tillitsvalgt til ledelsen. På vegne av de kabinansatte skrev de om arbeidsmessige og sikkerhetsmessige forhold, herunder lønnsforhold. Dette oppfattet de som kritikkverdige saker som ledelsen måtte rette opp i. Med det som utgangspunkt fylte de lovens krav om forsvarlig varsling. Og som det kommer frem av forarbeidene spiller det ingen rolle for retten til lovens vern, om forholdene det varsles om er reelle, så lenge varslerne går frem i aktsom god tro. Ledelsen i DAT skrev også selv at flyvertinnens brev av 1. april 2009 tilfredsstilte lovens ordlyd om varsling, og at de var enige om at hun derfor hadde varslervernet.
Dommerne på sin side hevder at flyvertinnens brev ikke var varsling av kritikkverdige forhold, underforstått at flyvertinnen ikke egentlig hadde noe varslervern. Hvilket er en grovt feilaktig lovforståelse. Det eneste de nevner konkret rundt forholdene, er de uteblitte lønnsutbetalingene. Og de bagatelliserer saken med å omtale det som to enslige lønnsforhold, og dernest at arbeidsgiver kun hadde gjort «en feil». En feil som etter varslingen ble brakt i orden. Men det er åpenbart at om et forhold utbedres etter varselet, har det selvfølgelig ingen betydning for hvorvidt noe er et varsel, eller for varslerens rett til vern.
De andre varslingsforholdene omtales og bagatelliseres ytterligere som; «De øvrige henvendelser», og gjaldt ifølge dommerne ordinære rapporteringer i form av «cabin report» og dels e- poster om diverse forhold i flykabinen. Uttalelsen er ytterst svevende om noe som egentlig kan inneholde graverende og alvorlige forhold, hvilket de antakelig gjorde ettersom varslerne på vegne av de kabinansatte også ba om et møte med ledelsen.
Det skulle imidlertid gå hele tre hele uker før ledelsen svarte, hvilket dommerne passer seg vel for å utheve. I arbeidsgivers svar fra 20. april, ble det i tillegg stilt som krav at den tillitsvalgte flyvertinnen ikke skulle være med i møtet. De oppga som forklaring at hennes tilstedeværelse kunne skade samarbeidet mellom de kabinansatte og selskapet. Dette angivelig fordi flyvertinnen altså hadde gående en annen tvist med arbeidsgiver. Dommerne synes arbeidsgivers begrunnelse var både «adekvat og relevant».
Slutningen er altså at ingen arbeidstakere eller tillitsvalgte kan delta på vegne av øvrige ansatte, dersom de for eget ansettelsesforhold har uavklarte tvister med arbeidsgiver. Mens arbeidsgivers representanter ifølge dommerne åpenbart ikke har de samme utfordringene, og er i stand til å skille mellom sakene. Og så må man spørre seg hvorfor de går ut i fra at den tillitsvalgte flyvertinnen ikke klarer å skille mellom egen sak og de kabinansattes? Foruten å være varslerfiendtlig, er dommernes konklusjon både diskriminerende og nedsettende. Den avsluttes med påstanden om at intet tilsier at arbeidsgivers holdning til flyvertinnen; «som person og/eller som representant for de kabinansatte har virket inn på oppsigelsen». Slike bastante og frifinnende uttalelser på vegne av arbeidsgiver, går igjen i så å si alle varslingsdommene her til lands. Videre unnlater disse dommerne å omtale flyvertinnen som tillitsvalgt, og bruker i stedet betegnelsen «representant». Retorikken er bare ett av mange bidrag for å gjøre dommernes lovstridige vurderinger, mindre synlig for leserne.
Ellers er omstendighetene i saken generelt, gjort lite klart for oss lesere. Det går imidlertid frem at etter disse hendelsene i aprilmåned, gjennomførte arbeidsgiver en undersøkelse av flyvertinnens bruk av tjenestebilletter. Dommerne omtaler det som om undersøkelsen omfattet alle ansatte i Florø, men det er ganske sikkert usant, og det skal jeg snart begrunne hvorfor.
Ved å søke seg bakover i tid, fant arbeidsgiver at den tillitsvalgte flyvertinnen 14. mars 2009, hadde benyttet en slik billett fra Florø til Bergen. Dette mens hun egentlig hadde stand by vakt i Florø. Stand by vakt innebar at flyvertinnen skulle være tilgjengelig for arbeidsgiver, og kunne møte på en times varsel etter utkallelse. Hun forklarte i den forbindelse at hun dro hjem til Bergen, og at hun i forkant hadde sjekket at det var enda en person på stand by vakt. Videre hadde hun avklart med en annen kollega, som kunne steppe inn, om det skulle bli krise. Hun tilføyde at flere andre kunne bekrefte at dette var vanlig praksis. Internt hadde de angivelig stor fleksibilitet på den type bytte, nettopp for å avhjelpe hverandre når de hadde lange dager.
Det at noe slikt var vanlig praksis er troverdig, og det kan også forklare hvorfor arbeidsgiver fant det smart å ta en kontroll bakover i tid på akkurat dette forholdet. De må ha vært ganske sikre på å finne noe på flyvertinnen, slik de trolig ville funnet på flere andre ansatte om de hadde lett etter det. Det er innen reiselivsbransjen ikke uvanlig med slike etablerte praksiser, uten forankring i rutiner og regler, men det gjør uønskede arbeidstakere meget sårbare. Men slike problemstillinger drøftes ikke av dommerne, selv om flyvertinnen i søksmålet hevdet at arbeidsgiver etter varslingen hadde lett etter ting å ta henne på.
11. august 2009 ble det avholdt drøftelsesmøte, hvor standby-vakt saken ble tatt opp. Også det at flyvertinnen samme dag (14. mars) skal ha arbeidet for en biarbeidsgiver i Bergen. Flyvertinnen redegjorde som omtalt for hendelsesforløpet, og kutymen med vaktbyttingen mellom kabinpersonalet, og at hun uansett kunne innfunnet seg på jobb i Florø på en times varsel slik rutinen krevde. Men det hjalp ikke. Den 21. august 2009 fikk flyvertinnen tilsendt en skriftlig oppsigelse. Her skal det ha gått frem at flyvertinnens fravær skyldtes at hun i vaktperioden bevisst og planmessig utførte arbeid for en annen arbeidsgiver. Hun hadde ulovlig benyttet tjenestebilletter til privat reise.
Dommerne er ikke sene med å støtte arbeidsgiver, og skriver at flyvertinnen stod for et alvorlig pliktbrudd. Hendelsen fratok nemlig arbeidsgiver mulighet for kontroll i forhold til arbeids- og hviletidsbestemmelsene. Videre at handlemåten representerte risiko for at arbeidsgiver kunne påføres økonomisk tap som følge av kansellerte avganger mv. Slikt er jo klanderverdig, forutsatt at praksisen ikke var vanlig, hvilket den i dette tilfellet mest sannsynlig var. Dessuten viser rettspraksis (foruten saker rundt varsling) at det skal atskillig mer til enn én slik foreteelse, for å si opp en ansatt.
Flyvertinnen hadde til sammenligning vist til en langt mer alvorlig hendelse gjort av en pilot rundt samme periode. Piloten hadde drukket alkohol på standby vakt, og ikke avklart noe som helst med andre piloter. I sterk kontrast til oppsigelsen av flyvertinnen for hennes mindre farlige regelbrudd, fikk piloten kun en advarsel for dette forholdet. Et forhold som må karakteriseres som svært alvorlig da en alkoholpåvirket pilot kan sette mange liv i fare, og således burde medført umiddelbar avskjed. Dommernes provoserende konklusjon rundt dette er kun; «Den ansatte (piloten) fikk en advarsel etter en konkret vurdering av den aktuelle arbeidstakers individuelle situasjon. Når det forholder seg slik, kan ankende part ikke høres med at det foreligger usaklig forskjellsbehandling.» Denne høyst urimelige konklusjonen blir ikke mindre urimelige av at flyvertinnen innfridde kravene om lovens varslervern.
Enda en gang ser man hvordan domstolene selv er med på overgrepene, og egentlig selv står for de verste gjengjeldelsene mot varslere. Flyvertinnen fikk som avskjedsgave av disse dommerne å betale 218 000 til det fagforeningsfiendtlige danske flyselskapet, Danish Air Transport.
God søndag!
Commentaires