Adjunkt og spesialpedagog Rita Esperø Hansen, ble i 2015 sagt opp fra sin lærerstilling ved Sommerlyst skole. Frem til 2012 var hun i arbeid, men ble deretter sykemeldt. Tre år senere kom altså oppsigelsen. Lærerens sykefravær var en konsekvens av hennes opplevelser av trakassering og mobbing, etter å ha varslet om hva hun oppfattet som alvorlige kritikkverdige forhold ved skolen. Etter oppsigelsen gikk Esperø Hansen til sak mot kommunen, med anførsler om gjengjeldelser etter varsling. Rettsprosessen og det hun ble utsatt for, er tidligere omtalt i Monsens Revelje i innleggene "Rettsoppgjør mellom varsler og Tromsø kommune/Norges domstoler?" og "Rettsoppgjør mellom varsler og Tromsø kommune/Norges domstoler!"
Saken førte etter hvert til at Rita Esperø Hansen nylig ga ut boken «Sladrehank skal selv ha bank». I dag skriver hun imidlertid en kronikk i Monsens Revelje. Kronikken omhandler en personlig skildring knyttet til varsling om seksuelle krenkelser og rusmisbruk blant lærere, manglende støtte fra skolens ledelse, psykisk og fysisk gjengjeldelse, samt den langvarige kampen for rettferdighet og personlig helbredelse. Teksten gir innsikt i systemets svakheter, fra elendig håndtering av varsling og mobbesaker til utfordringer knyttet til yrkesskadeerstatning og rettferdighetsmekanismer. Esperø Hansens innlegg er enda en understrekning av behovet for reell varslerbeskyttelse, og en mer effektiv håndtering av mobbing og trakassering i arbeidslivet.
God søndag!
Varslet og ble ufør: Var sladrehank, fikk selv bank
av Rita Esperø Hansen
Jeg var læreren og spesialpedagogen som gikk fra å være en engasjert lærer, til å bli alvorlig syk og 100% ufør, etter å ha varslet om en rekke alvorlige lovbrudd i ungdomsskolen i perioden 2007 - 2012.
Varslinger til enhetsleder og inspektør bestod i flere tilfeller av seksuelle krenkelser, dette innbefattet også elever som ved flere anledninger kom til meg med beretninger om at lærer utsatte de for utilbørlig adferd av seksuell karakter, og flere tilfeller der lærere var ruspåvirket og ruset seg i arbeidstiden.
Kommunens varslingsrutiner var ikke implementert på arbeidsplassen. Skolens ledelse var mer opptatt av skolens omdømme enn å håndtere varslingene i tråd med regelverket. I stedet avslørte enhetsleder meg som varsler, først overfor de jeg hadde varslet om, senere i plenum.
Dette resulterte i at jeg over tid ble utsatt for gjengjeldelser fra både kollega og ledelse i form av langvarig psykisk og fysisk vold, utfrysing, mobbing, trakassering, sabotasje av undervisning, lekkasje av konfidensielle opplysninger etter møte med plasstillitsvalgt/ledelse, utestengelse fra fellesskapet, både gjennom subtile metoder og ved å bli anmodet om å ta fri fra jobb og fratatt arbeidsoppgaver.
Den vanskelige læreren
Etter at min fastlege varslet Arbeidstilsynet forverret min situasjon seg ytterligere. Jeg fikk anbefalinger av enhetsleder og kolleger som grenset til trusler, om å ikke blande inn tilsynet. Det fulgte møter som var svært ubehagelige, og frister og krav som ble satt viste liten forståelse for min situasjon.
Møter var ofte uten agenda, og referater var mangelfulle eller ufullstendige. Ledelsen droppet en-til-en møter, og kjørte isteden fellesmøter hvor jeg måtte møte de jeg varslet om. Der ble mobberne tatt i forsvar, mens jeg ble av leder kalt en «vanskelig lærer».
Bedriftshelserepresentanten og kontaktperson i UDF tok meg ikke på alvor, bagatelliserte mine hendelser og kom med opplysninger som ikke skulle fram i møter. Etter et slikt fellesmøte flyttet alle de jeg delte kontor med ut, og samme dag finner jeg en pose med avføring på arbeidspulten min.
Fikk helseproblemer
I 2011 gikk jeg, på grunn av min vanskelige situasjon i skolen, ned i halv stilling. Jeg slet med søvnproblemer og konsentrasjonsvansker, jeg ble lydsensitiv, utviklet hyperårvåkenhet, fikk påtrengende paranoide tanker om overvåkning og at noen har vært ute etter å skade meg.
Jeg ble energifattig, gråtelabil og følte meg nedtrykt. Jeg hadde somatiske plager i form av kvalme og utmattelse /svimmelhet. Unngåelsesadferd tok mer overhånd, jeg isolerte meg og trakk meg unna sosiale aktiviteter. Etter et nytt angrep på kontoret høsten 2012, blir jeg fullt sykemeldt. Fram til da jobbet jeg hardt for å stå i arbeidsforholdet.
Jeg gikk i psykoterapi og psykomotorisk fysioterapi, og var fast bestemt på å ikke la meg knekke. Kommunaldirektøren bagatelliserte saken i media, og hen skisserte en prosess som ikke stemte med realitetene, uten å ha satt seg inn i, eller undersøkt saken.
Arbeidsgiver hyrer inn
Arbeidstilsynets arbeid resulterte først i 2 omfattende pålegg, og underveis i prosessen et 3. pålegg. Et krav var å leie inn ekstern kompetanse for å avdekke arbeidsforholdene. Arbeidsgiver startet da en prosess uten å følge egne rutiner for håndtering av mobbesaker.
Oppstarten av den eksterne utredningen ble initiert av arbeidsgiver, og på tross av mine tidlige innsigelser om mistillit til utreder og prosessen i utredningen, ble et enmannsfirma engasjert. Det skulle vise seg at firmaet allerede hadde erfaring med å «renvaske» arbeidsgivere og «destruere» varsleren.
Rapporten som kom i 2014 var noe av det mest belastende jeg ble utsatt for. Ekstern evaluerer fulgte ikke det kontradiktoriske prinsipp i utredningen, og nektet meg siden tilgang til grunnlagsmaterialet for rapporten.
Helseplager relateres til jobbkonflikt
Testene ved senter for jobbmestring i Tromsø og Jobbfast ved Helse Bergen slo sterkt ut på depresjon og angst. I den verste perioden skåret jeg langt oppe i høyintensivt område for mobbing, og jeg fikk diagnosen PTSD med flere traumatiserende tidspunkt. Arbeidstilsynet ble orientert om at min psykiske helse var sterkt innvevd med arbeidskonflikten. Viken senter i Bardu mente at de depressive symptomene var direkte knyttet til konsekvensene av den pågående belastningen, og jeg oppfylte klart kriteriene for traumelidelse, med høy skår på minner, drømmer og gjenopplevelse.
En av Norges fremste i klinisk psykologi mente det ikke var hver enkelt hendelse i seg selv som ga diagnosen. Hen skrev at det faktiske traumegrunnlaget er omfanget av enkelthendelser over en lang tidsperiode og måten disse ble håndtert på. Og at dette har påført henne et vedvarende kontrolltap og følelse av hjelpeløshet over år, som klart utgjorde en trussel mot hennes psykiske integritet. Slik psykologen vurderte det hadde Rita over mange år vært eksponert for belastende hendelser og situasjoner av usedvanlig art på sin arbeidsplass.
Som et direkte resultat av rekken traumatiserende enkeltepisoder på jobb, fikk jeg en hverdag hvor jeg alltid var på vakt. Jeg sov med kniv under puta og gikk med pepperspray i lommen. Alle antenner var ute når jeg beveget meg i det offentlige rom.
Det var utmattende, og min hverdagsfunksjon ble betydelig nedsatt. I noen vanskelige perioder hadde jeg suicidaltanker og redsel for at jeg skulle gjøre noe i affekt. Jeg ville ikke dø, men tankene medførte en unngåelsesadferd, som reduserte min livskvalitet.
Jeg ble sviktet av min nærmeste sjef og følelsen av å bli mistrodd og føle meg ubetydelig og hjelpeløs, var ødeleggende. Som et ledd i traumebehandling var det nødvendig å ta et «dypdykk i saken», det ble såpass re-traumatiserende at jeg mistet alt av kroppshår.
Jeg søkte NAV om yrkesskadeerstatning, men fikk avslag. De skrev at selv om du har blitt påført sykdom grunnet arbeidsmiljøet på din arbeidsplass, må vi dessverre avslå ditt krav om godkjenning av psykisk helseskade som yrkesskade.
Dette står i motsetning til hva Navs oppfølgingsenhet konkluderte:
Deltaker har, ved avsluttet avklaringstiltak, en betydelig nedsatt arbeidsevne som vil være gjeldende innen ethvert arbeid og stillingsprosent. Psykiske belastninger finnes ikke i Navs forskrifter om godkjente yrkessykdommer.
I 2015 fikk jeg oppsigelse fra arbeidsgiver. Begrunnelsen var illojalitet siden jeg varslet offentlig om forhold på arbeidsplassen. Jeg hadde 8 uker på meg til å anke, noe som var umulig i den situasjonen jeg stod i. Jeg trengte 8 år med langvarige innleggelser og behandling. Da først var jeg i stand til å tenke klart, og var fysisk og mentalt «friskmeldt». Jeg har undret meg over om slike lover og frister er rettet mot kun friske folk?
I flere år ble jeg ufrivillig innhentet av traumeminnet med flashbacks og mareritt. Jeg var ekstremt skvetten, og lukter kunne fremkalle brekninger. Det fantes ingen sletteprogram som kunne ta bort hånlatteren, ingen terapeuter kunne fjerne det fra minnet.
Mine første timer med terapeut var for å greie å komme meg gjennom jobbhverdagen. I dag ser jeg at det var fullstendig bortkastet. Jeg stod i bokseringen, ble teipet og plastret i et hjørne for så å sendes ut i ringen for nye slag. Men å ha en fastlege som var dedikert og engasjert betydde alt i en slik situasjon. Han så sammenhengen med det jeg stod i, og det som var typiske symptomer. Han lyttet og viste meg tillit, og roste meg for at jeg brukte aktivitet som medisin.
Overvant frykten
Til Viken behandlingssenter kom jeg inn som et ødelagt menneske. Jeg var veldig innstilt på å bli kvitt alt som minnet meg om hendelser på jobben. For jeg tror på det psykologiske språk, at jo flere gode dager og alt som er motsetning til vond opplevelse, vil bidra til å fortrenge det vonde til fordel for det gode.
Jeg gikk konstruktivt til verks for å ta tilbake styringen over kropp og sinn. Jeg fikk høre at jeg var en av de flinke pasientene som gjorde alt riktig. Jeg var bevisst min egen historie, og ved å eksponere meg for noe av det jeg var engstelig for gjennom egen bevissthet overvant jeg mye av frykten. Jeg lærte at å akseptere visse situasjoner var nødvendig og viktig for å kunne gå videre. Slik sett var det å få stilt diagnoser bra, for å sikre riktig behandling. Ikke minst å forstå angst og hva den gjør med kroppen. Etter hvert gled fokuset mer vekk fra kroppslige signaler og til hva som utløste dette og hvorfor.
I dag står jeg tryggere i meg selv, og er mer harmonisk som menneske, men jeg er blitt mer var på folk og foretrekker å ha en vegg bak ryggen. Lange turer klarnet hodet og hjalp meg å prosessere vanskelige tanker. Det gjorde meg bedre i stand til å reflektere rundt problemene på en mer konstruktiv måte. I dag er jeg den fornøyde og takknemlige pasienten, og har mye å takke Viken for. Taps- og sorgarbeid var en stor og viktig del av prosessen. Det handlet mye om å fokusere på det som har vært, slik at jeg fikk nok livsmot til å være i det som er. Sorg er sterke krefter og den blir aldri borte, men jeg tåler den.
Jeg vil påstå at sorg har tilført ny dybde i livet, en slags ny sans. Noen har omtalt det som posttraumatisk vekst, og hvordan traumatiske hendelser kan gi opphav til endringer i grunnleggende livsverdier og perspektiver på tilværelsen, som kan innebære indre vekst eller personlig utvikling. Familie, venner og profesjonelle er viktige, men til sist er det jeg som må ta ansvar for eget liv.
Depresjonen har sluppet taket, men fortsatt er det perioder hvor jeg er lei meg og tung til sinns. Triggere finnes overalt, det kan være ei avisoverskrift, skolestart, avslutning eller eksamenstider. Da renner det ut av meg, som om noen har åpnet en kran på innsiden. Trykket over brystet er der, men jeg blir ikke redd lenger. Jeg vet at det er etterdønninger fra arbeidsbetinget miljø og stresstilstand. Å få kunnskap om hva som skjer under et panikkanfall, og hvordan kroppen klargjøres for akutt beredskap har hjulpet.
Slapp medisinering
Jeg har ikke gjenvunnet arbeidsevnen, og er fratatt muligheten til å utføre yrket mitt. Det er en stor sorg. Fortsatt klarer jeg ikke å passere min gamle arbeidsplass uten å kjenne ubehag, men jeg har innsett at jeg ikke kan reetablere den læreren jeg var.
Alle vet at mobbing og trakassering skader, men først når stengsler er borte og gjennom tilfriskning, er det mulig å se konsekvenser av skadeforløpet. Jeg berget meg selv og verdigheten ved å stå støtt i troen på hva jeg står for. Jeg er ingen ekspert, men jeg kan kalle meg for ekspert på egne erfaringer.
Lidelse er kroppens nyttige redskap for å inspirere til forandring, smerter i sine ulike former er kroppens mest effektive middel for å mane oss til handling. Jeg var heldig som støtte på et helsevesen som ga meg forutsetninger for å håndtere mye selv. Jeg fikk hjelp til selvhjelp, og fikk hverdagen tilbake uten medisinering.
Jeg tok aldri imot pillene som min forrige fastlege prøvde å dytte på meg. Naturen var min lykkepille, og jeg var heldig som hadde fjellet som nabo. Slitenheten etter lange turer gjorde at jeg fikk sove.
Jeg gikk ofte alene, da fikk jeg tid og rom til å kjenne på egne følelser. Jeg mistet mange år og verdifull tid og begynte å kjenne på et hastverk inni meg. Det startet en mental og innvendig ryddesjau. Jeg kunne fortsatt i samme sporet og sløse tid og krefter, fortsette kampen om rettferdighet - alle opp og ned-turer, uten å vite hvilken vei det bar. Endringer krever, men jeg hadde verktøy og var blitt flinkere til å lytte til situasjoner som oppstod. Hva vil jeg med dette? Hvilke valg har jeg? Hva kan konsekvensene bli osv. En form for egenomsorg ga meg en ny og dypere erkjennelse i livet.
Vi trenger sladrehanker!
Min erfaring er at det er ingen grunn til å stole på at ansvarlige ledere følger sitt regelverk. Jo lenger opp i systemet jeg banket på dører, jo tausere ble det. Å ivareta egne taburetter og å alliere seg mot varsleren var åpenbar.
Gjennomgående i saker er manglende håndteringskompetanse og vilje til å gå inn i situasjoner. Det ligger i sakens natur at så lenge «bukken passer havresekken», og ledelsen i kommunen kontrollerer seg selv, vil de bare lete etter bekreftelse på at alt er bra. Slik kan de holde på, med det resultat at arbeidstakere blir fengslet i en uholdbar situasjon og vil miste rettigheter. Trenden med å leie inn såkalte sakkyndige, som med systematikk gir budbringeren syndebukk-stemplet vil fortsette, og årvåkne ansatte forsvinner.
Dersom vilkårene for varslere ikke blir bedre, vil det i ytterste konsekvens føre til at ingen våger å si fra. Dagens oppfordring til å varsle er blottet for oppriktighet og kun for å blinde folket. Institusjonelle sykdomstegn får gro, hvor stikkord er fravær av faglig og etisk lederskap, fornektelsesatferd og enighets kultur.
Det pekes mot punkter lengst unna seg selv og tildekningsbehovet favner stort. Min erfaring er at de ulike instanser kjører sine egne løp og med en disrespekt for et annet fagområde. Min leges klare anbefalinger ble ikke hensyntatt av arbeidsgiver. Heller ikke de fagkyndiges uttalelser ble fulgt.
Hva hver enkelt sak blir påført av økonomiske tap, og hva de samfunnsøkonomiske konsekvensene er, ligger godt skjult i skrivebordsskuffen. Derfor er det viktig at vi som har erfaringsskoene på, er åpne om denne «begredelige» kompetansen og gir det den oppmerksomheten det fortjener.
Varsling vil alltid være aktuelt og allmenngyldig, og problemstillingen må belyses regelmessig. Det kan ikke skje endringer uten å begynne med å lytte til varsleren! Det er vi som er blitt utsatt, som har førstehåndskunnskap om hendelser og det er vi som kjenner best vår egen kropp og helse. Det er ut ifra det vi forteller at tilrettelegging og forbedring kan finne sted, og at arbeidsgivere og helsepersonell kan finne fram til riktig verktøy og gi rett medisin.
Derfor er Sladrehanker viktige og nødvendige, for med våre unike historier er de det mest kraftfulle verktøyet, for å bidra til forbedringer både på individ, system og samfunnsnivå.
Kjempe viktig tema! Takk for at du deler!