Freddy de Ruiter er en tidligere stortingspolitiker med lang fartstid i Ap, og som under denne tiden hadde et tett samarbeid med LO. På sine noe eldre dager bestemte han seg for å ta et masterstudium i ledelse, som nylig endte i en masteroppgave om varslingens kår i Norge. En oppgave han har kalt for «1001 gjengjeldelser?».
Alle vi som har stått i posisjonen som varsler, og som virkelig har fått kjenne på de mest forferdelige gjengjeldelser fra både arbeidsgivere og domstolene, stiller oss bak de Ruiters konklusjoner i hans masteroppgave, og mer til.
Til Agderposten sa Freddy de Ruiter; «Hadde du spurt meg for 10–15 år siden hadde jeg vært overrasket. Men etter at jeg hadde vært en stund på Stortinget begynte jeg å grave i en del slike saker og da fant jeg så mye i offentlig forvaltning. Særlig i kommunal forvaltning. Nå er det ingenting som overrasker meg lenger. Dessverre. Det er færre som tør å varsle, og det er flere som møter gjengjeldelse nå de varsler i offentlig sektor. Det er generelt mer brutalt og mer lukket. Og det er maktmisbruk. Det ender det opp i, hvis du ikke klarer å håndtere dette på en god måte. Det ender med at arbeidsgiver bruker metoder som går på helsa løs. De jeg har snakket med har blitt veldig syke, noen av dem har ikke kommet på beina igjen.»
Han omtalte også fraværet av fagbevegelsen, hvilket også Monsens Revelje har skrevet om ganske mange ganger. Til Agderposten sa de Ruiter at han synes det er sjokkerende. Han mener fagbevegelsen enten er fraværende, eller plasserer seg på sida. Vernetjeneste ute i kommunene har etter hans syn ingen reell funksjon i varslingsøyemed. Han tror blant annet at det er for tette bånd mellom ledelse og disse funksjonene. «Når det blir varslet på øverste ledelse inntar verneombud eller andre en passiv, eller også støttende rolle til den blir varslet på. .. () men når det smeller ute i kommunene, er det en relativt svak håndtering. I de tilfellene hvor det nasjonale leddet virkelig går tungt inn, så går det mye bedre med varslerne enn i de tilfellene de ikke gjør det. Blir det overlatt det lokale å rydde opp, blir det ingen ting ut av det», hevdet de Ruiter.
Agderposten spurte i denne forbindelse regionleder i LO, Agnes Norgaard, om de Ruiters meninger rundt fagbevegelsen. De avviste hun ganske kontant, og kunne ikke kjenne seg igjen i hans beskrivelse verken av fagbevegelsens rolle, eller manglende rolle i varslingssakene.
Monsens Revelje kan imidlertid slå fast at Norgaard enten ikke aner hva hun snakker om, eller sier dette som følge av sin posisjon og lojalitet til LO. Det er nok korrekt at ganske mange saker som kan betegnes som varslinger, blir løst på en grei måte og i tråd med interne retningslinjer osv., slik Norgaard legger til grunn. Men som regel skjer det noe helt annet når det varsles på virksomhetsledelse. I disse tilfellene opplever varsleren at både lover og interne retningslinjer mister sin relevans, og tillitsmannsapparatets funksjon går nøyaktig samme vei. Dette er det mange eksempler på, hvor noen er omtalt i Monsens Revelje.
For eksempel rundt egen varslingssak mot Frelsesarmeen, hvor utgangspunktet omhandlet en konsernsjef og et styre som ufint og på ulovlig vis sendte en medarbeider med 25 års fartstid i Fretex, ut av virksomheten fordi konsernsjefen ikke likte vedkommende. Som styremedlem i konsernstyret krevde undertegnede styrebehandling av det som fremstod rimelig åpenbart som en trakasserende prosess, vel vitende om at min tid som administrasjonssjef i dette systemet dermed gikk mot slutten. At det ville ende slik visste jeg med stor sikkerhet, fordi også tidligere varslet jeg på virksomhetsledelse. Den gang da Siemens svindlet Forsvaret og andre kunder for store beløp.
Når en ansatt foretar varslinger på ledere med nærmest uinnskrenket makt, slutter alle interne rutiner og regler å fungere. De erstattes av intern frykt og påfølgende taushet, noe som preger tillitsmannsapparatet like mye som det preger alle øvrige ansatte.
Etter å ha fått med meg stiftelsen Fritt Ord til å anke lagmannsrettens forholdsvis lovløse dom, spurte jeg lederen av mitt eget forbund i LO, Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT), om de kunne støtte anke og saksomtale i forbundets eget fagblad. Svaret var; «()..vi ønsker ikke på nåværende tidspunkt varsling satt på vår dagorden. Faren med å gå ut med saken din bredt kan også skremme flere fra å varsle og det ønsker vel vi heller ikke skal være resultatet?». For LO-forbundet er det altså å foretrekke at folk går i varslerfellen og ender opp med milliongjeld og arbeidsledighet, fremfor å avdekke hvor håpløst utsatte varslere egentlig er?
Freddy de Rutier har ellers helt rett i sine refleksjoner, noe alle oppdager dersom de orker å dykke ned i denne materien, både i offentlig og privat sektor. Ellers er det litt underlig at verken de Rutier, Ytringsfrihetskommisjonen eller andre viser frem den rosa elefanten i rommet, dvs. domstolene og deres medvirkning til den negative utviklingen. Freddy de Rutier uttalte til Agderposten; «Det er færre som tør å varsle, og det er flere som møter gjengjeldelse når de varsler i offentlig sektor. Det er generelt mer brutalt og mer lukket. Og det er maktmisbruk».
Domstolene setter premissene for i hvilken grad arbeidslivsreglene faktisk fungerer. I dag er domstolenes kvinner og menn stort sett hentet fra advokatstanden, hvor noen av de viktigste suksesskriteriene er å knytte innflytelsesrike kontakter, og utvise evnen (og viljen) til å bruke retoriske knep, usanne og ofte lovstridige virkelighetsbeskrivelser. Disse uvanene kommer veldig tydelig frem i altfor mange domsavsigelser. I de fleste varslingssaker er det så ille at arbeidsgiver ikke egentlig behøver å stille med advokat, fordi domstolene gjør jobben for dem. Skal det bli reelle endringer på forholdene Freddy de Rutier og andre peker på, så må domstolene gjennom en grundig opprydningsprosess! Det skjer ikke uten fokus fra våre politikere, så jeg avslutter som Freddy de Ruiter sa til Agderposten; «Hvor pokker er politikerne?»
God søndag!
コメント