Nå foreligger det enda en dom og enda en dommer hvor dommerens egne subjektive holdninger har trampet på lovens varslervern. Polititjenestemannen og varsleren Espen Bø ble utvilsomt utsatt for negative hendelser som var direkte knyttet opp mot hans varsling. Dommer Kirsti Strømstad hevder imidlertid at arbeidsgivers handlinger var begrunnet i Bøs arbeidsfungering, og hvordan arbeidsgiver med gode intensjoner forsøkte å ivareta ham.
Her er saken, delvis slik den er fremført i dommer Strømstads versjon av virkeligheten;
I 2013 startet Bø som etterforsker i Exit-gruppen. Under fagansvarlig Ervik ble han etter hvert en av de mer erfarne, og var mye ute i felten i og rundt prostitusjonsmiljøene. Bø var sterkt motivert av ønsket om å hjelpe ofrene for menneskehandel og prostitusjon. Med sitt aktive feltarbeid hadde han liten forståelse for at økonomiske og administrative forhold i Vest politidistrikt skulle forhindre ham i å starte nye saker. Vest politidistrikt hadde imidlertid ulike ressursbegrensninger å forholde seg til, hvilket medførte beslutningen om at «gamle» saker måtte avsluttes før nye kunne igangsettes.
Frem til Espen Bø 9. november 2017 sendte sitt hovedvarsel, forelå det flere episoder og hendelser som viser at flere i Exit-gruppen opplevde den nye etterforskningsdoktrinen som vanskelig å forholde seg til. Et vitne kunne fortelle at man fikk beskjed om ikke å gripe inn mot pågående alvorlig kriminalitet, fordi de måtte få ned restansene. Hvilket igjen førte til at mange i perioder ikke hadde arbeidsoppgaver. Utover vinteren 2016 var det utfordrende å få alle til å jobbe i samme retning, løse samarbeidsproblemer og å få unna saker. Espen Bø var ifølge ledelsen en av de som var vanskeligst å samarbeide med.
Selv om en leder i en attest beskrev Bø som arbeidsvillig med faglig høy kompetanse, var det flere som hadde reagert på hans tydelige negative fremtoning, jamfør ledelsesbeslutninger om ulike prioriteringer. Bø ga tilbakemelding om at han skulle jobbe med oppførselen sin, men også at han stod på sitt. Samarbeidsproblemene mellom ledelsen og flere av etterforskerne i Exit-gruppen, eskalerte frem mot sommeren 2017. Fagansvarlig Ervik ble underveis sykemeldt, og hadde forut for dette uttalt til sin leder at hun ikke orket mer. Bøs atferd var angivelig en vesentlig del av hennes problem. Hun mente Bø ikke ga henne respekt, og ofte uttrykte sin uenighet rundt beslutninger som ble tatt.
I forbindelse med sykkel-VM skulle politidistriktet omfordele ressurser. Spaningsgruppen og kommunikasjonskontrollgruppen (KK) skulle styrkes. Bø søkte seg til spaningsgruppen, men fikk ikke tilslag da de faste spaningslederne ikke ville ha ham med. Det fremgår ikke om de selv hadde personlig erfaring med Bø, eller om de kun hadde tatt til seg andre lederes negative uttalelser om ham. I et møte 19. juni 2017 ble avslaget om innpass i spaningsgruppen formidlet til Bø, blant andre fra personalleder Klaveness. Bø fikk imidlertid tilbud om å jobbe i KK, fra gjennomført ferie i august frem til 1. oktober 2017.
Angivelig etter oppfordring fra Bø selv, ettersom han mente hans atferd over lengre tid ikke hadde vært noe tema i personalsamtaler mellom ham og Klaveness, sendte Klaveness dagen etter et angivelig oppsummeringsnotat. Her skrev hun om Bøs negative holdning til ledelsen og deres beslutninger. Videre at han av flere ble opplevd som trøttende og demotiverende, og at det ble reagert på hans negative kroppsspråk og manglende evne til å ta innover seg andres synspunkter. Denne mangelen innbefattet både jurister og andre kolleger. I notatet står det også noe om at Bø hadde godtatt å jobbe innen KK i en periode, selv om det altså var spaningsgruppen han egentlig ville til.
Bø svarte tilbake at han opplevde at det Klaveness skrev om ham, gikk under definisjonen mobbing. Klaveness oppfattet kritikken som rettet mot henne, og tok det angivelig svært tungt. Overfor sin egen leder frasa hun seg følgelig personalansvaret for Bø. Det går ellers frem at Klaveness i retten hevdet at hun muntlig orienterte HMS-seksjonen om Bøs opplevelse av mobbing. Bø har derimot bestridt dette. Dommer Strømstad omtaler hendelsen som at «Politidistriktets HMS-seksjon ble også koblet inn ()», hvilket ganske sikkert betyr at det nok var arbeidstakersiden som sørget for det. Slike tilsynelatende bagateller i dommerens retorikk, blir skremmende effektive når de gjennomgående og konsekvent brukes til fordel for arbeidsgiver.
14 september 2017 var det et saksmøte i Exit, i en sak hvor Bø hadde vært etterforskningsleder. Han ble derfor innkalt selv om han frem til oktober samme år skulle jobbe i KK, og for tiden altså ikke var i Exit-gruppen. Det ble opphetet stemning med en sint faglig leder Ervik. Dommeren fremstiller det som at årsaken var at Bø ifølge Ervik ikke hadde formidlet opplysninger rundt menneskehandel på korrekt måte. Men klart mer sannsynlig er det at Ervik var dypt frustrert over sin manglende evne til å lede Bø, og oppnå hans respekt. Hun forklarte selv i retten at hun ble sykemeldt pga. Bø. Hun orket ikke klagingen og det negative kroppsspråket hans. Hun følte at han påførte henne mentalt stress og tappet henne for energi. I spørsmålet om en leder ikke skal håndtere dette, svarte hun at det går en grense for hvor mye motstand man kan klare.
Etter sykkel-VM ble Bø overført til en annen seksjon, frem til han skulle ha tre måneder permisjon for annet privat bistandsarbeid. Bø oppfattet det slik at etter permisjonen skulle han tilbake til Exit-gruppen.
Dommer Strømstad har i sin 78 siders domsavsigelse brukt usedvanlig mye plass på alle disse hendelsene som fant sted forut for hovedvarselet, som kom 9. november 2017. Årsaken kan være et ønske om å tåkelegge problemstillingene, og samtidig vise frem Espen Bø som en kranglete ansatt. Det er jo liten tvil om at han har fremstått som en utfordring for sine ledere, men likevel er det lederens ansvar å også takle krevende underordnede på en god måte. Det gjør de ikke ved å bli sinte, utagerende i møter eller sykemeldt. Det oppnås heller ikke ved å fraskrive seg personalansvaret for en ansatt, kun fordi man føler seg anklaget for å ha mobbet den samme ansatte. Dommer Strømstad har urimelig ensidig lagt ansvaret for arbeidsmiljøutviklingen på Bø, og ikke på ledelsens fravær av ledelse. Ansattes manglende innordning til lovlige beslutninger, skal følges opp og dokumenteres av deres nærmeste leder. I oppfølgingen av Espen Bø er det derimot mye rart, og en del av lederatferden virker like klagende som lederne selv anklaget Bø for.
Selv om en del av Bøs stadige innvendinger klart var til dels urimelige og ensidige, var andre innvendinger på sin plass. Det er for eksempel et åpenbart varslingsforhold dersom også de på innsiden, opplever at vår utøvende politimyndighet ikke er utøvende. Og det som følge av ledelsens ønske om heller å få avsluttet gamle og pågående saker. Hvilket også fikk som litt absurd konsekvens at etterforskere i perioder ikke hadde noe å gjøre. Selv om det tilsynelatende kan være gode grunner for en slik beslutning, vanligvis økonomirelatert, er argumentet uholdbart sett opp mot nye hendelser som truer befolkningens liv og helse. Det var i den forbindelse flere enn Bø som vitnet om dette. Dommer Strømstad har imidlertid ingen slike refleksjoner overhodet, men legger ganske hensynsløst til grunn at folk som Bø bør finne seg jobb et annet sted, hvor denne type prioriteringer ikke eksisterer.
Ledelsens tidligere konflikter med Bø satt til side, gjaldt hans hovedvarsel fra 9. november 2017 systemkritikk mot ledelsen, både på avdelingsnivå og i politidistriktet som helhet. Særlig omhandlet varselet åtte aktuelle straffesaker rundt menneskehandel, med sårbare kvinner som ofre. Sakene ble etter Bøs syn verken prioritert eller etterforsket. Etter dette utvilsomme varselet ba Bø om et møte med politimester Songstad, for å orientere ham nærmere. I saksbeskrivelsen legger dommeren uten videre til grunn at Songstad på dette tidspunktet verken hadde mottatt eller sett hovedvarselet. I møtet ga Bø ellers politimesteren et varslingsvedlegg, som gjaldt en sak Bø mente Songstad snarest måtte ta tak i. I tillegg ba Bø om å få være anonym som varsler.
Dommeren skriver så (som enda en etablert sannhet) at politimesteren kalte inn lederne han antok var omhandlet i hovedvarselet, for å orientere og ansvarliggjøre dem om viktigheten av å unngå gjengjeldelse. Samt at vedlegget Songstad fikk av Bø skulle gjennomgås. Det siste er nok riktig, men at Songstad i møtet med de omvarslede lederne hadde som det sentrale temaet at Bø ikke skulle gjengjeldes, er lite sannsynlig. Antakelig var det i beste fall nevnt i forbifartens apropos. Det er mer sannsynlig at politimesteren som er selve sjefen, allerede hadde mottatt hovedvarselet før møtet, og ønsket å diskutere både varselet og personen Bø med alle disse involverte lederne. Hovedformålet, slik det alltid er når det gjelder varsling på toppledelse, var trolig å drøfte hva slags risikoer som kunne ligge i saken. Dommer Strømstad så bort fra dette opplagte, og tok i stedet politisjefens usannsynlige påstander om både motiv og hendelsesforløp rundt møtet, som beviselig sannhet.
At Songstads møteformål neppe var å beskytte varsleren, kommer ellers frem rundt hans egen atferd senere i saken. Med sedvanlige retoriske «knep» og fritt for annen dokumentasjon enn påstander fra arbeidsgivers vitner, skaper dommeren likevel et bilde av Politidistrikt Vest som pliktoppfyllende og varslervennlig. Bildet trer imidlertid ikke frem av annet enn subjektive påstander uten bekreftende dokumentasjon. Likevel er dette domstolenes reelle terskel for hva de anser som arbeidsgivers «bevisbyrde» i varslingssaker. Med slike «terskler» kan man lure på arbeidsgivers egentlige behov for advokatbistand.
Ettersom varslingen ble kjent internt, valgte Bø å stå frem for å stanse spekulasjoner. En seksjonsleder ved navn Fremstad, skrev i slutten av samme måned en risikovurdering rundt varslingen. Verken tillitsvalgte eller Bø ble involvert i vurderingen. Bø reagerte også sterkt på måten den ble gjennomført på. Det skulle ellers bli nettopp Fremstad som deretter ble Bøs nye personalleder. Hvordan arbeidsgiver og dommeren kan mene at Bø skulle kunne føle seg ivaretatt med en slik avgjørelse, burde det være grunn til å ta opp. Fremstad hadde jo allerede med sin risikovurdering, sørget for å svekke både Bøs og tillitsvalgtes tillit til ham.
For riktig å understreke gnisningene, ble Bø dessuten pålagt å møte til ukentlige samtaler med Fremstad. Det er klart at Bø måtte ha opplevd et slikt pålegg som en tydelig reaksjon etter varslingen, fordi både Fremstad og disse ukentlige møtene kom som nye og klart negative elementer etter varslingen. Dommeren derimot, glatter over denne «skjulte» og svært sannsynlig pålagte instruksjonen/gjengjeldelsen med å skrive; «Det ble lagt opp til ukentlige møter mellom dem..». Igjen ser man et eksempel på hvordan dommeren bruker en retorikk hvor arbeidsgivers egentlige kritikkverdige handlinger viskes ut med nøytrale og passive ord og setninger. Slike formuleringer til fordel for varsleren, har jeg fortsatt til gode å finne i en norsk domsavsigelse (foruten #metoo).
Som tidligere opplyst ble Bø nektet tjeneste på spaning under sykkel-VM, men fikk tilbud om å jobbe på «KK». I slutten av november 2017 klagde han til Fremstad, om at han ikke fikk KK-kurs han søkte på. Han ble heller ikke forespurt da det ble en ledig plass. I stedet ble andre spurt om de kunne reise på kort varsel. For å rettferdiggjøre denne tvilsomme og til dels skjulte prosessen, skriver dommeren at Bø på et senere tidspunkt ble forklart at kursplassene måtte forbeholdes dem som skulle fortsette å jobbe på KK. Som om det er en helt ut akseptabel begrunnelse, blant annet uten hensyn til den forutgående varslingen. Hun stiller i tillegg ikke spørsmålet om hvorfor arbeidsgiver ikke ga Bø dette svaret, eller for den saks skyld et annet svar, i rimelig tid etter at han søkte i november.
Etterforskningen av Bøs varsel ble ikke konkludert før det var gått nærmere ett år, og uten at Bø underveis ble orientert eller gitt tilbakemeldinger. Det i seg selv er en så negativ handling at den burde ses på som en gjengjeldelse i seg selv. Andre varslere som har stått i en slik situasjon selv, vet hvor tøft og ødeleggende det er å gå i det uendelige uten å få svar på hva som skjer med varslingen. Parallelt med denne sendrektige etterforskningen, satte ledelsen også på et advokatfirma for å «granske» påstandene i varselet. Dette firmaet klarte i alle fall å involvere Bø med ett enslig intervju, i desember 2017. I slutten av denne måneden skrev Bø en epost til sin advokat, blant annet med ønske om at det ble tatt med arbeidsgiver hvor han skulle tjenestegjøre etter sin tremåneders Afrikapermisjon som nå stod for dør.
Bøs advokat tilskrev Vest politidistrikt 1. januar 2018, med anklager om at Bø var utsatt for gjengjeldelser etter varslingen. Uansett hva eventyr dommer Strømstad legger til grunn, var ganske sikkert Songstad selv aktiv i innhentingen av tidligere politimester Drægebø som bistand i varslingssaken. Drægebø var nå advokat, og det må jo ha passet svært bra. Mandatet det ble påstått at han fikk, var å gi arbeidsrettslige råd i forbindelse med Bøs tilbakekomst fra permisjon. Dommer Strømstad pakker også denne prosessen inn i myk bomull for arbeidsgiver. Det var liksom HR-avdelingen som mente det burde hentes inn ekstern hjelp, og det var angivelig også de som hadde foreslått for Songstad å bruke Drægebø. Dette var angivelig Songstad enig i, og angivelig derfor ble nettopp Drægebø engasjert. Det finnes selvfølgelig ingen annen dokumentasjon enn saksøktes vitneforklaringer, på at prosessen var slik. Og det er all grunn til å tvile på virkelighetsbeskrivelsen. Dommeren unnlater dessuten å nevne det at Drægebø var tidligere politimester, selv om det burde være et viktig poeng og noe som dessuten kom grundig og sarkastisk frem i media. Hvilken relasjon det er mellom Drægebø og Songstad er vanskelig å vite, men uansett fremstår akkurat dette valget som mildt sagt problematisk, og negativt for Bø. Men altså ikke slik dommer Strømstad ser det.
Mens Bø var i permisjon i utlandet, overleverte Justisdepartementet en sladdet versjon av Bøs varsel til media, i strid med Bøs ønsker. Mest sannsynlig må det bety at arbeidsgiver ikke orienterte departementet om Bøs ønsker. En person i PF (Politiets fellesforbund?) som jeg omtaler som Bøs arbeidstakerstøtte, skrev til HR og etterlyste ivaretakelse av varsleren etter denne eskaleringen. Det ble også bedt om at Bø fikk en leder med tilstrekkelig avstand til varslingen, og med nødvendig grad av tillit. Altså en annen en Fremstad. Det ble ikke tatt til følge.
Mens Bø var i permisjon, hadde han epost-kontakt med Fremstad. 15. januar 2018 skrev Fremstad til Bø at både han og politimesteren hadde fått tilgang til Bøs varsel. I starten av februar skrev Fremstad på nytt, og fortalte Bø at varselet var blitt sendt til VG av Justisdepartementet, og at oppslag ville komme i løpet av kort tid. En slik prosess får trolig de fleste til å undres over hva i all verden arbeidsgiver holder på med, men dommer Strømstad problematiserer overhodet ikke hendelsen.
Songstads tidligere kollega Drægebø, utferdiget sin rapport til Songstad. Den konkluderte med at det ikke var noen varslingsgjengjeldelse at Songstad beordret Bø ut av Exit-gruppen. Med denne konklusjonen avsløres det at Songstad allerede før Drægebø fikk oppdraget, ønsket å fjerne Bø fra Exit-gruppen. Den beslutningen må han ha basert på sitt møte med Exit-ledelsen, og det de hadde å si om Bø. Mens Bø fikk aldri muligheten til å forsvare seg før Songstad tok beslutningen. Drægebøs konklusjon viser videre at mandatet var betydelig mer innsnevret enn hva dommer Strømstad la til grunn. Den var heller ikke slik informasjonsdirektør Arne Lutro opplyste til VG, at Drægebø først og fremst skulle «bistå med å ivareta Vest Politidistrikts arbeidsgiverplikter og oppfølging av varsler». Det er imidlertid grovt misvisende å omtale det å fjerne varsleren fra arbeidsstedet sitt, som en oppfølging.
Drægebøs oppdrag handlet utelukkende om å finne ut av hvorvidt Bø kunne fjernes fra Exit-gruppen, uten at det kunne ses på som gjengjeldelse etter varsling. At Songstad ikke på noen måte tok hensyn til Bø i prosessen, men ene og alene snakket med hans ledere, taler for at saken i objektiv forstand var en klar varslingsgjengjeldelse. Ikke minst fordi Songstad selv ikke hadde stort av egen erfaring med Bø som arbeidstaker og person. At politimesteren uten videre godtok den negative omtalen av Bø fra hans klagende ledere, i en kontekst hvor han selv var varslet på for å ha tatt potensielt lovstridige beslutninger om å nekte etablering av nye saker, og deretter besluttet å flytte Bø uten på noen måte å involvere ham underveis, er også i såkalt objektiv forstand en gjengjeldelse etter varsling. Det heter i lovens forarbeider at enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling er forbudt. Men ikke for dommer Strømstad. I sin fremstilling passer hun seg generelt vel for å beskrive arbeidsgivers handlinger i et kritisk lys, og gir i realiteten varsleren skylden for det meste.
Drægebø hjalp videre Songstad med å utarbeide et seks siders langt skriv, som var et karakterdrap av varsleren Bø. Ifølge politimester Songstad var Bø en irettesatt ordrenekter, han var skadelig for arbeidsmiljøet, og dessuten unnlot han å innrette seg etter pålegg fra kvinnelige ledere. Alt dette kom uten at Bø selv, eller noen andre på arbeidstakersiden, fikk mulighet til å forsvare ham. Igjen foreligger det et nokså innlysende grunnlag for å hevde gjengjeldelse etter varsling. Det skal nemlig ikke være nok for arbeidsgiver å si at de ikke mente å utarbeide et påstandsbasert karakterdrap, som en gjengjeldelse. Det kan meget vel være sant, men for å bruke domstolenes egne begrep er det altså ikke hva arbeidsgiver subjektiv kan ha ment med sine handlinger, men hva som objektivt sett måtte bli mottakers oppfatning. Domstolene er flinke til å bruke «objektivt/subjektivt» om hvorvidt varslere er utsatt for gjengjeldelser. Når det er snakk om intensjonen bak arbeidsgivers handlinger, er plutselig ikke denne tematikken særlig relevant. Det demonstrerer også dommer Strømstad til det fulle, med sin omfattende og gjentakende positive og frifinnende omtale av arbeidsgivers intensjoner.
Og så må man, etter Songstads svært urimelige og dårlig funderte karakterisering av Bø, spørre om troverdigheten av hans påståtte overordnete fokus på å sikre varsleren mot gjengjeldelser? Selv gadd han jo ikke engang på noe tidspunkt å ta en eneste telefonsamtale med varsleren. På toppen fikk Bø oversendt beskyldningsbrevet fra en arbeidstakerstøtte og ikke sin egen leder Fremstad, og mens han var i permisjon. Prosessen og de voldsomme karakteristikkene som selveste politimesteren ga av Bø, tok han naturligvis meget tungt.
Arbeidstakerstøtten sendte brev til politimesteren, hvor Songstad ble anklaget for å være konflikteskalerende. Videre ble det bedt om Songstads grunnlag for beskyldningene mot Bø. Det fremgår ikke at de fikk noe svar, men politimesteren besluttet etter dette at Bø skulle tjenestegjøre et annet sted. Dommer Strømstad skriver at Bøs leder, Fremstad, formidlet denne beslutningen til Bøs stedlige representant mens Bø var i utenlandspermisjon. Dommeren sikter da til denne arbeidstakerstøtten. Men Bøs stedlige representant er kun Fremstad selv, ettersom han var Bøs nærmeste personalleder. Det er også på det rene at Fremstad i andre sammenhenger sendte eposter til Bø, så hvorfor ikke også denne beslutningen? Likeledes skriver dommeren at Fremstad ovenfor arbeidstakerstøtten og i samme moment, hadde bedt om at Bø fremmet ønsker om andre tjenestesteder. Dette klare arbeidsgiveransvaret som lå på Fremstad å formidle til Bø, legger dommeren fullt og helt på den stakkars tillitspersonen, som med sitt mandat kun arbeidet for å verne Bøs ansatterettigheter. For dommeren anklager utrolig nok denne personen, og ikke Bøs personalleder, for at informasjonen ikke ble tilsendt ham.
Fremstads påstander om hva han sa og gjorde er ellers ikke dokumentert gjennom annet enn hans egen vitneforklaring, som til tross for dommerens visshet om gnisningene mellom ham og Bø behandlet påstandene hans som ren sannhet. Videre går det ikke frem at Fremstad som Bøs personalleder forsikret seg om at han faktisk ble informert. I stedet kan vi lese at Fremstad på tampen av Bøs permisjon sendte ham en epost om hvor han skulle tjenestegjøre ved hans snarlige tilbakekomst. Det hører ellers med at Bø opplevde Fremstad som en person som rapporterte om ham, oppover i systemet.
I april 2018 skrev arbeidstakerstøtten til ledelsen og uttrykte sterk bekymring for Bø, og prosessen han ble gjenstand for. Som det at Bø ble flyttet mot sin vilje, ikke fikk imøtegå beskyldninger og karakteristikker av ham, at det var fraværende arbeidsgiveromsorg, liten lederforståelse for Bøs situasjon, at det ble gjennomført utredning av flytting ved «ekstern» advokat, uten Bøs viten mm. I praksis gjorde arbeidsgiver lite etter bekymringsmeldingen, for å bøte på disse kritikkverdige hendelsene.
Bø sendte følgelig et nytt varsel om disse gjengjeldelsene, 5 juni 2018. Et konsulentfirma ble leid inn, og etter en ifølge dommer Strømstads «omfattende faktaundersøkelse», ble det ni måneder senere konkludert at Bø ikke var utsatt for gjengjeldelser. Når dommere velger å bruke ord som «omfattende» rundt en undersøkelse for å virkelig få frem at dette er grundige saker, er det grunn til å bli skeptisk. Og basert på de hendelser som beviselig fant sted, skal man ha en svært så arbeidsgivervennlig innstilling, for å ende opp med en slik konklusjon. Det er ellers påfallende at der undersøkelser som dette taler for arbeidsgiver, brukes de flittig av dommeren. Derimot i saker hvor undersøkelsen taler mot arbeidsgiver, som for eksempel i den forferdelige varslersaken til Camilla Buknotten, blir de helst forbigått i stillhet.
Riktignok ble Vest politidistrikt kritisert av faktaundersøkerne for andre forhold rundt Bø, og det henter dommer Strømstad delvis frem. Trolig gjør hun det for tilsynelatende å vise en balansert fremstilling. Men at det gir noen balanse er en ren illusjon, fordi disse andre forholdene påvirker ikke det langt mer alvorlige varslingsaspektet, som rettssaken til syvende og sist handlet om. Dermed er slik «raus» synliggjøring uten betydning for det rettslige utfallet.
Dommer Strømstad innleder sin rettslige vurdering med å skrive mye om varslervernet. I resten av vurderingen demonstrerer hun ganske tydelig hvor lite vern hun selv er villig til å gi varsleren Bø. Tidligere har dommeren passet på å omtale den nyere rettspraksisen om hendelsesforløp i subjektivt/objektivt perspektiv, uten å nevne at dette (foruten #metoo) virker imot varsleren. Så også i dette tilfelle. Dommeren påstår at Bø ikke har lagt frem opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelser. Og tydeligvis har heller ikke Songstad & cos kritikkverdige atferd og beslutninger, gitt dommeren noen grunn til å tro noe slikt. At det er åpenbart at Bø, og alle andre normalt oppegående mennesker med slike hendelser ville oppfatte dem som gjengjeldelser, er overhodet ikke av betydning. Riktignok kan det ifølge dommeren «objektivt sett» være grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse, men det er vurdert at staten med sannsynlighetsovervekt har ført bevis for at handlingene har hatt andre grunner enn gjengjeldelser. Heller ikke ved en helhetsvurdering av hele perioden under ett, kan dommeren se at Bø ble utsatt for gjengjeldelser. Arbeidsgivers handlinger var begrunnet i Bøs egen atferd, og arbeidsgivers gode intensjoner om å ivareta Bø. Og alt som skulle til for en slik konklusjon fra dommer Strømstad, var altså arbeidsgiversidens sterkt subjektive og stort sett udokumenterte vitneforklaringer.
Hadde det ikke vært for at slike saker som regel er livsødeleggende for varsleren, er rettsbehandlingen nesten latterlig i sin løgnaktige absurditet, og i sitt fravær av den svake parts rettsvern. Den som kjenner forarbeidene til varslervernet og hva som skal anses som gjengjeldelser, vil veldig tydelig se dette. Alle de negative handlingene Bø ble utsatt for etter sin hovedvarsling, skulle utvilsomt vært ansett som gjengjeldelser etter varsling. I tillegg avslører disse handlingene at Vest politidistrikt ganske grovt har agert i strid med sin lovpålagte omsorgsplikt. Dommer Strømstad nevner ingenting om dette, men konkluderer med «arbeidsgivers gode intensjoner om å ivareta Bø».
Med jukseretorikk, voldsomt omfattende søkelys på Bø som kranglefant, uriktig faktabeskrivelse, sannhetsstempling av lite troverdige vitneforklaringer og med nærmest kriminell lovanvendelse, sørger dommer Strømstad for at varsleren Espen Bø møter samme urettferdige skjebne som alle andre forsvarlige varslere av arbeidsmiljørelaterte forhold.
God søndag!
Commentaires