Nylig leste jeg et innlegg skrevet av Saka Maljicai, administrator for Facebook-gruppen «Pårørende i Front». Gruppen synliggjør de store utfordringene som møter pårørende i deres kamp for rettssikkerhet og verdige tjenester for utviklingshemmede under kommunal og statlig omsorg.


Maljicai setter i sine innlegg ord på mange av de samme mekanismene man ser i arbeidslivets varslingsinstitutt: et svakt rettsvern, et system som krever at man opptrer rolig, behersket og nærmest «med luen i hånden», selv etter år med psykisk belastning, og et press om å godta narrativer definert av dem som sitter med makten. Bryter man med disse uskrevne reglene, blir reaksjonene ofte enda hardere.

Under følger hennes innlegg, ett av mange som deles i denne og flere andre grupper, og som fortjener oppmerksomhet og spredning. Monsens Revelje ønsker å løfte dette frem, både i kraft av gruppens formål og dens kamp for ytringsfrihet og rettssikkerhet, men også fordi erfaringene som beskrives bærer en tydelig parallell til varslerinstituttet i arbeidslivet;

 

«Kampen du aldri ba om

Det finnes en smerte som få snakker om. Den oppstår ikke i kroppen, men i sjelen – hos pårørende som kjemper for sine nærmeste og møter et hjelpeapparat som egentlig skulle stå sammen med dem.

Mange pårørende kjenner seg igjen i dette: Du ber om hjelp. Du viser omsorg. Du varsler om noe som ikke stemmer. Men i stedet for støtte, blir du møtt med noe helt annet – mistillit. Og det gjør vondt på en måte som ikke kan forklares uten å ha opplevd det selv.

En usynlig dreining – fra systemsvikt til skyldlegging

Når tjenester svikter, ser man en gjentakende mekanisme i mange kommuner: Fokuset flyttes stille og forsiktig fra hva som gikk galt til hvem som er den lette forklaringen. Og altfor ofte blir den forklaringen: pårørende.

Ikke fordi du har gjort noe galt. Ikke fordi du har oppført deg feil. Men fordi det er enklere for systemet å peke utover enn å se innover.

Det skjer gjennom små, men kraftfulle psykologiske prosesser: Omskriving av virkeligheten: Journaler og rapporter inneholder plutselig påstander du aldri har sagt, eller beskrivelser som får deg til å fremstå urimelig eller krevende. Tvil som strategi: Kommunen svarer ikke direkte på det du spør om. I stedet får du svar som flytter oppmerksomheten fra tjenesten til din måte å være på. Stille avvisning: Når du står på kravene, synker stillheten ned som et teppe. Telefoner besvares ikke. E-poster glir forbi. Møter blir utsatt. Du blir gjort «usynlig».

Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er mekanismer. Og for mange pårørende utløser det en sorg og et traume dypt i kroppen, fordi det føles som å kjempe mot både urett og ensomhet samtidig. Den psykologiske belastningen – og hvorfor den treffer så hardt

Pårørende går ofte inn i systemet med et åpent hjerte og en klar intensjon: Å skape trygghet for den de elsker. Derfor treffer mistillit så ekstra hardt. Når du vet sannheten, men likevel ikke blir trodd, oppstår en form for psykologisk splittelse: Du tviler på deg selv, selv om du vet at du har rett. Du føler deg skyldig, selv når du ikke har gjort noe. Du skammer deg over å ikke klare å “fikse” det, selv om det egentlig er systemet som svikter. Og mens hjertet ditt er fullt av ansvar, er kommunen full av taushet. En slik kombinasjon kan bli et traume – en opplevelse som sitter igjen i kroppen lenge etterpå. Du som pårørende – du er ikke svak, du er ikke vanskelig, du er ikke problemet

Det er viktig at du hører dette: Du er ikke årsaken. Du er ressursen. Men for å stå sterk i møte med et system som forsøker å gjøre deg liten, trenger du bevissthet og årvåkenhet. Det er ikke du som skal endre deg, men du må forstå dynamikken for å bevare deg selv.

Slik kan du være årvåken og klok – uten å miste deg selv; Dokumenter alt – skriftlig. Ikke fordi du skal bevise noe for deg selv, men fordi du ellers blir utsatt for omskrivinger du ikke kan forsvare deg mot. Svar rolig, kortfattet og konkret. Når du er saklig, mister systemet muligheten til å skape en annen fortelling om deg. Ta med en støtteperson i møter. Ikke fordi du trenger det, men fordi systemet oppfører seg annerledes når du ikke er alene. Stol på din egen opplevelse. Hvis du føler at noe ikke stemmer, så stemmer det sannsynligvis ikke. Sett dine egne grenser. Du kan ikke bære både ansvaret for din kjære og kommunens mangler.

Til deg som føler deg liten – du er større enn du tror

Kjære pårørende: Det du gjør, bærer et menneske. Det du står i, krever mer styrke enn mange noen gang vil forstå. Det du opplever, er virkelig, og du har rett til å si ifra – uten å bli mistrodd, mistolket eller mistenkeliggjort. Du er ikke alene. Du er ikke feil. Du er ikke problemet. Du er en pårørende – og det betyr at du står i en kamp som få andre kunne klart. Og du står her fortsatt. Det er et tegn på en styrke som ingen kommune, ingen journal og ingen usannhet kan ta fra deg.»

 

Det Maljicai her beskriver er ikke bare en pårørendes kamp, men står frem som en gjenklang av mønsteret som avdekkes i arbeidslivets «varslingsinstitutt». Når et enkeltmenneske løfter frem en ubehagelig sannhet i og om samfunnet, enten det gjelder et barn, en bruker, en pasient, en tjeneste eller en arbeidsplass, er den initielle forventningen at systemet vil lytte, undersøke og rette opp. I stedet, og som oftest ganske snart, kommer sjokket og vantroen. For plutselig må man innse at det motsatte har skjedd; fokus er flyttet fra forholdet det er varslet om til «meg», den som har sagt ifra. Motsvar, mistenkeliggjøring, stempling, taushet og strategisk «omskriving» av virkeligheten er ikke unntaket. Det er gjentakende mekanismer og strukturer, og nesten identiske uansett om kampene foregår i og utenfor jobb, i helsetjenesten, skolen, NAV, barnevernet eller på en kommunal arbeidsplass.

Den lille personen i gata står nemlig ikke opp mot bare en «feil» eller en «hendelse», men mot et helt maskineri som forvalter makt, kontroll, prestisje og egen selvbeskyttelse under mer og mindre stramme budsjettrammer. Når dette systemet setter i gang kvernen, har den som sier ifra ingen likeverdig posisjon. Ressursene, språket, definisjonsmakten og dokumentasjonsmakten ligger nærmest fullt og helt på den andre siden av bordet.

Derfor er Maljicais, og mange andres tilsvarende engasjement og innlegg på sosiale plattformer så viktige. De peker på hvordan den samme dynamikk rammer så mange pårørende, varslere, brukere og utallige andre. Som enkeltmennesker ber vi om hjelp og endringer, men finner i stedet oss selv presentert som problemet. Vi løfter frem feil, for selv å bli feildefinert. Vi etterspør rettssikkerhet, og påføres i stedet en omfattende psykisk og ikke sjeldent fysisk belastning.

Samfunnet trenger alle stemmer som tør å beskrive dette, igjen og igjen. For uten disse stemmene skjer det lite. Når flere og flere innser at denne, i praksis, standardiserte dynamikken er strukturell, ikke individuell, vil de også se problemet for hva det er; et rettssikkerhetsproblem, og ikke en eller annen form for kommunikasjonsproblem hos den som har sagt ifra, slik den institusjonelle makten gjerne vil definere det som.

Når de som står alene reiser seg, sier fra, og finner hverandre i hundretalls, kanskje tusentalls, gjennom å publisere og dele sine opplevelser, er det et sterkt varsel til våre politikere om at systemet trenger mer enn kosmetiske justeringer. Det trenger mye mer sannhet og ansvarlighet, og dessuten en grunnleggende endring i forståelsen av at uten trygghet for dem som sier ifra, finnes det ingen reell rettssikkerhet, ikke for brukere, ikke for pårørende, ikke for ansatte. Ikke for noen!

God søndag!