Del 1
Etter mitt syn må fagbevegelsen involvere seg i alt som i vesentlig grad kan bidra til forsvarlige arbeidsforhold for landets arbeidstakere. Engang i tiden var det nok definitivt slik, men ikke så mye nå lenger. I dag, med alle kampanjene som forbundene kjører i media, på egne hjemmesider og som snikinnført element i nær sagt alle uttalelser, kan det virke det som medlemsverving troner på prioriteringstoppen, deretter avhenger prioriteten av kompleksiteten rundt sakene som oppstår.
Blant de faste, overordnete og relativt standardiserte prioriteringer finner man de årlige lønnskampene. Som oftest ender de med at arbeidstakere får en mynt eller to ekstra i timen, en øket kjøpekraft som raskt forsvinner i den generelle prisveksten. For mange oppleves lønnsforhandlingene mest som et årlig fesjå og lite annet. Mektige og mer eller mindre godt betalte ledere og politikere på alle sider av arbeidslivsbordet, får vist seg frem i mediekanalene. Fra dem alle, også fagbevegelsen, kommer floskler og drøvtygde uttalelser arbeidstakere har hørt mange ganger før. Når fesjået er over, kommer den klamme følelsen av at maktbalansen enda engang er skjøvet et lite, nesten umerkelig hakk i retning arbeidsgiversiden.
Med rundt 50 % av alle lønnstakere organisert, er Norge blant ti på topp i Europa. Organiserte lønnstakere som trer inn i høyere lederstillinger vil imidlertid som regel velge bort fagbevegelsens fremforhandlede prosentøkning, ettersom arbeidsgiver stort sett tilbyr minst det dobbelte. Måten systemet er lagt opp på, må da disse lønnstakerne også melde seg ut av sine fagforeninger. Ettersom minst 11 % av landets lønnstakere befinner seg i slike lederposisjoner, vil man blant annet derfor ikke få organisert alle. Men fortsatt er det noen hundretusen lønnstakere som potensielt kunne vært organisert.
Å verve disse vil utvilsom øke det enkelte fagforbundets innflytelse og makt, imidlertid vil effekten utover fagbevegelsens egne rekker trolig være marginal. Den innbyrdes maktfordelingen mellom staten, arbeidsgiversiden og fagbevegelsen i trepartssamarbeidet, vil neppe påvirkes stort, selv om verving førte til flere tusen nye organiserte. Kan hende ville det vært annerledes dersom økt oppslutning kom av andre forhold enn vervingskampanjer. Utrygge arbeidsforhold, frykt for fremtiden og større kunnskap om de faktiske arbeidslisvsstrukturene, kunne påvirket til et politisk engasjement. Det ville i så fall tvunget arbeidstakerorganisasjonene til å måtte brette opp ermene. Men det synes ikke spesielt påtrengende for tiden. Selv om noe er galt, og til dels horribelt galt, er de fleste arbeidere såpass fornøyd med tilværelsen at Netflix og andre initiativdrepende kilder, i all hovedsak vinner over lysten til å stå på barrikadene.
Økt oppslutning gjennom verving vil med stor sannsynlighet først og fremst være til gunst for fagbevegelsens ledere, og naturligvis deres personlige karriereutvikling. Disse mulige personlige gevinstene vil utvilsomt også påvirke hvilke saker det enkelte forbund tar på seg for sine medlemmer. Overordnede tariffavtaler og lignende, er opplagte saker som ikke kan unngås, men medlemmenes konflikter med arbeidsgivere er ofte noe helt annet. Særlig om saksforholdet knytter seg til varsling. I 2020 ble jeg selv avvist enhver form for bistand av forbundsledelsen og juristene i FLT, med påstanden om at LO denne tiden ikke hadde varsling på agendaen!?
Neste ukes oppfølging vil vise hvilke rettslige seire som LO-advokatene selv synes er de gjeveste.
God søndag!
Comments